Julemiddag med Furuset-gjengen

Jeg står på et dansegulv med knust glass under støvlettene, og vi hopper i ring mens folk vi ikke kjenner dulter borti ryggene våre med sine egne rygger. Vi skriker til vi ikke har stemme igjen og synger så falskt at det skjærer i ørene. Jeg bestiller drinker og tilsvarende glass med vann av bartenderen med det krøllete håret og det fine smilet. Vi roper til hverandre over bordene og reiser oss samtidig når låtene våre kommer på rekke og rad. En slektning av Nina som ikke har hengt med oss før sier at han har problemer med å forstå hvem som er sammen og hvem som bare er venner. You’re all all over each other! En av oss skal flytte til Trondheim 1. januar, to av oss bor allerede på andre kontinenter, men i går var vi alle sammen på samme sted igjen. Vi spiste julemiddag på Mr. Hong, fylte tre langbord og var så høylytte at servitørene var glade da vi endelig gikk. Og da vi gikk, gikk vi i flokk til Tempest, der bordene våre var reservert og vi fortalte DJen at hvis han spilte «Get low» så skulle vi vise ham et dansegulv han aldri hadde sett maken til. Han spilte den, og vi viste ham, fra vinduene til veggene, alle menneskene jeg har vokst opp sammen med, alle menneskene jeg sier «jeg elsker deg» til, byturene som blir til nachspiel, gutta jeg dytter opp etter veggen og trekker i slipset til mens vi synger frasene til sleezy r’n’b-låter om å ta med folk hjem, alle jentene jeg hopper i ring med mens vi roper Rihanna-setninger og Medina-refreng. Han som alltid låner meg dressjakka si når vi står utenfor for å trekke luft, han som alltid kysser meg når han er full, hun som krøller håret sitt med rettetang og forteller meg at jeg er pen, han som alltid sovner hvis han drikker for mye øl, hun som alltid får DJen til å spille de låtene hun vil, alle de jeg har vokst opp sammen med, blitt en annen med, fra hoppestrikk i skolegården til shots langs bardisken på Tempest, fra skrubbsår på knærne på grunn av dødball i utetimen til tennene til han fyren som ble slått ned mens vi dansa, fra første dagen på førskolen til skåler for mastergrader og andrebøker, forlovelser og barn. Jeg håper vi aldri slutter å danse til «Get low» uten å bry oss om noe eller noen, selv om vi blir eldre og annerledes og flytter verden rundt. Jeg håper vi alltid bestiller langbord til 30 mennesker på Mr. Hong, selv om ingen av oss egentlig liker maten – det er ikke så viktig, det er tradisjon! Vi er et titalls vidt forskjellige personer, med et titalls forskjellige liv, men når noen spiller låta vår, så er vi helt like, alle sammen. Da er det oss mot verden, for alltid.