Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen.
– meg selv for noen år siden
–
Sånn har jeg det for tida, etter en lang periode der jeg ikke har skrevet eller gjort noe som helst av betydning. Jeg er ikke redd for noe lenger, skrivinga bare hopper rundt beina på meg og bjeffer og maser, og jeg føler meg heldig som får lov å stå opp og pusle med ord hver dag. Egentlig burde vi bare gå med skuldrene langt under hakepartiet, i stedet for å bygge opp frykt for alt mulig. Nei, la oss heller bli forfattere, eksperter på trær, elvesvømmere, sommerfuglfangere, moonwalkere eller mødre. Alternativet er jo så utrolig mye verre.
– Linda Klakken til BeijingTrondheim
–
Ingrid Olava og Thomas Dybdahl har kommet med nye album. Det kjennes riktig.
–
Skal ta nattoget til Stavanger i natt, lese og prate på Kapittel-festivalen, bo på hotell, har med meg bøker og den tynne skrivemaskina, penner og dagboka jeg ikke har skrevet noe i på noen måneder, det er ikke så lett å skrive noe når man er glad. Hva skal man skrive, liksom? Jeg våkna ved siden av ham, det var fint, dro på jobb, det var fint, spiste middag med ham, det var fint, vi så en film/leste en bok/spilte TV-spill/lo/kyssa/gikk hjem i regnet sammen/sovna inntil. Gjenta etter behov. (Hele tida.) Jeg skal ikke klage over at jeg er glad, det er OK å være et litt mindre interessant menneske hvis det betyr å ikke ha angst hele tida og ikke være så ensom at stillheten gjør vondt og ikke våkne midt på natta og tenke: Ingen kommer noen gang til å elske meg og jeg kommer til å dø alene. Alle dør jo alene, men dere skjønner tegninga. Det handler jo bare om å skjerpe seg. Skrive og skrive igjen, skrive selv om man ikke har noe å skrive. Sånn som jeg gjør nå. Gjenta etter behov. (Hele tida.) Jeg er jo ikke egentlig et mindre interessant menneske bare fordi jeg har møtt noen å være glad i. Jeg har like mange tanker inni meg. Tror jeg. Og det går an å skrive triste ting selv om man er glad. Det tror jeg. Det veit jeg. Det ligger der inne, det er bare å pirke det fram. Og hvis ikke, så kan jeg jo gjøre et forsøk på å skrive lykken. Igjen.
Å Linn. Nå fikk jeg litt tårer da jeg leste dette; (…)ha angst hele tida og ikke være så ensom at stillheten gjør vondt og ikke våkne midt på natta og tenke: Ingen kommer noen gang til å elske meg og jeg kommer til å dø alene. Alle dør jo alene (..). Det er en medstudent som tok livet sitt for noen dager siden, og nå sitter jeg og lurer på hva han har tentk på de siste dagene, og hvorfor han tok det valget han gjorde…
«det er ikke så lett å skrive noe når man er glad. Hva skal man skrive, liksom?»
Vet du. Jeg har nettopp lest Roskilde (igjen) og Furuset, og de traff meg veldig. For å si det forsiktig. Og jeg tenker at det er det som kommer NÅ og fremover som jeg gleder meg til å lese hos/fra deg. For når du har det bra, kommer ikke bare historiene fra inni deg. De kommer fra utenfor, fra alle de andre, fra folkene rundt deg og de du hører om og de du tilfeldig møter og aldri mister fra hukommelsen. Jeg sier ikke at de gamle historiene dine er navlelo, for jeg tror de er mye, mye mer enn det.
Men de nye historiene dine er – kanskje – fra verden utenfor. Stor og innholdsrik og variert, personlig og likevel universell. Det er du flink til å finne og til å skrive.
Så jeg er ikke bekymra. Jeg bare gleder meg.