I dag var en sånn dag. En sånn dag der jeg våkna etter en litt urolig natt, fordi jeg har så mange ting jeg må gjøre. Noen ganger blir det så mye å gjøre, og så overvelder det meg. Hvordan skal jeg få tid til alt? Jeg vil jo gjøre alt sammen, jeg vil være god i jobben min og jeg vil skrive og jeg vil gå ut med vennene mine og jeg vil ha fest og jeg vil ha et ryddig hjem og jeg vil møte alle forventningene jeg har til meg selv og ikke minst forventningene andre har til meg og jeg vil være en god kjæreste og en god venn og jeg vil ha rene gulv og ryddige flater og ingen smuler på kjøkkenbenken og god mat i kjøleskapet og tid til å lese en bok eller skrive dagbok igjen og jeg vil se TV-seriene mine og høre på radio og være forberedt når jeg skal presentere noe eller prestere noe og jeg vil jogge to ganger i uka og være med på det som er gøy og slappe av etter jobb så jeg er klar for en ny dag i morgen.
Jeg lå der i senga og tenkte på alt jeg skulle gjøre, måtte gjøre, burde gjøre, og leiligheten min var rotete og trengte en vask og om en time skulle katten jeg skal passe komme og i neste uke skal jeg holde foredrag for tre vgs-klasser og plutselig begynte jeg å puste med brystet i stedet for magen, og hjertet mitt banka hardt i kroppen, jeg lå der med lukkede øyne og prøvde å trekke pusten helt ned, prøvde å fokusere, prøvde å finne ut hva jeg skulle ta bort, hva jeg skulle utsette til seinere, og plutselig var det ikke noe som kunne utsettes, plutselig føltes alt nødvendig å få gjort NÅ, eller helst i går eller i forrige uke.
Men så kom katten på besøk, til den rotete, lille leiligheten, og jeg valgte å legge meg litt igjen, sove to timer, selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og jeg ble bare mer stressa av det. Så jeg sto opp. Og satte meg ned. Lagde en liste. En lang liste. Ingenting var for lite eller for stort til å bli med på lista. Og så begynte jeg på den. Jeg vaska gulv og støvsugde, jeg rydda vekk klærne mine, tok ut søpla, støvsugde under senga, skrev en tekst, skrev en til, forberedte foredraget, øvde, rydda på kjøkkenet, lagde meg noe å spise, skrev noe mer. Og så kom katten fram fra under senga der den har en skuff å ligge i som den lå i forrige gangen den bodde hos meg også. Og så hoppa den opp i fanget mitt og la seg murrende ned, med hodet inn mot magen min. Og så kjente jeg at i løpet av dagen hadde jeg klart det. Å puste med magen igjen.
Det er tusen ting igjen på lista å gjøre, og leiligheten min er ikke perfekt, men den er bedre. Og jeg er ikke perfekt, men jeg er god nok. Og det slår meg at Ida har et poeng i ProsjektPerfekt. Det som virkelig hjelper er jo å ha en katt. Jeg husker jo det, jeg hadde en selv en gang. Det er faktisk helt utrolig hvor mye det hever livskvaliteten min, bare den lyden av poter mot gulvet mitt. Malinga når jeg klør på den mjuke halsen. Følelsen av å være god nok i hvert fall til det der – å bare sitte stille, så hun får ligget i fanget mitt og sovet.
Katt – og å krysse av ting på lister er noen ganger nok til å føle seg ganske så mye bedre. Den tilfredsstillende følelsen av å ha gjort noe, noe som i virkeligheten bare tok noen minutter. Man kan brette klær mens man ser på Bones, og klær ser jo fryktelig rotete ut når de ligger overalt ellers enn i kommoden der de hører hjemme. Man kan vaske ovnen etter å ha laga mat, det tar bare et par minutter mens man ler av Radioresepsjonen. Og man kan snakke med bestevenninna si i LA mens man tar en øl på slutten av dagen og skriver. Det går an.
Så lenge man klarer å stå opp. Det var en gang jeg ikke fikk til det, men jeg får det i hvert fall til nå igjen. Og det er jo i bunn og grunn det aller viktigste. Å stå opp. Så får resten gå som det går.
