Alle har vel en julefilm som betyr litt ekstra for dem. Min er The Family Stone, som jeg så på kino da den kom uten å helt falle for den, før jeg plutselig så den igjen første juledag på TV for fire år sida, og skjønte at det var den som var julefilmen i mitt hjerte. Kanskje fordi den handler om en mislykka jul, på en måte. Kanskje fordi den handler om usympatiske mennesker, eller sympatiske mennesker som oppleves som usympatiske, fordi de er stressa eller på feil sted til feil tid eller bare vil så gjerne at alt skal gå bra, at de ødelegger alt på veien. Hovedpersonen Meredith spilles av en kremtende og stressa Sarah Jessica Parker, hun skal møte familien til kjæresten sin for første gang, en varm og stor familie som kanskje er så varm og stor at den kan skremme en hvilken som helst sjenert jente fra storbyen som ikke er vant til å klemme folk man ikke kjenner, og som aldri har lekt mimeleker på julaften og som i hvert fall ikke er vant til at alle skal være så avslappa og kule at det nesten blir krampeaktig. Dette er en film som handler om folks mislykka intensjoner og hvor feil man kan ta om hvem man skal være sammen med og ikke. Det handler om nye folk og familie, og om gamle tradisjoner som skal erstattes og utvides med flere og nyere. Det handler om å gå på trynet i snøen og drikke seg drita med feil bror, om å dumme seg ut og å dumme seg ut igjen, men mest av alt handler det om å la sitt freak-flagg fly. Jeg ser den hver jul, hver eneste jul, og jeg griner hver gang, og jeg blir glad hver gang. Jeg liker at alt kan gå så på tverke og være så trist, men at det alltid går an å drite i alt og ta seg en øl, danse til jukeboks-musikken og se på snøen når man legger seg igjen. Det er liksom aldri så galt, at det ikke er godt for noe.
Joda. Heldigvis. Mange. Spesielt jeg.
ja! det er liksom aldri noen som nevner the family stone, men den er en av mine favoritter også:)
denne vil jeg se.