År: 2012

Jeg tenker – la oss lage to sånne innlegg. La meg lage planen her, eller ønskelista om dere vil. Og så, en gang i september, så skriver jeg et nytt. Der kan vi krysse av på lista. Snakke om hva som gikk galt, hva som funka, hva vi må bli bedre til neste år. Livet, et evigvarende prosjekt. Eller, vi er døde så himla lenge, og vi lever så jævla kort, som jeg også pleier å si.

I sommer vil jeg:

– bade minst 10 ganger
– drikke Lambrusco eller Cava på benken ved Akerselva og se på kveldshimmelen over oss
– sykle til Bygdøy etter jobb for å bade
– drikke øl i parken selv om jeg er sliten
– gå rundt på Roskilde med et ølbrett i henda og Alec ved min side midt på natta
– se Bruce Springsteen og aller helst høre Candys Room
– se Florence + the machine på øya og danse mens jeg griner
– ha dagfest på takterrassen min hver dag under Øya (alle er invitert)
– skrive ferdig boka mi for tiende gang
– lese minst 20 bøker
– gå på biblioteket når det regner
– kysse
– være frisk
– miste stemmen på Roskilde
– drikke Hoegaarden på tapp i Oslo
– ha filmkveld og se Apflickorna, 10 things I hate about you, Cruel intentions og Adventureland
– ha lesemaraton (lese fra 8 om morgenen til 8 neste morgen – jeg klarte det ikke i fjor, jeg vil prøve igjen i år!)
– begynne å skrive mer dagbok på papir igjen
– skrive fem brev
– se The Avengers på kino, se Beginners på kino, se Moonrise kingdom en gang til på kino
– ha vorspiel med meg selv og se på Drive mens jeg spiser brødskiver med nugatti og peanøttsmør og drikker øl, før jeg hopper på sykkelen og møter de andre ute
– sitte på en brygge på sørlandet med Arendalspilsner i hånda, mens vi fisker krabber og myser mot sola
– drikke kakao eller kaffe mens det regner ute
– aldri dra rett hjem etter jobb selv om jeg er sliten, alltid gjøre noe fint, om det så bare betyr å ta en kaffe mens jeg leser i en halvtime før jeg sykler sliten hjem
– ta masse bilder
– skrive om bøkene jeg leser
– bade naken
– hoppe fra femmern
– spise is!
– være tøff
– oppdage ny musikk
– spise vannmelon
– invitere på spontanfest hos meg
– ta vare på vennene mine og familien min
– få fregner
– smøre meg med solkrem
– få skrubbsår
– danse

Jeg hører på det nye albumet til Sigur Ros, det regner i bøtter og spann, men jeg må ingenting i dag. Før i kveld har jeg planer om å prøve å rydde litt, vaske litt, skrive litt, skrive et brev, lese en bok, redigere litt til i manuset mitt og drikke enda en kopp kaffe. Det er rart med Sigur Ros. De har fulgt meg i store deler av mitt voksne liv. Mitt første møte med dem var som 18-åring, eller var jeg 17? Det var selvfølgelig en gutt inne i bildet. Han hadde cd-spiller ved senga, og vi kyssa til ( )-skiva. Herregud, så mye vi kyssa til den skiva. Vi sovna til den om natta. Og da vi ikke lenger kyssa, så grein jeg til den. Takk…-skiva fulgte meg gjennom den tyngste høsten i mitt liv. Jeg grein til jeg ikke lenger klarte å grine, og da ble jeg henta av han som bodde i Kingosgate 3. Han kjørte meg hjem til seg, der jeg lå på kjøkkengulvet hans mens han lagde omelett til meg. Vi så på film og hørte på skiver, og så kjørte han meg hjem igjen, eller på jobb. Vi var ikke kjærester på jobb, og så slutta han, og da kom han innom meg på jobben, og så var vi kanskje kjærester allikevel. Da Sigur Ros-gutten reiste, så sto jeg nede i kjelleren på Qvist, bokhandelen hvor Kingosgate 3 og jeg jobba sammen, og han spurte: Har han reist? Og jeg svarte ikke, jeg begynte bare å gråte. Det var da han begynte å passe på meg. Så jeg gikk rundt i Oslo, i snøen og slapset og sølevannet og grein, eller ikke grein, og inni meg var det et stort hull av hjertesorg som jeg fylte med den sørgeligste musikken jeg visste – men her kommer det jeg skulle frem til. For Sigur Ros har jo gitt ut ny skive. De har gitt ut noen nye skiver siden ()-skiva, siden Takk…-skiva, de har gitt ut gladmusikk. I 2006 så jeg dem på Roskilde, og da grein jeg så jeg trodde at jeg aldri skulle slutte, men det var fint. Det var ikke trist grining, det var «det gikk bra med meg»-grining. I 2008 så jeg dem på Øya, og da grein jeg ikke, da stjal jeg en øl og løp mot scenen da de begynte, og så sendte jeg en melding til Sigur Ros-gutten og sa: Det går bra nå, jeg er på Sigur Ros, og det går bra nå.

Det regner og jeg hører på den siste skiva til Sigur Ros, den er litt trist og litt fin, sånn de beste tingene i livene våre er. Snart er noen av dere ferdige på skolen, kanskje har dere vært russ, snart har dere sommerferie, enten dere skal bli hjemme eller reise jorda rundt, snart kommer høsten igjen, jeg beklager å måtte si det, men sommeren går dessverre bare fortere og fortere etter hvert som vi blir eldre. Da jeg var 7 husker jeg at sommeren var kjedelig, kan dere tenke dere det? Kan dere tro det? Alt jeg ville var å begynne på skolen igjen, alt jeg ville var å gjøre lekser. Somrene var eviglange og da vi sto i skolegården igjen som 8-, 9-, 10-åringer, og etter hvert som 8., 9., og 10.-klassinger, så hadde vi forandra oss så himla mye og livene våre var fylt med helt andre ting enn de var i midten av juni før sommeren begynte for fullt.

Jeg drømmer om en sommer som både minner meg om de jeg hadde som barn (stua til farmor i varmen, syrintrærne utenfor kjøkkenvinduet, bunkene fra Deichmanske bibliotek ved siden av senga mi, lukta av sand på fingrene mine om kvelden, Midt i smørøyet og Er du mørkredd? på NRK om kvelden, å være med mamma på Tøyenbadet, lukta i garderoben, båten ut til øyene, hodetelefonene mine om kvelden når alle hadde sovna, pc’en til pappa oppe i stua, Stemmer’n) og som tilfører livet mitt noe nytt (Kleerup på ørene når jeg sykler hjem, å kysse noen jeg ikke skal se igjen, Drive-jakka mi som jeg tar på meg, stryker på, high fiver folk med på fest (Linn, den jakka der er skamløs. Skamløs! Og sjukt sjukt sjukt kul!!), Robyn som remixer El perro del mar, Revolver om kvelden, knust glass under skoa, en sixpack i Slottsparken, å sykle til Revolver på under tre låter, mens jeg venter på vennene mine som tar bussen og bruker en halvtime, lyden av regnet når jeg våkner om morgenen og sovner om kvelden, Øya i august, Roskilde i juli, sørlandet i helgene, å ta bussen med Alec og lese bøker, høre på musikk, å jekke øl med nøklene mine, å synge til jeg mister stemmen, å selge bøker i den glohete Oslovarmen til glade feriekunder, Torgny og Maria Due på øret mens jeg sykler til Frognerbadet, Deichmanske bibliotek som har sommeråpent og kjølige avdelinger når man er svett i panna etter turen bort, å spare penger til å forlenge sommeren med en tur til USA til høsten igjen).

Det kommer til å bli en bra sommer, er vel det jeg prøver å si. Og ingenting i livet blir som du tror. For jeg trodde at jeg aldri skulle klare å høre på Sigur Ros igjen, men nå har de kommet med en ny skive. Og den er fin. Det var det jeg ville si. Det var alt jeg ville si i dag.

Jeg klarer ikke å legge meg om kvelden, og jeg klarer ikke å stå opp om morgenen. Jeg hører på spillelistene mine, sykler i kjole, hele byen min er grønn og full av asfalt, og vi burde bare slutte i jobbene våre, legge oss på gresset, se opp på himmelen og lese en bok, men vi må tjene penger. Hadde jeg hatt to og en halv million hadde jeg kjøpt en stall i en bygård, bodd i to små etasjer, låst sykkelen min i bakgården, sittet på gulvet og spist middag, men jeg har ikke to og en halv million, jeg har fire kroner i lommeboka og resten på konto, jeg har kommet hjem for sent til å gå på butikken i det siste, så jeg har ikke mer mat i skapene. Kaffe har jeg heller ikke, men nå er det på en måte sommerferie for meg også, selv om jeg jobber, og da er alt på en måte greit. Jeg jobber resten av tida frem til Roskilde, og så drar jeg. Vi bestiller flybilletter på fredag, så pakker jeg sakene mine, henter teltet i kjelleren, og så hopper vi på et fly og stikker av. Vi skal drikke Hoegaarden på Tjili Pop dagen før festivalområdet åpner, så skal vi bytte på å bære teltet, slå det opp et sted i nærheten av noen fine folk – og så skal vi kjøpe et brett med øl, og da er det ferie. Da er det tørt gress under beina, lommelykt i telt-taket, aldri stille, aldri ensom, bøker i sekken og ullsokker på beina om kvelden. Disse somrene som føles endeløse, selv om jeg vet at jeg våkner i morgen og så er det over igjen. Vinteren er så lang, og sommeren er så kort, og jeg kommer ikke til å bade så mye jeg vil i år heller, jeg bader aldri så mye jeg vil. Hva er nok? Aldri nok.

Vi burde kjøpt et sommerhus i Kalmar, du kunne henta meg i en bil, så kunne vi kjørt herfra, låst leiligheten for sommeren, som noen låser sommerhuset for vinteren, og der kunne vi bodd. Jeg ønsker meg hengekøye i hagen, og helst syriner, men jeg kan nøye meg med deg og hengekøya.

Lyden av sommernatta utenfor vinduene, å sove oppå dyna fordi det er for varmt under. All solkremen jeg ikke tåler, myggestikkene på leggen, nattbading om kvelden når det er for mørkt til å se hvor man tråkker. Egentlig vil jeg aldri hjem, aldri legge meg, aldri gi opp, jeg sykler rundt i sirkler, tråkker meg oppover bakker og nedover dem igjen, sender meldinger til folk jeg kjenner når jeg passerer husene deres. Så sykler jeg hjem igjen, klapper den grå katten nede ved syklene, låser meg inn, sjekker postkassa – tom – tar heisen opp og kommer inn i leiligheten min. Jeg lever et helt vanlig liv, jeg er en helt vanlig tjej, jeg har aviser i senga, bøker i hauger rundt omkring, jeg har glemt å kjøpe kaffe og ikke rukket å kjøpe frokost, men jeg har nytt sengetøy og når jeg sover med verandadøra åpen, så hører jeg på sommeren utenfor. Den har bare såvidt begynt.

Det kommer til å gå bra.

Det er jo ganske trist å dra fra Oslo når Oslo viser seg fra sin beste side, skriver Linn Strømsborg. Når det er tropenetter og syriner på trærne og jeg går i shorts hele døgnet og sover uten dyne – så skal jeg altså pakke sakene mine, legge bøker i bagen og eget manus på toppen, huske solbriller og solkrem og forlate landet i en uke for å gjøre det jeg kunne gjort her hjemme – ligge i sola og sitte i skyggen, lese bøker og jobbe.

Ja, altså, det er Dansestøl på Mono på lørdag! Jeg skal på ferie med mamma morgenen etterpå, og hun er veldig redd for at vi ikke skal rekke flyet, men jeg skal danse til tre, og så skal jeg kjøpe meg noe nattmat og en cocabrus på boks før jeg henter bagen min i en oppbevaringsboks og sover en time på flybussen, som går 04.10 fra Bussterminalen, og så skal jeg sove litt på flyet etter kanskje enda en cocabrus på boks, og så skal jeg sitte i sola og ligge i skyggen og flyte som en stjerne i vannet i en uke mens jeg leser bøker, både andres og min egen, igjen, og så skal jeg være hjemme igjen i Oslo, som et roligere og mindre stressa menneske enn jeg er i dag. Men først,

først skal vi danse sammen på Mono, skal vi ikke?

Dansestøl er jo, som dere alle veit, Heidi & Caroline, ofte sett på internett under navna Kval & Actionfilm og de spiller bra musikk på et bra sted, og jeg skal danse med reisefeber i beina og et snitt med øl i hånda. Kanskje til denne låta, kanskje til denna, eller hei – hvem vet, kanskje er de helt kreisi og spiller denne? Man vet aldri, det eneste man veit når man drar på Dansestøl, er at det blir gøy. Det blir varmt og det blir fullt og det blir hopping og skriking og noen ganger blir det glasskår i såla og stearin på strømpebuksa, men alltid, alltid, alltid blir det gøy, og det er det viktigste.

Jeg fikk forresten en kopp til bursdagen min, akkurat det jeg ønska meg!, og den drikker jeg kaffe av hver morgen. Den ser sånn her ut:

(Den siste låta, den svenske Grand Prix-låta, Euphoria som den heter, den fikk jeg intravenøst natt til 17. mai da en russebil sto parkert oppi Ekebergåsen og spilte den 16 ganger på rappen. Jeg lå i loftsenga mi og så ut på verden, det grå morgenlyset som er ute nå klokka halv fem om morgenen, og jeg tenkte på røde russebukser og strobelyset inne i bussen, på at de dansa til denne låta, kjente bassen i hjertet og diskanten i øret, drakk for mye øl og visste at det bare var en dag igjen nå, hvorfor kan det ikke vare evig, hvorfor må vi slutte nå – og så tenkte jeg at det ikke slutter, det er jo nå det begynner. Livet og alt det der. Russetida er jo ikke en avslutning, det er liksom bare starten. Forever ’til the end of time.)

Noen danser mens de griner, noen danser alene, noen danser mens de hopper, noen hopper mens de danser, noen danser når de er glade, noen danser når alt har gått til helvete, noen danser roligdans som man gjorde på ungdomsskolen, noen danser som i de svette musikkvideoene på MTV, noen danser på bordet, noen danser på jobb, noen jobber med å danse, noen danser selv om de ikke liker det fordi noen de liker liker det, noen danser foran webkameraet mens en de liker ser på, noen danser ikke. Lars danser mens han griner og noen ganger gjør jeg det også. Den 26. mai må dere danse sammen med meg på Mono. Jeg kommer tilbake til hvorfor senere en gang.

Spor 18 på lista er en danseremix av Fleetwood Macs Dreams og den fant jeg på Soundcloud

Hva har jeg gjort siden sist? Jeg har jobbet overtid og glemt meg selv, eller glemt leiligheten min, glemt hva som er viktig, eller motsatt: Jeg har gjort det som er viktig. Hvis dette er vårt siste år på jord, vil jeg ha brukt det med vennene mine, drukket øl etter jobb, ledd høyt av ting vi sier, sett på tv sammen med dem, sykla hjem alene i regnet mange timer etter leggetid, gått rett i seng. Det er viktig med et ryddig hjem, men det er viktigere med et ryddig hode, og de hjelper meg å rydde opp i rotet mitt.

Jeg har fylt 26, kjøpt nye klær på loppemarked, kyssa en gammel flamme, kyssa en annen gammel flamme, drukket Lambrusco på Musiksmag som om vi nettopp hadde dratt, dagen før, og bare satt der igjen, som om ingenting hadde skjedd, som om jeg aldri flytta tilbake igjen, fikk ny jobb, nytt liv, jeg har gått rundt i København med sola i ansiktet og lurt på hvem jeg hadde vært om jeg hadde valgt annerledes. Jeg kunne blitt der. Men det ville blitt hverdag der også. Kanskje ville jeg jobba i bar, vært like ensom som jeg er her til tider, og der er det færre å ringe, færre å møte på hjørnet, på biblioteket, færre som stikker innom jobben min rett før jeg skal gå.

Jeg er evig plaget av dårlig samvittighet, den handler om penger, rot, vasking, to-do-lister, bøker å skrive, bøker å lese, bøker å skaffe. Jeg kommer kanskje aldri til å bli like flink som jeg vil bli. Men jeg kan rydde stua i kveld. Jeg kan pakke ut av bagen min, fordi det er her jeg bor. Det er Oslo som er byen min, ikke København. Jeg kan sette opp budsjetter og selge ting jeg eier. Jeg kan dra rett hjem etter jobb en gang i blant, for jorda går ikke under enda. Det er tid til å ta seg fri også. Det er tid til å drikke øl og le høyt, og det er tid til å drikke kaffe på ettermiddagen (det er den beste koppen, den som gjør at jeg ikke legger meg før tolv) og skrive et brev for hånd etter at stua er rydda.

Jeg hører på denne sangen høyt høyt høyt, og nå skal jeg sette meg på sykkelen min og møte en venn på Grünerløkka for en kopp kaffe eller to. Og i kveld skal jeg rydde. I leiligheten og i hodet.

Men hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde dårlig samvittighet for noe jeg ikke hadde gjort? Vært tilfreds? Hvem driver med sånt? Jeg har det ikke i meg. Jeg er mye lykkelig, men lite tilfreds. Lykke er en forbipasserende følelse. Det er latteren min når han ser på meg over bordet, det er skriket mitt når de spiller låta mi på Dansestøl, det er pusten jeg trekker ned i lungene når jeg suser gjennom Oslo på den røde sykkelen min, det er den første slurken med kaffe om morgenen når jeg har åpna butikken og folk kommer innenfor fra regnet utenfor, kjøper en bok jeg liker, det er å sende en melding til en venn eller en gammel flamme og møte dem bare noen minutter senere. Tilfredshet er sikkert deilig, for da slipper du å grine og føle deg udugelig, men lykke er ikke så verst det heller. Lykke er faen ikke så verst det heller.

Du sykler til Florence + the machine, det har du gjort før, du sykla oppover Jagtvej klokka sju om morgenen og du slapp styret, du slapp styret og du kjente på vinden som traff deg i ansiktet, og det var feil dato, det var feil tid, men du var der og det regna lett mot huden din, mot asfalten, og nå sykler du med Florence og du fisker opp mobilen fra kurven og trykket et nummer

Hva gjør du?
Søker sommerjobb
Nei, det gjør du ikke
Mnei?
Nei, du møter meg og drikker øl
Okay

Og du suser bortover sykkelveiene i byen du bor i, du slipper ikke styret, du viser med hånda når du skal svinge og han kommer inn døra mens du låner bøker, Margreth Olin, Adrian Tomine, Stand by me på DVD og dere gå på fotballpub, dere går på Schous kjelleren, og dere snakker om Jack Kerouac som du tenker at du må lese mer av, og dere snakker om å være kjærester og å være alene, om å fylle livene sine med noe annet enn noen andre, og når du sykler hjem begynner det å regne og du hører på New birds av Arab Strap på repeat, regnet treffer deg i panna, i nakken, i prikker på asfalten du suser over, langs, og stemmen hans mot ørene dine, og lyden fra pluggene når du kommer inn døra hjemme, når veska ligger på gulvet, og alle du tenker på, alle du har kyssa, vil kysse igjen,

Du må være sikker på at du har gjort det riktige, og det er lett å glemme, og det kan ha gått fem år, men du vet det bare når du ser på henne

jeg girer opp og jeg girer ned, jeg er tøff og jeg er kul, og noen ganger gir jeg opp, jeg gjør det, jeg er sånn, det sier pang i baren, ved bordet, på sykkelen og så gir jeg opp, men så våkner jeg igjen og er bedre enn før, jeg børster det av meg, rister det av meg, som Florence, og jeg fyller dagene mine med biblioteksbøker og rydding, jobbing og skriving, jeg er hun med den ødelagte jakka, jeg er hun som mangler knapper, men de ligger her hjemme, på stereoanlegget, klare til å sys på av noen som kan sy, jeg er hun som kverner kaffebønner hver morgen halv åtte, hører på lydbok og prøver å lese litt hver dag, jeg er hun som snurrer på ølen, følger med på mønsteret den lager på bordene der vi sitter,

Du kan se pusten hennes i lufta mellom dere

og kanskje du lurer på hva du har gått glipp av

Jeg sykler hjem, jeg jogger ikke, jeg spiser ikke sunt nok, jeg grer ikke håret mitt, i dag klipte jeg det med saks foran speilet om morgenen, jeg har sjokolade i senga og Mad men sesong 2 i dvd-spilleren, jeg har kosedyr fra jeg var liten i bokhyllene der jeg bor, jeg har bøkene jeg allerede har lest i esker i kjellerboden, jeg savner København nå som det er vår og jeg leser hva jeg gjorde der for et år siden, to, jeg hoppa på sykkelen min og møtte nye folk, jeg grein mens jeg sykla hjem etter å ikke ha skrevet, jeg stoppa ved et lyskryss og klarte å holde meg på sykkelen til det ble grønt igjen, jeg sjekker opp folk ved å fortelle dem hvor dårlig jeg er på å sjekke opp folk, jeg fyller livet mitt med andres ord og andres ting og noen ganger ringer jeg ham for å spørre hva han gjør, og vi møtes over en øl eller tre, jeg ønsker meg en brevvenn, men jeg tar meg ikke tid til å skrive dem,

jeg var 19 år og jeg satt i forsetet i en bil og vi kjørte langs lyktestolpene og vi stoppa hjemme hos meg, og han lente seg mot meg og kyssa meg, jeg var 22 og jeg møtte ham på fest og spurte han om han hadde sett på Twin Peaks, jeg var 25 og jeg sendte en melding og så la jeg igjen mobilen hjemme og sykla meg en tur.

But you have to remember there’s this other kiss.

Vekkerklokka ringer og jeg vil ikke stå opp. Jeg slumrer to ganger, og så skrur jeg på lyset. Jeg dumper ned fra senga, kroppen er tung mot gulvet, jeg fryser på beina. Jeg går på badet og står med hendene under varmt, rennende vann, siden under iskaldt, rennende vann, drikker en del, skrur av springen. Dropper frokosten, blir sittende stille lenge før jeg går ut døra, etter å ha kledd på meg. Tre lag. Bomull, ull og regntøy. Pulsvarmere. Vanter. Alt er vått en halvtime senere, alt er vått, absolutt alt. Veska mi, dvd-filmene jeg lånte på biblioteket, bøkene jeg leser, bøkene jeg vil lese, pennen jeg skriver med, kalenderen jeg skriver i, lommeboka er klissvåt, Stockfleths-kortet er klissvått og i dag får jeg ikke stempel, for jeg kjøper kaffebønner, jeg har kjøpt kaffekvern og jeg sier til meg selv i det jeg setter posen med bønnene på kontoret: Ikke glem kaffebønnene på kontoret! Jeg er framme på jobb, og det er så mye å gjøre at det går rundt i hodet mitt. Jeg skriver en liste, jeg skriver en liste og kommer ikke halvveis før jeg går hjem, men det kommer flere dager. Frøydis kommer med kaffe til meg, Miriam kommer på besøk, og vi står i bokhandelen, i regnet, og vi snakker om bøkene og jeg drikker kaffe, senker skuldrene, klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette er en dårlig dag. De går for å rekke hver sine avtaler, begynne hver sin dag, og jeg blir stående alene i butikken, og fordi det regner, forblir jeg ganske alene hele dagen. Kaffen blir kald, lunsjen min sånn passe, jeg går med papirsøppelet etter jobb, ned i søppelrommet, hører på musikk fordi det er langt å gå, ledningen knekker så det bare er lyd i den ene pluggen. Jeg skulle kjøpe nye headphones, for lenge siden skulle jeg det, men jeg gjorde det aldri. Nå er det bare lyd på den ene siden. Jeg går opp igjen, ut i regnet, sykler, leverer de våte dvd-filmene, bestemmer meg for å handle på vei hjem, posen ryker halvveis, avocado på fortauet, regn i panna, i nakken, blir nesten påkjørt i fotgjengerfeltet selv om jeg alltid går av og triller sykkelen. Bilene liker ikke sykler, de har ikke vikeplikt for sykler, men har de ikke vikeplikt for meg heller? Jeg er bare en tjej med to revna poser fra Kiwi på Grønland, to revna poser og en klissvåt veske, en sykkel som knirker, jeg vingler meg hjem gjennom kirkegården, lyd på det ene øret, jeg kommer inn i leiligheten min og orker ikke lage middag, jeg spiser en brødskive med avocado til middag, drikker et glass melk, bestemmer meg for å gå og legge meg, så dagen går over, kommer på i det jeg legger meg under dyna –

jeg la igjen kaffen på kontoret.

Jeg sykler til jobb igjen, jeg satte meg på sykkelen min mandag kveld etter å ha hengt med Alec og John, jeg tok en runde på plassen utenfor Oslo Mek og det er sant det de sier om sykling, man glemmer det jo ikke. Syklinga sitter i beina, i lårene, i føttene på pedalene, i vinden i håret, i hendene på styret, fingrene som passer inn i håndtaket, rillene i det, armene som styrer hele kroppen så lenge føttene trår, så er det armene som styrer. Et lite vipp til høyre, og hele kroppen svinger den veien. Full kontroll bortover veien, jeg har lært meg hvor det er humper og hull, og hvor det er greit å slippe styret, bare litt, rette opp ryggen og la beina føre.

Jeg kan sykle hvor jeg vil. Jeg kan også skrive hva jeg vil, men noen dager er det vanskeligere enn andre. Jeg er ikke alltid forfatter, noen dager er jeg bare en ordinær jente med en ordinær 9 til 4 jobb, en vanlig tjej på en vanlig sykkel, det er ikke alltid jeg har en historie å fortelle, noen dager er bare kald kaffe, vonde føtter og Paradise Hotel på tv før du sovner. Andre dager er Stockfleths kaffe med en ettersmak av bær og tobakk, vinden i håret, den nye låta til Temper Trap eller albumet til Message to bears, og en tekst som får deg til å huske hvorfor du driver med det her.

–

Noe av det såreste jeg har hørt om kjærlighet hittil i år er setningene: I wanted to crash your party, but I couldn’t find your house. And I wanted to touch your body and kiss you on the mouth. Det er Aunt Martha som synger det, og de synger også at de er body and blood and a terrible heart, men jeg tenker at en mann som synger det refrenget ikke har et terrible heart, det går ikke an. Jeg følte jeg måtte si noe om kjærligheten igjen, at den er der ute selv om jeg ikke blogger om den. Eller noe.

–

Det tar 15 minutter å sykle til jobb, og foreløpig tre år and counting å skrive en roman. Fordelen med å sykle er at jeg veit når jeg er framme.

Californication-skiva utkom i 1999. I 1999 fantes fortsatt Hysj! Hysj! Jeg gikk på Linderud-senteret, jeg gikk ut døra hos farmor, rundt huset, ned i dumpa, der det nå er en trapp, men der det da bare var en bakke, en sti mellom buskene og brennesla, jeg gikk opp den svingete veien der det senere ble lagt varmekabler så man ikke skulle falle og knekke beina om vinteren, langs hellene som var varme mot føttene hvis jeg gikk barbeint, langs parkeringsplassen der det alltid var en ledig plass, gjennom senteret, forbi t-banen, inn langs blokkene der jeg to år senere skulle gå med avisa hver søndagsmorgen, gjennom gjerdet som skiller Veitvet og Linderud, et helt klart skille, nå er du her, nå er du der, sånn er det – videre langs de lave blokkene, de høye blokkene, inn på senteret, inn på platesjappa, kanskje kosta skiva 200 kroner, jeg husker ikke, jeg husker bare at jeg kjøpte den. Jeg kjøpte den og ble en annen.

Jeg kjøpte den på grunn av en gutt. Han var 15, jeg var 13, han var storebroren til venninna mi, han lukta godt, han fikk meg til å le, han tegna bedre enn alle andre og når jeg var på besøk, satte han på Californication i stua og sa at det var den beste plata som fantes. Vi klina et par ganger, den første gangen var dagen før jeg fylte 14. Jeg husker at jeg lå i senga mi, våken hele natta, dagen etterpå og spilte reprisen av kysset hans igjen og igjen i hodet mitt. Han lukta så godt og kyssa så bra, jeg hadde ikke kyssa så mange, men jeg visste at han var bra til å kysse, jeg bare visste det. Det kilte helt ned i tærne og opp igjen, han kyssa meg og han syntes jeg var kul. Anthony Kiedis sang meg i søvn hver natt og jeg tegna tegninger til gutten i mattetimene etter at jeg hadde gjort alle regnestykkene ferdig.

Skiva var hans, helt til jeg kjøpte den, da ble den min. Jeg hadde blå discman og saggebukser. Jeg hadde en grå sekk jeg hadde kjøpt på H & M, jeg hadde sprittusj i lomma og skatesko på beina. Jeg hadde kort hår og hettegenser, Anthony Kiedis hadde sånne hansker der han hadde klipt av fingrene, så jeg hadde også det. Jeg så musikkvideoene deres på MTV midt på natta. MTV, hva skjedde med MTV? Jeg elska MTV. Det var de samme musikkvideoene nesten hver natt, jeg husker det fra jeg sov over hos venninna mi. Jeg lå i stua hennes og så på TV, og så kom han hjem, fra en kompis, fra en fest, vi var så langt fra hverandre, bare to år, men det var som to evigheter, jeg var 14, han var 16, jeg var 13, han var 15, han gikk gatelangs i mørket, jeg lå i en sofa og så på tv, og så kom han hjem, jeg husker lyden av skoene hans mot veggen i gangen, han sparka de av seg, jeg husker hvordan håret hans lukta, jeg husker hvor vondt det gjorde da han sa han var forelska i en annen jente og jeg husker stemmen til Anthony Kiedis som sang med i søvn sammen med den gråtende gitaren til John Frusciante i flere år etterpå, lenge etter at gutten jeg en gang kjente hadde slutta å gjøre vondt, lenge etter at jeg var blitt en helt annen igjen.

There are two kinds of people, people that like quality and people that like shit. People that like the Red hot chili peppers often find themselves in the second category.

Akkurat når det gjelder Californication, så lar jeg god smak seile sin egen sjø, eller som jeg sa foran jukeboxen i California: I’m going to have to pass on quality tonight, ’cause we’re playing «Scar tissue».

Så high-fiva jeg meg sjæl og trykka på Play.