Jeg er på Slottsfjell. Det er så fint:

Skjermbilde 2013-07-20 kl. 18.43.48

Bildet er fra Crystal Fighters i går, som jeg anmeldte for gaffa.com. Det var så fint, at jeg poster anmeldelsen her også:

Crystal Fighters, jeg blir med dere på dansefest igjen når som helst!

Mens sola var på vei ned over Slottsfjellet, satte Crystal Fighters i gang det som skulle bli den beste dansefesten hittil på festivalen. Bandet fra England og Spania er en energisk bunt av hippier med langt hår og paljetter, en gitarist i bar overkropp med svevende kjærlighetserklæringer til publikum mellom låtene: «Thank you so much for existing with ut in this exact moment!» Jo, takk sjæl. For en fest dere tok med dere!

Med låter fra det nye albumet «Cave Rave» fikk Crystal Fighters liv i den lille mengden foran Baglerscenen. Vi dansa så støv og sand virvla opp blant oss, vi tok imot vokalisten som valgte å stagedive allerede på andre låta, og vi tok imot gitaristen da han stagediva på siste. Vi lo og dansa, vi hoppa og skreik, og det samme gjorde Crystal Fighters. Jeg hadde ikke hørt annet enn hiten deres «At Home» før jeg befant meg på konserten i går, men alt de gjorde i går ga mersmak.

De spilte selvfølgelig «At Home», de gjorde det, men før de gjorde det, spilte de den nydelige «You & I» fra det nye albumet, de fikk meg til å danse med frysninger til «Wave», de fikk meg til å rope refrenget med dem i «Plage», de fikk oss til å danse med folk vi ikke kjente, og inni mellom ble jeg bare stående og se på publikum heller enn på bandet, for det var så fint. Det var ekte festivalglede – det var jenter på skuldrene til kjæresten sin med armene i været, det var en guttegjeng som dansa i ring mens de holdt rundt hverandre og lo, det var kjærestepar som klina mens de dansa og det var meg som sto på sidelinja og tenkte: Dette her, det er det jeg elsker ved festival.

Og så spilte de «At Home» til stormende jubel fra alle, de dro en sikkerhetsvakt opp på scena for å synge låta med dem, og da de etterpå avslutta med en helt drøy versjon av «Xstatic Truth», så var jeg ekstatisk sjæl.

Roskilde 2013 – Det begynner med regn og ender med solbrente nakker

Jeg skrev om Roskilde 2013 for Oh Chérie – men tenkte jeg kunne skrive litt mer til dere.

Roskilde starta med en regnskur som gjorde venteområdet om til en gjørmesump, men bortsett fra litt tørr leire på Converse-skoene, så klarte vi oss uskada og tørre gjennom den første dagen. Så kom sola. Og så kom banda. Og så kom Mojito-bussen, kaffekuene, ølbowlingen, Gringo Nachosene, flæskestegsandwichene, turene til Roskilde By for å kjenne litt på asfalten under skosålene, kjøpe våtservietter, antibac, knekkebrød, pålegg, mer øl og hvorfor ikke en rockering når vi først er i gang? Roskilde starta med at jeg ikke klarte å sette opp teltet mitt fordi jeg hadde glemt teltpluggene i sekken – og sekken lå igjen på venteområdet mens vi hadde spurta inn da noen reiv gjerdet og vi ikke ville se på at West ble fullt. Roskilde starta med at jeg, etter å ha satt opp et telt sånn halvdårlig og hjertet mitt banka altfor fort og jeg var altfor stressa, selv om alt hadde ordna seg, vi fikk plass, vi kom fram, vi kom inn, så måtte jeg gå meg en tur aleine og venne meg til alt sammen igjen. Roskilde er som å komme hjem hvert år, men det er også et helvete de første timene og jeg går rundt i gjørma og lurer på hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for det. Men så kommer det en danske bort til meg mens jeg griner i matkø fordi jeg er sliten og stressa og tilbyr meg en øl. Og så ringer den fineste fyren jeg veit og sier at han er på vei, selv om de har gått seg bort i skogen (vi er på en grusvei og vi ser en bom. Kom dere tilbake igjen på hovedveien, dere skal ikke se noen grusvei, dere skal ikke forbi noen bom!). Og så får jeg chili sin carne og så går jeg tilbake igjen til teltet og skifter til ullgenser og skjerf. Og så møter jeg dem i køen og får båndet på hånda. Og så drikker vi øl. Og så danser vi. Og så er jeg hjemme på ordentlig. Så kan festen begynne.

rosser1-620x465

Så danser vi til Lemâitre og Carli, så danser vi til Bendik og Dråpe, så danser vi til «Get Lucky» hos DJ’ene på E-agoraen, så ligger vi i sola og drikker mojitos, så er vi støvete overalt, så spiser vi flæskestegsandwich til frokost og drikker sjokomelk, så går vi på tokt når natta kommer, så sover vi lenge om morgenen selv om det er glovarmt i teltet, så åpner festivalområdet på torsdag etter det som føles som bare en eller to dager, men som egentlig har vært fem lange dager på et jorde i Danmark. Så venter vi på Rihanna som er en halvtime forsinka, så står vi bak en glad gjeng på Of Monsters and Men som kaster konfetti i været når de spiller favorittlåtene mine, så venter vi på Against drugs-videoen på Arena og får gåsehud når den begynner, så sovner jeg til Sigur Rós ute på gresset, så skåler jeg til Ásgeir Trausti på Paviljong, så hyler jeg til Truls når Karpe Diem kommer på scena på Cosmopol, så løper vi til Arena siste dagen for å rekke å kjøpe øl før Karpe Diem kommer på scena igjen – så griner jeg når Raggen synger «Spis din syvende sans», så ler jeg når de spiller «Du er på Roskilde nå, ikke tro du er no’!», så danser jeg når de spiller «Toyota’n til Magdi», så skriker jeg når de ber meg om det, så hopper jeg når de ber meg om det, så er Roskilde over og jeg fikk ikke sett en eneste soloppgang, fordi jeg ble så trøtt om kvelden og så sliten i kroppen og følte meg litt gammel og svak – men neste år, Roskilde – vi ses faen meg neste år. Da ønsker jeg meg soloppganger, flere drinker på takterrassene du har bygd til oss, mindre stress med telt (Get a camp – here we come), flere turer til Roskilde by og antikvariatet, enda flere tokt og jeg lover å miste stemmen helt neste gang. Nesten river ingen mann av hesten, tross alt.

Men det var fint. Satan, så fint. Som alltid.
Roskilde for alltid.