København, 22. november 2012, på vei til L.O.C. i Falconer salen

Vi hopper på syklene og sykler mot Jagtvej, nedover mot Nørrebros Runddel, forbi lysene, bilene, lyskryssene, i de blå sykkelfeltene, jeg tråkker på og Andreas legger hånda si på ryggen min, dytter meg umerkelig når det er motvind, men det gjør tråkkene lettere, vi suser gjennom byen min, byen som gjør meg glad, byen som gjør det lettere å puste, byen som får meg til å rope mens vi suser langs de flate gatene, de lette nedoverbakkene, ett tråkk og tusen meter under hjula, vinden i håret og hjertet som roer seg.

Jeg skal bo her, sier jeg til ham.
Mm, svarer han.
I hele sommer skal jeg bo her og det skal bli fantastisk.

Leiligheten min skal leies ut til noen, tingene mine skal stå i esker i boden, det meste av tingene mine, bortsett fra det som skal få brukes av noen andre og det som skal være med meg til København. I bakgården til Andreas står det en sykkel som skal være min og som jeg sykler på nå når jeg er her, varmer den opp, den har kurv og tre gir, den glir over gatene som en drøm, og selv i oppoverbakken på vei hjem midt på natta i drøssregnet, så er det lettere her enn der hjemme. Alt er lettere her. Jeg håper ikke det alltid vil være sånn, for jeg vil ikke rømme fra Oslo for alltid, men noen ganger må man rømme, få orden på ting. Dra dit det er lettere å puste, for å lære seg å puste igjen i hverdagen.

Men først skal det bli vår hjemme, jeg skal gjøre leiligheten min lettere å puste i, større og romsligere, jeg skal få det lyst og ryddig, jeg skal kjøpe en plante som skal holde meg med selskap, jeg skal få skrivebord igjen, jeg skal få mer tid til å tenke og jobbe med skrivingen, ikke med tall og arbeidslister. Jeg skal lese mer og drikke mindre, bruke mindre penger og smile mer. Først skal jeg få orden på det jeg får til der hjemme, og så skal jeg ta toget eller båten til København, snakke dansk og sykle, hver dag. Alt blir bedre når man sykler. Kanskje er det verdt å låse opp sykkelboden hjemme for, trille sykkelen til sykkelreperatøren min, fikse bakdekket og suse gjennom Oslos gater. Kjenne om det blir lettere å puste på sykkelen i Oslo også, som det blir det her i København, eller om det bare handler om geografi og ikke om pedaler. Vi får se. Snart kommer snøen, men hver eneste dag teller.

5 kommentarer til «København, 22. november 2012, på vei til L.O.C. i Falconer salen»

  1. åh, så fint.

    jeg flyttet til københavn i år. bor på nørrebro. det er det deiligste siden aldri.
    (og boken din ligger i møllegates bokhandel)

  2. hver eneste dag teller. jeg vil heller ikke rømme fra Oslo for alltid, men du har rett, noen ganger må man. god helg!

  3. JA! København og sykkel! No vart eg glad, og i tillegg litt trist sidan eg ikkje bur i København lenger. Men i dag har eg sykla i London utan å sykla meg vekk, og det er jo ikkje så gale.

  4. Å! Jeg er så glad for at jeg har funnet denne bloggen! Jeg husker ikke om jeg har kommentert før, men jeg vil bare si at du skriver så utrolig fint, vakkert, bra – jeg skal kjøpe boken din. og så vil jeg ha en sånn myk, hvit katt som du har i avataren?, men det må jeg nok vente litt med. takktakktakk igjen for at du skriver så fint og deler det med oss! Jeg tror at jeg skal rømme til Berlin denne sommeren og jeg gleder meg.

  5. Åååh, så fint å lese Nørrebros Runddel og tenke «der var jeg for to timer siden, der bor jeg jo sånn ca!». Bloggen din (og Roskilde) var noe av det som åpnet opp øynene mine for København og Danmark for et par år siden. Fineste byen, som er hjemme akkurat nå og som jeg ikke vet om jeg noen gang vil forlate, sånn egentlig. Du skriver så fint og riktig om den. København <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.