«Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.
Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme.»
– Ingvar Ambjørnsen fra innlegget Nytt fra kontoret (3)
Det er mange ting å si om skriving, om etterarbeid og redigering, om å gi opp og å begynne på nytt. Om å ha et manus på 300 sider, 350 sider, 199 sider, om å printe det ut og rette med penn, om å gi opp igjen, om å ville slette alt, om å ville slette halvparten, om å ville skrive noe annet, om å skrive bare for å bruke backspace-knappen igjen, om å våkne og føle seg som kongen av verden, om å lage kaffe og tenke at jeg får til dette, jeg klarer dette, om å la folk få lov til å lese, om å få meldinger om at de leser, om å se på de nesten 15 eksemplarene av den første boka du har igjen i hylla di hjemme og tenke: Hvordan i HELVETE klarte jeg det der når jeg sitter her nå og sliter som en annen tulling?
Det er et slit. Jeg sier det som det er. Det er et helvetes slit og det er ikke en myte dette med den vanskelige andreboka. Det har vært lett og bedre, og så har det vært et helvete og verre enn å skrive den første. Det er noe med forventningene, forventningene til meg selv, skuffelsen over at jeg ikke får det til like fort som den første, de innbilte forventningene fra folk rundt meg, det å stå på vårlista, høstlista, vårlista og så høstlista igjen og boka lar vente på seg. Jeg har lest boka mi over 20 ganger. Jeg har strøket karakterer og store historier, jeg har hatt en kjærlighetshistorie og så ingen kjærlighetshistorie, jeg har hatt barndomshistorier og så ingen barndomshistorier. Jeg har bytta navn på en karakter fire ganger og han har fortsatt ikke fått et navn som passer.
Men selvfølgelig er det verdt det. Jeg skal klare dette. Og kanskje kommer den til høsten. Kanskje kommer den et annet år, en annen høst. Kanskje stryker jeg halve boka, kanskje skriver jeg 100 sider til. Selvfølgelig skrev jeg Roskilde på bare et halvt år, jeg hadde venta hele livet mitt på å skrive en bok. Jeg hadde vært på Roskilde fem ganger og historien bare lå der, i hodet mitt, i hjertet mitt, i fingrene mine. Den var sann og den var løgn og den var sår og den var morsom, og nå skriver jeg en helt annen historie og jeg har bare jobbet med den i 2 år. Hvis vi skal trekke fra min ordentlige jobb som gir meg penger til husleia og mat, så har jeg egentlig bare jobbet med den sammenhengende i 3 måneder. 3 små måneder i en gate i København, 3 små måneder der jeg har hatt all verdens tid til å skrive. Til å stå opp om morgenen og gjøre mitt beste.
Selv om jeg ga opp da også, så var det lettere å skjerpe meg igjen. Det var lettere å tenke at det kom til å gå bra. Jeg hadde all verdens tid. Hvis jeg ikke fikk det til en mandag, så hadde jeg alltids tirsdag. Her hjemme er det annerledes. Nå får jeg ny jobb i februar, og da blir det slutt på skrivedager. Da blir det sene kvelder på kontoret, tidlige lørdager etter arbeidsuker, sene søndager med kaffe på kanna og musikken på høyt. Men det skal gå.
Så jeg skriver dette, for å si at det er et helvete, men det er også det fineste jeg vet, når jeg får det til. Og det kommer til å gå bra. Den kommer til å bli ferdig. Dere kommer til å få lese den, dere som venter.
Jeg har ikke gitt opp.
