Jeg er en sucker for tenåringshistorier. På film, i musikk og ikke minst i bøker. Det er en kunst å klare å fange alt det som skjer, alt man tenker på, alt vi en gang tenkte på, på skjermen, i tekst og mellom to permer. En av de aller vakreste bøkene jeg leste i hele 2013 heter Miraklenes Tid (Age of Miracles) og er skrevet av Karen Thompson Walker. Den handler om en jente på 12 og alt som skjer i kroppen og i hodet og mellom henne og andre mennesker, om familielivet som rakner rundt henne fordi faren har en affære og om trøtte skoletimer der hele verden venter utenfor vinduene, hver eneste dag. Men det handler også om at jorda plutselig begynner å snurre saktere. Døgnet blir lenger, eller lyset blir lengre, og mørket utvider seg også. Kulda om natta biter hardere og varmen om dagen brenner mer. Tyngdekraften påvirkes, sakte, sakte, sakte forandrer verden seg mens menneskene blir stående og se på, uten å kunne gjøre noe. De vet ikke hva det er. De kaller det «the slowing». Og midt oppi dette, i det som kanskje blir verdens undergang, så fortelles den vakreste historien om et ungt vennskap og forelskelse, en historie om å stå opp midt på natta og gå ut sammen med den gutten du er forelska i, en historie om hvem vi var og hvem vi vil bli, om ungpikehjertet som slår og slår i brystet, mens verden snurrer sakte inn i undergangen.
Dette er en sci-fi-historie og en kjærlighetshistorie, en historie for ungdom og voksne som husker hvordan det var å være ung. Jeg gråt så jeg rista da jeg bladde om siste side, og jeg slutta i bokhandel rett før pocketboka kom. Det siste jeg bestilte på jobb var 7 utgaver av den kommende boka, så la jeg anbefalingslappen min på pulten til sjefen min, tok på meg jakka og gikk. Jeg håper de har bestilt inn minst 50 til etter at jeg bytta jobb. Minst.