14. desember 2013

Hvis jeg tenker meg godt om, så er kanskje Linda Klakken grunnen til at jeg har skrevet to bøker i dag. Jeg ville kanskje skrevet dem uten henne også, men en gang i 2008 tikka det inn en underskogsmelding fra Linda om at jeg måtte skrive. Det var på tide å begynne nå. Jeg trodde ikke at jeg hadde noen bøker inne i meg, bare blogg, bare dagbok, bare drømmer. Men så satte jeg meg ned og skrev noe. Og så sendte jeg det inn. Kryssa fingra og tenkte på Linda. Samme år kom singelen Og om en eller annen, men ikke hvem som helst, fikk lyst til å være nær deg, for eksempel meg der diverse forfattere, blant annet Linda, hadde skrevet dikt og tekster inspirert av Van Morrison. Det ene diktet til Linda – jeg var ikke klar ennå, gi meg fem minutter – er kanskje et av de vakreste dikta jeg noensinne har lest. Jeg grein hver gang jeg leste det i 2008, og jeg leser det med jevne mellomrom fortsatt. I år kom Linda med boka Mamma, kone, slave og der finnes det dikt som for eksempel dette:

f164-m-190x300sånn

jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil

og kroppen romma
så mye
fester
parker
konserter
gressfrø
orgasmer
regn

jeg var ei sånn jente
som alltid satte meg ned
når ting ble vanskelig
jeg satt på fortau
trapper
avsatser
og sengekanter
altfor våken
altfor trøtt
søppelbilene vekka meg om mårran
ambulansene fulgte meg hjem
dagene var fulle
av syriner og regn
og jeg tenkte på alt annet
enn forelesningene
hva det skulle bli av meg
for eksempel
og vennene mine
var så langt nede
at de ikke orka å stå opp

klart vi ser oss
bøyd over franske romaner
bøyd over tekstmeldinger
bøyd over stive brystvorter
bøyd over vekselen for å sjekke
om vi har råd til sigg
bøyd over oss selv

fint var det
men også veldig vanskelig
så kom noen
og la kinnet sitt
mot hjertet mitt
og hele tida
hang jeg i løse lufta
hele tida lurte jeg på
hvor jeg hørte hjemme

jeg var ei sånn jente
som dansa uten hemninger
og våkna i fremmede senger
og ringte hjem
uten å ha noe spesielt på hjertet
jeg hoppa fra bruer om sommeren
og bada i elver uten å være redd

og når jeg tenker på det
er vi kanskje alle sånne jenter
som lurer på å dra
men blir
lurer på å bli sammen
fordi vi er aleine
lurer på hvorfor alt går galt
når ingen av oss gjør noe feil

Det er en sånn bok jeg leser i ofte. Blar fram og tilbake. Finner alltid et dikt som gjør noe med meg. Finner alltid en linje som handler om meg, eller noen som ligner. Det er godt å vite at det finnes flere som tenker det samme som meg. Og helt andre tanker også.

2 kommentarer til «14. desember 2013»

  1. Jeg gleder meg til å lese denne boka. Første gang jeg så Linda på fest ble jeg litt starstruck, for da jeg var 15 var hun den kuleste dama jeg visste om. Og da hun leste på Flammetimen i november begynte jeg nesten å gråte. Ordene hennes gjør noe med meg, og det er jeg takknemlig for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.