Chiang Mai: Give me everything tonight

Vi tar et fly til Bangkok og enda et fly til Chiang Mai, der bryllupet skal være, vi er slitne etter for lite søvn på fem dager, vi drikker kaffe og cola, spiser Snickers og halvsover i ventestolene på flyplassen. Så ankommer vi Chiang Mai og blir henta av en stor bil som kjører oss til hotellet, Chiang Mai Orchid, et stort hotell som har sett bedre dager, men som den neste uka skal romme nærmere 90 mennesker som har kjent hverandre nesten hele livet – eller som møtes for første gang nå, vi kommer fra hele verden og vi hilser på hverandre ved bassenget, i lobbyen, i hagen, i heisene. Vi sniker oss inn for å sjekke inn og håper at gutta ikke har kommet enda, vi vil legge oss på hotellrommene våre og sove for alltid, eller i hvert fall et par timer, før vi vet at festinga er i gang igjen. Vi står og lener oss mot koffertene våre nede i lobbyen og så ser vi en kjent skikkelse gå gjennom lobbyen og ut dørene. Vi løper etter og roper navnet hans, og han snur seg. Der er han, barndomskompisen vår, i Thailand, med singlet, shorts og ryggsekk, på vei for å kjøpe øl. Hvor er resten av gutta? Ved bassenget, vel? Vi glemmer å sove og løper opp til bassenget i stedet, og der sitter de, på rekke og rad, myser mot sola og oss, kaster hverandre og oss uti bassenget, drikker øl på øl, snuser, prater skit, ler av hverandre og historiene vi har sammen. Det blir velkomstmiddag med alle på kvelden, vi spiser thaimat på langbord, jeg smaker på nesten alt, de har kampanje på Chang-øl og lurer på hvor mange som skal ha. 20 nordmenn rekker henda i været, og amerikanerne ler. De kjøper whisky og cola, vi kjøper øl, alle drikker nok vann. Så drar vi videre, vi går til Reggaetown der musikken dundrer i bakgården, noen går rundt med en vannpistol fylt med rom og cola, jeg kjøper en colaboks på kiosken, drikker en slurk og ber Dillon fylle på fra whisky-flaska, det flommer over og jeg ler, whisky og cola, strobelys og Rihanna. Han er der og jeg har ikke snakket med ham enda, jeg bare følger ham med blikket, vet alltid hvor han befinner seg, som om jeg har festa ham på min indre GPS, kjenner det i hjertet hvis han er i nærheten, og alle ler og danser, kjøper mer å drikke, prater på norsk, prater på amerikansk, og han lener seg mot en benk og vinker meg bort til seg. Jeg går sakte bort og sier hei. Vi blir stående og prate litt før han trekker meg inntil seg og jeg lar meg trekke og lurer på hvorfor jeg er så feig, hvorfor jeg ikke bare stjeler et kyss eller ti med en gang jeg ser ham, hvorfor jeg må vente til han gjør det, men jeg vet at jeg er feig fordi jeg er redd, og hvis man er redd, så kommer man ingen steder, så det må jeg slutte med. Hva er det verste som skjer? At jeg blir forelska og han ikke blir det? Ingen som har dødd av det. Enda. Vi snakker sammen, vi ler, vi kysser i en evighet, og jeg husker da jeg kom hjem fra LA så drømte jeg i flere måneder om å se ham igjen, om å se ham sammen med alle vennene mine, om at han skulle kysse meg foran alle vennene mine, og ikke bare bak lukkede dører eller i mørke kroker på LAs utesteder. Og nå står jeg midt i en bakgård på ferie med alle vennene mine og de prater rundt oss og han trekker meg inntil seg igjen og igjen, som den første kvelden, og så tar han hånda mi og sier: Skal vi stikke? Og jeg nikker og følger etter ham ut, kjører en humpete tuk-tuk tilbake til hotellet, våkner på rommet hans dagen etterpå, lukker øynene igjen selv om jeg er våken og prøver å feste følelsen et sted inni meg så den ikke forsvinner.

4 kommentarer til «Chiang Mai: Give me everything tonight»

  1. Wow! Når jeg leser dette, blir jeg deg, på hotellet i Chiang Mai, på dansegulvet og i en seng i et rom som ikke er mitt eget. Fantastisk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.