Chiang Mai: I want all that is not mine

Jeg sover hele dagen etter bryllupet, noen er ved bassenget, noen har dratt videre, noen har dratt hjem. Jeg sover mens sola steker på asfalten, trærne og menneskene utenfor hotellet. Kjolen ligger på gulvet, skoene står ved senga, under dyna ligger jeg i shorts og t-skjorte og sover, halvsover, snur meg, snur meg til andre siden igjen. Vi møtes i resepsjonen når mørket har lagt seg over byen, vi møtes for å spise, for å gå på nattmarkedet, jeg er trøtt, men glad. Vi ender opp på Freedom bar, stedet vi skal ende opp igjen og igjen nettene fremover. Vi spiller Jenga og drikker whisky & cola, sitter på den vaklende takterrassen, ser på maurene som går langs strømledningene, kattene som går langs gata, menneskene som kjører forbi i tuk-tuk-er, på mopeder, i gamle biler. Vi går på Freedom bar og jeg hilser på folk de kjenner fra før av, fra forrige gangen de var her, for seks år siden, de forteller om eventyrene de var med på en gang, snakker om gamle dager og nye dager. Hånda hans i korsryggen min, stemmen hans over bordet, i øret mitt. Freedom bar er en hjørnebar med Bob Marley på veggen og over anlegget, veggmalerier, bakgård og den tidligere nevnte vaklende takterrassen. De stenger når de stenger, når det er tomt for folk eller bartenderen vil gå og legge seg, eller gå ut for å finne en annen fest. Når de endelig stenger, går vi hjem, eller til nærmeste songthaew hvis vi er mange, nærmeste tuk-tuk hvis vi har stukket av fra mengden, sneket oss vekk fra Jenga og whisky & cola-glassene det dugger av. De første dagene etter bryllupet bor vi fortsatt på hotellet, men etterhvert som det tømmes og flere og flere klemmer oss hadet i lobbyen, så begynner vi å planlegge turen videre. Hvor vil vi? Vi har åtte dager igjen, sju dager igjen, seks dager igjen, fem dager igjen og dagene går og vi har de samme hotellrommene, de samme nøklene som går på rundgang, den samme frokostsalen, den samme hotellbaren, de samme heisene der jeg står sammen med ham og etter hvert er jeg ikke redd lenger, før jeg drar hjem tidlig en kveld tar jeg ham i hånda og sier at jeg skal hjem, og legge meg på mitt eget rom, men at vi ses i morgen. Han trekker meg inntil seg og spør om jeg er sikker, om jeg vil kan jeg få nøkkelen hans, og jeg kysser ham og sier at jeg er sikker, men at vi ses i morgen, og han følger meg ut og finner skyss hjem og jeg suser mot hotellet med vinden i håret og jeg er svimmel og sliten av for lite søvn og for mye festing, men det kjennes bare fint og jeg tar meg en pause og sover lenge og dagen etter er jeg tidlig oppe og klar for alt igjen, og vi drar ut og spiser middag, nok et langbord, alltid langbord, selv om folk drar hjem er vi mange igjen, og vi sitter på enden og det er bare oss, selv om vi er mange, og vi går ned på brygga når han tar seg en røyk og vi sitter nesten nede ved vannet og lysene skinner rundt oss, i de små bølgene og langs lyslenkene og vi snakker om å være redde for å fly og om Thailand, og han sier at det nesten er romantisk der vi sitter, og jeg ler og sier nesten, hvis vi var sånne folk som likte sånt, og han tar et trekk og smiler til meg. Og jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi med sola i øynene, sand i håret og lykke i hjertet. Jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi at enten så har jeg gjort noe jævlig riktig her i livet for å fortjene dette, eller så har vi dødd og kommet til Paradis. Og han ler og stumper røyken og så blir vi sittende litt til, aleine, inntil hverandre og lure på hva vi har gjort for å fortjene dette eventyret. Dagen etterpå flytter vi til et annet hotell og da gidder jeg ikke å være feig lenger, vi er seks stykker fordelt på tre rom, og i songthaewen fra hotellet vårt til vandrehjemmet spør jeg ham hva jeg må gjøre for å bestikke ham til å dele rom med meg. Gi meg en slurk av ølen din, svarer han og så blir det sånn. Vi har fire dager igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.