Så tida strekker ikke helt til, men fortvil ei, nå er mye av stresset tilbakelagt. Jeg skal bare kjøpe nesten alle julegavene og bake noe som blir sånn semi-godt og kanskje vaske gulvene i leiligheten, eller kanskje droppe det fordi det blir for mye pes, men – det blir jul, uansett.
6. desember:
Jul i Flåklypa som går på kino nå. Seriøst, folkens, så søt og morsom og juleromantisk. Jeg føler meg som en blanding av Solan og Ludvig, og det er godt å se dem på storskjermen igjen. Det lakker mot jul i Flåklypa, men snøen lar vente på seg. Og etter mye om og men bygger Reodor Felgen en snømaskin for å redde jula. Ta med deg lillesøstra di eller nabokiden på kino og se den her.
7. desember:
Jeg hadde egentlig tenkt å ha flest damer i denne julekalenderen, men lørdagens konsert med Peter Broderick gjør at jeg umulig kan unngå å nevne ham som en av julas anbefalinger. Peter Broderick er ekstremt talentfull, han virker som tidenes mest sympatiske kar, både gjennom låtene og videoene sine, men også på Norgesbesøket sitt på helgas Flammefestival. En fyr som har dette som profilbilde på Spotify, må jo være bra:
Og hør på låtene hans, da. Bare gjør det. Jeg grein på konserten.
8. desember:
Heidi Furre! Furrino, min Flamme-kompis og virkelighets-kompis, den kuleste dama med den fineste boka. Parissyndromet utkom i juni i år og jeg leste den i april, på vei til Thailand. Jeg leste den fordi jeg nettopp hadde fått jobb i Flamme og jobben min skulle jo være nettopp å selge f.eks. boka til Heidi – så der satt jeg, på et fly til Thailand, og grein, mens jeg drakk en Heineken, og Norge forsvant bak oss, og Thailand venta foran oss. Jeg leste om ungjenta som forlater alt og alle og flytter til Paris, jeg leste om å ikke ville gi hele verda til en som ikke ville ha henne, jeg leste om vegg-til-vegg-tepper i Paris og hvor vanskelig det er å åpne en bankkonto hvis man er utlending. Parissyndromet er så mye mer enn den sedvanlige «jeg må bare bort og finne meg sjæl»-romanen, sa Johan Harstad på debutantdagene på Litteraturhuset. Parissyndromet er en så vakker bok at jeg følte ærefrykt og enorm glede over å skulle jobbe med å overtale resten av verden til å lese den. Jeg er så stolt, skrev jeg i en tekstmelding til Heidi som jeg sendte da vi landa, og jeg er fortsatt stolt. Fy flate, for en fin bok. At Heidi er den hun er gjør det bare bedre. Sabla kul tjej!
(foto av Parissyndromet: Heidi Furre)
<3456789!