Deleted scenes 10

I dag ble Furuset sendt i trykken. Nå er det ingen vei tilbake. Nå blir boka som den er. Ingenting å angre. Releasedato kommer vi tilbake til, gjør vi ikke? Men nå er hjula i gang. Nå skjer det.

Det regner hele dagen, vi er mest inne. Inne på kafé, inne på kino, inne på rommet mitt. Jeg har på meg en stor ullgenser som Einar tuller med at jeg kommer til å drukne i. Halsen dekker halve ansiktet mitt, med skjerf blir jeg nesten helt borte. Jeg dytter nesa borti ullet, trekker ned den tjukke halsen hvis jeg skal si noe. Jeg sier ikke så mye, jeg hører på alt Miriam har å si. Det er så mye å fortelle, så mye hun har gjort siden sist. Vi spiller scrabble igjen, sitter på gulvet i stua med hver vår øl, Einar og Cecilie vil vi skal bli med på en fest hos noen Cecilie studerer sammen med. Jeg vil aller helst bli hjemme, men nå som Miriam er her bør jeg sikkert gå ut.

«Trippelt ordpoeng – skallebank!» Miriam klapper i hendene. Det sto bank der før, det var det jeg som skrev. Jeg skriver ned poengene til Miriam på blokka og ser at hun nå leder med over 40 poeng. Hun trekker de siste bokstavene, og jeg sitter med C, W, P, F, F, L og A. Jeg skriver CA og skriver ned mine egne poeng, så tar jeg en slurk av ølen min som allerede er blitt lunken.

«Kom igjen, nå har vi ringt til en taxi!» roper Einar fra gangen mens han tar på seg skoene. Miriam ser på meg og spør om jeg vil bli med ut eller om vi bare skal bli hjemme i kveld. Jeg ser på henne at hun helst vil ut, så jeg sier at vi godt kan dra på fest. Hun reiser seg og tar med seg ølen sin ut i gangen, der hun tar på seg sko og jakke. Jeg reiser meg og trekker halsen opp over nesa, lar ølen stå på gulvet og følger etter de andre ut i gangen, ut i oppgangen etter å ha tatt på meg ytterjakke og sko, ned trappene og ut på gata der vi venter i tre minutter på en taxi som alle hopper inn i. Miriam drikker opp ølen sin i taxien, Cecilie sminker seg, Einar småprater med sjåføren og jeg ser ut av vinduet.

Taxien stopper utenfor en bygård på Grünerløkka, og Einar betaler. Jeg tenker at vi godt kunne ha gått selv om det regner. Vi samler oss under det lille taket utenfor og Cecilie ringer på og venter på svar. Jeg trekker i genseren, drar den nedover hendene, over nesa. Miriam dulter borti meg og sier at jeg ikke må gjemme meg sånn. Det durer i døra og Cecilie åpner den, tett etterfulgt av Einar, Miriam og jeg helt bakerst med våte joggesko enda jeg bare gikk fra taxien og inn hit. Jeg knepper opp jakka og surrer av meg skjerfet før vi er inne i leiligheten. Jeg hilser på noen jeg glemmer navnet til med en gang vi er inne, og så følger jeg etter Einar inn på kjøkkenet, tar en øl han gir til meg, sender en videre til Miriam bak meg, og så stabler vi resten inn i det allerede fulle kjøleskapet. Miriam møter noen hun kjenner med en gang, og jeg bestemmer meg for å bli stående på kjøkkenet, selv om det ikke er noen her. Jeg går bort til vinduet og kikker ut i bakgården. Om noen uker vil den være helt hvit og full av snø. Jeg lurer på om det bor barn i gården, om det kommer til å være snømenn og snølykter utenfor, spor etter akebrett, eller om det er for sentrumsnært og mildt til at man kan trekke barna på akebrett til og fra skole og barnehage. Jeg tar en slurk av ølboksen og lener meg mot vinduskarmen, ser på kjøleskapet der det henger utklipp og artikler fra diverse aviser. Jeg er midt i en anmeldelse av boka Eat, pray, love når noen spør meg hva jeg heter.

Jeg snur meg og sier at jeg heter Eva, så husker jeg at jeg kanskje skal rekke fram hånda, og gjør det. Han tar hånda mi og sier at han heter Fredrik. Jeg nikker og tar en slurk av ølen min.
«Så, du henger litt aleine på kjøkkenet?» Han peker på meg og vinduskarmen med ølboksen sin.
«Ja,» sier jeg. «Litt.»
«Kjøkkenet er fint, det,» sier han.
Jeg nikker.
«Så, Eva, hvem er du og hva gjør du?» Fredrik drar fram en stol og setter seg ved siden av kjøleskapet og ser på meg. Jeg pirker på ølboksen, lener meg mot vinduskarmen, kremter og lener hodet ned sånn at jeg forsvinner bak halsen.
«Ingenting,» sier jeg og ser opp på ham igjen.
«Ingenting?» spør han.
«Ja, altså, akkurat nå gjør jeg ingenting,» sier jeg. Jeg setter fra meg ølboksen og setter meg på hendene mine. Bak meg hører jeg tromminga på ruta, fra stua hører jeg trommene fra Kaizers Orchestra.
«Det hørtes kjedelig ut,» sier Fredrik.
«Ja, eller, jeg har tatt en master, men akkurat nå er jeg liksom bare… ferdig,» jeg trekker på skuldrene og ser på ham.
«Gratulerer med det, da,» han tar en slurk av ølen sin og trommer med fingrene på bordet. Jeg tenker at han bare må gå hvis han kjeder seg. Jeg ville gått hvis jeg møtte meg selv på fest i dag. Jeg pleide å vite hva man skulle si. Jeg er morsom. Egentlig er jeg morsom, bare ikke i dag.
«Har du sett Twin Peaks?» spør jeg ham når vi har vært stille en stund.
«Nei,» sier han. «Er det bra?»
«Ganske bra,» jeg løfter kroppen så hendene mine blir frie igjen, så tar jeg en slurk av ølen, så enda en.
«Det er det jeg gjør akkurat nå for tida,» fortsetter jeg. «Ser på Twin Peaks. Så jeg løy litt da jeg sa ingenting.»
«Kult,» sier han, så skåler han med meg og går ut i stua igjen. Jeg drikker opp ølen min og tar en til fra kjøleskapet.

Jeg går på do og låser meg inne til noen banker på ti minutter senere. Da trekker jeg opp, skrur på vasken, skrur av igjen, tar med meg ølboksen og går smilende ut derfra. Jeg står i gangen resten av festen, drikker ølen min sakte og ser på menneskene i stua. Miriam finner meg når hun er på vei ut for å røyke, og når hun spør meg om jeg vil hjem, så sier jeg at det går fint. Når klokka blir ett, spør jeg Einar og Cecilie om de kan ta følge med Miriam, og de nikker, sier selvfølgelig, spør meg om jeg har det bra. Jeg sier at alt er fint, men at jeg bare er blitt dårlig.

«Drakk litt for mye,» sier jeg og peker på ølboksen. Jeg får en klem av dem, og så ber jeg dem si til Miriam at jeg har gått.

Utenfor regner det fortsatt, jeg tar på meg hetta og går hele veien hjem. Jeg har akkurat nok batteri på mp3-spilleren til å høre gjennom nesten hele Hagnesta Hill før jeg er hjemme. Hjemme er det helt stille, og på rommet mitt legger jeg meg i senga og for første gang på mange uker sovner jeg nesten med en gang.

4 kommentarer til «Deleted scenes 10»

  1. Jeg gleder meg veldig til Furuset. Og så gleder jeg meg til den dagen hele boka ‘Delete Scenes’ kommer ut, fra alle dine mange bøker. For de er som romaner i seg selv, mange av de små historiene som ikke fikk overleve i litt store sammenhenger. Jeg liker dem veldig godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.