Jeg har begynt å jogge. Beina mine bærer meg rundt og rundt på Bisletts innebane. Når jeg løper, så tenker jeg ikke på noe annet enn det. Å løpe videre. I dag persa jeg på en runde, løp en halv kilometer på 2 minutter og 50 sekunder. Det er ikke så fort, men det er fort for meg. Blodsmak i munnen og håret i hestehale. Føttene mine i joggesko som dytter meg rundt og rundt, runde på runde. Det er ikke for å bli tynn eller trent, det er for å kjenne at kroppen min kan gjøre noe, at jeg kan bestemme over meg selv og alt det som skjer i kroppen vår hver dag – det er for å kjenne på noe annet enn at jeg er så redd hele tida. Når jeg løper, så gjør jeg bare det. Jeg løper og lever. Det gjør vondt det også, men det er på en god måte.
Jeg øver meg på å få et nytt og bedre liv, men det er rotete i leiligheten fortsatt og jeg klarer ikke å stå opp tidlig nok til å spise en god frokost. Men jeg har fått en jobb der jeg har lunsj igjen, og i lunsjen spiser jeg brødskiver og yoghurt og leser eller ser på nett-tv. En halvtime for meg selv.
Jeg teller ned ukene til våren, men det handler ikke bare om å vente eller å glede seg. Så i morgen skal jeg vaske klær, støvsuge, rydde i stua og brette klærne mine og legge dem i den hvite kommoden i stedet for at de ligger over hele leiligheten min. Jeg har lyst til å bake noe, så kanskje gjør jeg det også. Det lukter godt når man baker. Det beste med å bake er å spise røra.
Hver mandag og torsdag løper jeg på Bislett og før påske vil jeg klare å løpe 5 kilometer. Nå løper jeg 2,5 eller 3. Men det er ikke dårlig bare det. Jentene som går på videregående sitter i garderoben og snakker om lærerne sine. Jeg henger fra meg veska og den brune, slitte vinterkåpa. Jeg skifter og snører joggeskoene mine hardt på beina, når jeg kommer inn blir de først stille og så fortsetter de. Jeg hører bruddstykker av samtalene deres og husker hvordan det var å være 19. Jeg løp 1500-meteren på 12 minutter og drømte at jeg kunne løpe om natta. Jeg er eldre nå, men jeg løper bare på vilje. Jeg vil mer nå. Jeg vil kjenne at jeg får til noe. Kjenne at kroppen min gjør det jeg vil den skal gjøre. Hjertet mitt slår, jeg er snart 27 og i morgen skal jeg stå opp klokka åtte og lage kaffe.
Slutte å vente på sommeren, bare være litt i vinteren.