Jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer å skrive en roman på bare en time her og en time der, en dag her og en dag der. Man må ha ro, sier jeg. Jeg må ha rene flater rundt meg, et ryddig skrivebord, ensomhet og høy musikk, en annen by, et annet land, et annet liv, en annen meg. Jeg må ha en måned eller to i København der jeg skal spise frokost alene, lage presskanne på presskanne med kaffe, høre på Nørrebrogade og drikke Hoegaarden når jeg er ferdig for dagen. Men bare fordi jeg skrev Furuset sånn, så trenger ikke det bety at det er den eneste måten å skrive på. Roskilde skrev jeg både her og der, jeg skrev overalt, jeg skrev og skrev og det gikk så fort, jeg hadde ikke begynt å innbille meg at man måtte gjøre det på en eller annen måte – en annen måte enn å bare åpne et word-dokument å skrive. For et halvt år siden skrev jeg dette:
Jeg husker første gangen jeg hørte «Bagamoyo». Det var på Roskilde-konserten deres i 2010. 2010, altså, for et år det var, på så mange måter. Jeg bodde i København for første gang, hjerteknust og ensom, og dro hjem derfra med et førsteutkast på en roman, nytt favoritt-øl, tusen gode minner og to nye bekjentskap som har forblitt to av mine favorittfolk. Nå er det vinter i Oslo, vi skriver 2013, og det er lenge siden jeg pakka sakene mine og dro til København, men i år skal jeg gjøre det igjen. Men ikke før til sommeren. Det kjennes trist å gå glipp av sommeren i Oslo, for ingenting er så bra som Oslo om sommeren. Det er derfor vi bor her, tenker jeg alltid. På grunn av den. Men sommeren i København er ikke så ille den heller. Og siden det er sommer, så kommer folk på besøk. Og jeg skal sitte på et rom, jeg vet ikke hvor enda, men jeg skal sitte der, og jeg skal skrive hver dag.
Nå skriver jeg ikke, men jeg prøver. Det er vanskelig å få ro, i hodet og kroppen. Så jeg leser bøker om skriving i stedet. Jeg leser om andre folk som skriver og jeg leser hva andre folk har skrevet. Men ja, «Bagamoyo», jeg husker første gangen jeg hørte den, og jeg husker andre gangen, som var på Øya samme år. Jeg begynte å grine begge gangene. I 2012 gråt jeg nesten ingenting. Men jeg skrev mye om å grine, og jeg prøvde hardt, men det gikk liksom ikke helt. Litt som Cameron Diaz i The Holiday. Kanskje var jeg så lei meg at det ikke gikk an å gråte engang.
I år har jeg grått mange ganger, men ikke fordi jeg var trist. Jeg har grått tidlig om morgenen på jobb den dagen boka mi fikk en helt utrolig anmeldelse på NRK, og jeg gikk frem og tilbake i roman-avdelingen nærmest høyttalerne og hørte på Kulturnytt på P2 der de sa navnet mitt og snakka om Eva, hovedpersonen i Furuset. Jeg gikk frem og tilbake og skalv, og så løp jeg og kjøpte en stor kaffe for å feire meg sjæl og Eva på en helt vanlig hverdag.
Jeg gråt på slippfesten min da Alec kom bort for å fortelle meg hvor stolt han var av meg.
Jeg gråt en tidlig morgen da jeg fant fram en gammel spilleliste fra 2010 og «Bagamoyo» kom på, og på samme sted hver gang kommer frysningene og tar meg, 1:26. Ett minutt og 26 sekunder inn i sangen, og sola sto på vinduene i minusgrader og jeg lukka øya og var i det støvete Odeon-teltet på Roskilde, jeg var foran Enga-scenen på Øya sammen med Tobias, jeg var på taket mitt i august,
—
så skrev jeg ikke mer. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke posta dette, hvorfor det ikke ble ferdig. Men nå skriver jeg dette i stedet. Jeg drar ikke til København. Jeg fikk ny jobb og ingen permisjon, jeg har skrivebord på jobb og ikke hjemme, jeg har det aldri ryddig rundt meg, livet er fullt av planer og lange kvelder der jeg sitter foran tv-en i stedet for å skrive, jeg leser ikke nok og jeg sover i stedet for å sitte våken om natta. Men det går an å skrive en bok en time her og en time der, en dag her og en dag der. Det må gå an. Jeg har jo gjort det før. Så nå begynner jeg. Så får det bare gå som det går.