Handen i fickan fast jag bryr mig

Veronica Maggio, min heltinne med hjertet i brystlomma og strobelysene i ansiktet kommer med nytt album på fredag 4. oktober og frem til albumslipp, legger hun til to låter om dagen på denne spillelista på Spotify.

I 2011 kom Satan i gatan og jeg bodde i Nørrebrogade med et vindu ut mot verden, ut mot folka som sykla fort forbi utenfor, ut mot kebabsjappene og kirkegården, ut mot han som kasta småstein på vinduet mitt da han var tilbake igjen i byen. Det er sånt som bare skjer på film, tenker du. Ja, men det skjedde meg. Jeg lover. Sånn var det å bo i en høy første-etasje, det betydde også at noen brøt seg inn og stjal PC-en min med 10 sider jeg ikke hadde backup på, men det var seinere, så mye seinere enn den aprildagen da jeg gikk bort på CD-sjappa og kjøpte Maggios nye album som ble soundtracket til så utrolig mye den våren. Det var Maggio og Medina, det var et knust hjerte over Skype til Oslo og en ny start på sykkelen i København, der jeg sykla i skjørt og tenkte at livet var rart og fint, og jeg skrev på Furuset og noen dager gikk det bra og noen dager gikk det dårlig, og jeg lå i Assistens og leste bøker under trærne og jeg fikk besøk fra Oslo, fra Furuset og Tøyen, og han bodde i samme bygård som S bodde i noen år tidligere, bare på den andre siden – det var den samme utsikten som den gangen i 2008 da jeg var en annen. Jeg var en annen den gang da.

Nå er det 2013 og på fredag slipper Maggio sin nye skive. Det er høst og jeg har fått i oppgave å skrive uten å tenke, skrive uten å slette, skrive uten å stryke eller føle meg dum. I starten følte jeg meg dum, men så løsna det. Og så hadde jeg skrevet noe jeg plutselig kjente i magen igjen. Det varte bare i en ti minutters tid, og så gikk det over igjen – men det var der, jeg kjente det. Så kanskje er det ikke så dumt å la selvkritikken ligge når jeg åpner Macen. Hvis man skriver nok skit, så må det jo finnes noe brukbart et sted midt oppi alt sammen.

Heretter skal jeg være bra.