Jeg skrev om En som deg på Oh Cherie hvor jeg skriver litt – forhåpentligvis snart mer.
Jeg elsket den filmen, dere må bare se den. Det er lenge siden jeg har sett en film som får meg til å tenke som den gjorde. Kanskje er livet bare sånn akkurat nå, det skjer så mye, i hodet og i hjertet, tida flyr forbi som trikkene i rushtida og jeg blir svimmel av alle valgene og planene og når jeg kommer hjem om kvelden, så tråkker jeg over rotet mitt i en sti til senga, og der ligger jeg i åtte timer, til det er på tide å stå opp igjen, en ny dag der det ikke er tid til å rydde.
Noe som jo er tull, for man har jo bare den tida man tar seg. Og jeg tar meg ikke tid til å rydde eller lese, jeg tar meg bare tid til å ikke ha tid. Men uansett, jeg tok meg tid til å gå på kino og se den filmen og den rørte meg dypt. Kaisa som møter Jacob, Kaisa som flytter rundt, Kaisa som gråter på jobben og sovner på sofaen foran TV-en, Kaisa som låser seg ute på ferie og møter tre norske gutter som lar henne sove i leiligheten deres. Og hun møter en ny gutt, og så møter hun Jacob igjen. Helt tilfeldig i Helsinki, akkurat som det var helt tilfeldig i Istanbul, og verden er så stor og så liten på samme tid, folk vinner i Lotto hver uke, enda sjansene for å vinne er 1:5 379 616 eller noe. Og sånn er det med kjærligheten også, da. Tenker jeg. Man møter folk hele tida, og man kan kjøre på eller la være, men sjansene er ikke så jævla store hele tida. Hver eneste gang du møter noen som får deg til å le på den måten, så er det som å vinne i Lotto.
Og den filmen her er ikke morsom eller romantisk eller sjarmerende, men den er ganske trist og realistisk og gjenkjennelig. For de kunne like gjerne gått rett forbi hverandre, begge gangene. Og det hadde sikkert gått bra det også, kanskje hadde Kaisa møtt en annen fyr et annet sted, kanskje hadde Jacob forelska seg i en jente på flyplassen hjemme i Norge, men de gjorde ikke det. De møttes i Istanbul fordi Kaisa glemte nøklene sine i leiligheten og fordi venninna hennes sov seg gjennom ringetonen fra mobilen sin. Jeg møtte ham på en fest og et utested og et trikkestopp og i København og i en camp på Roskilde, og hvis jeg hadde blitt sjuk eller mista trikken eller fått en melding fra en kompis som var et annet sted eller blitt hjemme eller stilt meg i dokø litt seinere på kvelden, så hadde det ikke skjedd.
Ingen av gangene. Da hadde det skjedd noe annet.
