Mixteip-mandag: jeg skal vise deg hvordan høsten føles

mixteipmandag2

Ta på deg ullsokker, ullgenser, kjøp deg nye sko som ikke blir våte, finn frem vottene, gå tur med skjerf, bli hjemme, stå opp tidlig selv om det er mørkt når du våkner, lag te, lag kaffe, lag kakao, se favorittfilmen din på nytt, bruk to strømpebukser om du må, ha hjemmefest, ta toget, besøk foreldrene dine, skriv et brev, ikke glem å puste selv om det er kaldt når du trekker pusten og du kjenner den på vei ned i lungene dine. Hvis det regner, ta på deg hetta. Hvis det er sol, lukk øya og bøy hodet bakover. Hvis det blåser, knepp igjen jakka. Hvis du er lei av alt, dans til Veronika Maggio. Klapp en katt. Husk Thomas Dybdahl. Hvis det snør, husk at den smelter igjen. (Hvis du liker at det snør, finn fram skia/akebrettet/sparken/skøytene.)

Viktigheten av katt og lister

I dag var en sånn dag. En sånn dag der jeg våkna etter en litt urolig natt, fordi jeg har så mange ting jeg må gjøre. Noen ganger blir det så mye å gjøre, og så overvelder det meg. Hvordan skal jeg få tid til alt? Jeg vil jo gjøre alt sammen, jeg vil være god i jobben min og jeg vil skrive og jeg vil gå ut med vennene mine og jeg vil ha fest og jeg vil ha et ryddig hjem og jeg vil møte alle forventningene jeg har til meg selv og ikke minst forventningene andre har til meg og jeg vil være en god kjæreste og en god venn og jeg vil ha rene gulv og ryddige flater og ingen smuler på kjøkkenbenken og god mat i kjøleskapet og tid til å lese en bok eller skrive dagbok igjen og jeg vil se TV-seriene mine og høre på radio og være forberedt når jeg skal presentere noe eller prestere noe og jeg vil jogge to ganger i uka og være med på det som er gøy og slappe av etter jobb så jeg er klar for en ny dag i morgen.

Jeg lå der i senga og tenkte på alt jeg skulle gjøre, måtte gjøre, burde gjøre, og leiligheten min var rotete og trengte en vask og om en time skulle katten jeg skal passe komme og i neste uke skal jeg holde foredrag for tre vgs-klasser og plutselig begynte jeg å puste med brystet i stedet for magen, og hjertet mitt banka hardt i kroppen, jeg lå der med lukkede øyne og prøvde å trekke pusten helt ned, prøvde å fokusere, prøvde å finne ut hva jeg skulle ta bort, hva jeg skulle utsette til seinere, og plutselig var det ikke noe som kunne utsettes, plutselig føltes alt nødvendig å få gjort NÅ, eller helst i går eller i forrige uke.

Men så kom katten på besøk, til den rotete, lille leiligheten, og jeg valgte å legge meg litt igjen, sove to timer, selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og jeg ble bare mer stressa av det. Så jeg sto opp. Og satte meg ned. Lagde en liste. En lang liste. Ingenting var for lite eller for stort til å bli med på lista. Og så begynte jeg på den. Jeg vaska gulv og støvsugde, jeg rydda vekk klærne mine, tok ut søpla, støvsugde under senga, skrev en tekst, skrev en til, forberedte foredraget, øvde, rydda på kjøkkenet, lagde meg noe å spise, skrev noe mer. Og så kom katten fram fra under senga der den har en skuff å ligge i som den lå i forrige gangen den bodde hos meg også. Og så hoppa den opp i fanget mitt og la seg murrende ned, med hodet inn mot magen min. Og så kjente jeg at i løpet av dagen hadde jeg klart det. Å puste med magen igjen.

Det er tusen ting igjen på lista å gjøre, og leiligheten min er ikke perfekt, men den er bedre. Og jeg er ikke perfekt, men jeg er god nok. Og det slår meg at Ida har et poeng i ProsjektPerfekt. Det som virkelig hjelper er jo å ha en katt. Jeg husker jo det, jeg hadde en selv en gang. Det er faktisk helt utrolig hvor mye det hever livskvaliteten min, bare den lyden av poter mot gulvet mitt. Malinga når jeg klør på den mjuke halsen. Følelsen av å være god nok i hvert fall til det der – å bare sitte stille, så hun får ligget i fanget mitt og sovet.

Katt – og å krysse av ting på lister er noen ganger nok til å føle seg ganske så mye bedre. Den tilfredsstillende følelsen av å ha gjort noe, noe som i virkeligheten bare tok noen minutter. Man kan brette klær mens man ser på Bones, og klær ser jo fryktelig rotete ut når de ligger overalt ellers enn i kommoden der de hører hjemme. Man kan vaske ovnen etter å ha laga mat, det tar bare et par minutter mens man ler av Radioresepsjonen. Og man kan snakke med bestevenninna si i LA mens man tar en øl på slutten av dagen og skriver. Det går an.

Så lenge man klarer å stå opp. Det var en gang jeg ikke fikk til det, men jeg får det i hvert fall til nå igjen. Og det er jo i bunn og grunn det aller viktigste. Å stå opp. Så får resten gå som det går.

Handen i fickan fast jag bryr mig

Veronica Maggio, min heltinne med hjertet i brystlomma og strobelysene i ansiktet kommer med nytt album på fredag 4. oktober og frem til albumslipp, legger hun til to låter om dagen på denne spillelista på Spotify.

I 2011 kom Satan i gatan og jeg bodde i Nørrebrogade med et vindu ut mot verden, ut mot folka som sykla fort forbi utenfor, ut mot kebabsjappene og kirkegården, ut mot han som kasta småstein på vinduet mitt da han var tilbake igjen i byen. Det er sånt som bare skjer på film, tenker du. Ja, men det skjedde meg. Jeg lover. Sånn var det å bo i en høy første-etasje, det betydde også at noen brøt seg inn og stjal PC-en min med 10 sider jeg ikke hadde backup på, men det var seinere, så mye seinere enn den aprildagen da jeg gikk bort på CD-sjappa og kjøpte Maggios nye album som ble soundtracket til så utrolig mye den våren. Det var Maggio og Medina, det var et knust hjerte over Skype til Oslo og en ny start på sykkelen i København, der jeg sykla i skjørt og tenkte at livet var rart og fint, og jeg skrev på Furuset og noen dager gikk det bra og noen dager gikk det dårlig, og jeg lå i Assistens og leste bøker under trærne og jeg fikk besøk fra Oslo, fra Furuset og Tøyen, og han bodde i samme bygård som S bodde i noen år tidligere, bare på den andre siden – det var den samme utsikten som den gangen i 2008 da jeg var en annen. Jeg var en annen den gang da.

Nå er det 2013 og på fredag slipper Maggio sin nye skive. Det er høst og jeg har fått i oppgave å skrive uten å tenke, skrive uten å slette, skrive uten å stryke eller føle meg dum. I starten følte jeg meg dum, men så løsna det. Og så hadde jeg skrevet noe jeg plutselig kjente i magen igjen. Det varte bare i en ti minutters tid, og så gikk det over igjen – men det var der, jeg kjente det. Så kanskje er det ikke så dumt å la selvkritikken ligge når jeg åpner Macen. Hvis man skriver nok skit, så må det jo finnes noe brukbart et sted midt oppi alt sammen.

Heretter skal jeg være bra.