Hjertet utapå kroppen for å sole seg og få igjen varmen

mars morgenhimmel

Last night running I was shouting from the mountain tops / Days keep coming and we both can feel the bottle drop / So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away / Lying here beside me, we have swallowed by another day

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

Last night walking I was thinking of the time that’s passed / I remember how you stumbled, you were pretty when I saw you last / So how’d it get so ugly, how’d we come to push it all aside / Struggle down the sidewalk I am followed by a sterile sky

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

(Last night running I was shouting from the mountain tops)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Days keep coming and we both can feel the bottle drop)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Lying here beside me, we have swallowed by another day)
I know emptiness is with me and my heart is bare
Aunt Martha «Heart Is Bare»

Jeg går til jobb, fordi jeg endelig klarer å stå opp tidlig igjen. Det er 1. mars og det er lyst halv åtte om morgenen. Det er lyst og jeg kan puste igjen. Jeg hører på en spilleliste med såre stemmer og knuste hjerter, men jeg får puste igjen. Jeg tar et dårlig instagram-bilde av den lyseblå himmelen og får en klump i halsen på størrelse med jordkloden av stemmen til Daughter, men jeg svelger den unna og går videre. Det er en blanding av is, grus og møkkete snø under beina mine, men under det igjen ligger asfalten og venter på oss. Asfalten. Asfalten som skal være tørr og lysegrå under føttene våre om bare en måned. Jeg tenker at nå kommer alt til å gå bra, nå skal alt ordne seg, men jeg vet jo at det går an å gråte selv om sola skinner og det blir sommer igjen, 2012 var beviset på det, det går an å ligge aleine i senga si og ikke klare å gå ut og drikke øl i parken, det går an å sette seg ned i midtgangen på et tog på Roskilde og tenke at nå kommer jeg til å dø, først skal jeg slutte å puste og så skal hjertet mitt slutte å slå og så skal jeg dø, men jeg er jo her enda, og nå er det mars. Jeg kommer frem til jobb og tar et dårlig instagram-bilde av sola som titter fram bak bygningene på Grønland. Eller, den titter jo ikke fram, den velter fram, som den gigantiske stjerna den er, den velter fram og dekker oss med lys og varme, omfavner oss og kveler oss eller hva man nå skal si, uansett hva jeg skriver, så blir det jo bare klisjeer, svulmende og svulstige ord om lykken og lyset, men jeg ville vel bare si at jeg hadde en god morgen i går – og hvis jeg kan ha en, så kan jeg ha flere. Og jeg jobber med det. Liksom. Livet. Jeg jobber med det. Livet er kort, men det er også det lengste du noen gang kommer til å oppleve. Og nå er det mars. Endelig. Fy faen. JA!

mars soloppgang

3 kommentarer til «Hjertet utapå kroppen for å sole seg og få igjen varmen»

  1. «Livet er kort, men det er også det lengste du noen gang kommer til å oppleve.» <3

    Jeg tyr til copypaste i kommentarfeltet på ekte fangirl-vis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.