They’re all different shades of the same song

Anna Ternheim covrer Fleetwood Mac og jeg sitter på trikken hjem. Jeg leser Xeroxdager og utenfor regner det. Når jeg går av trikken, går vi i flokk, bak trikken, så bilene i motsatt retning må vente på oss. Vi går over og når jeg når trappa opp til blokka mi, tenker jeg at om noen år, om hundre år, så er denne trappa jeg går opp nesten hver dag i fem år, seks år, mange år, bare en trapp jeg gikk opp en gang i livet, en gang jeg var en annen.

Jeg tenker på at han fortalte meg om en dame han så på trikken, en eldre dame, kanskje 30-40, hun hørte på musikk i små høretelefoner, og hun smilte, og du sa at du hadde tenkt at hun var pen, at hun var fin, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama nå, vi er eldre enn det vi en gang var, og selv om de må legge meg når jeg skal inn et sted eller kjøpe øl, så blir jeg bare eldre, og kanskje er det håret, kanskje er det klærne som gjør at de alltid legger meg, men noe er det, og det er ikke virkeligheten, men vi blir bare eldre, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama du så på videregående og tenkte noe om, mens vi var kjærester, for en gang var vi kjærester, du og jeg.

Anna Ternheim covrer Fleetwod Mac og jeg går hjem aleine i regnet, jeg møter et par på vei ut med søpla og hunden sin, han drar i båndet når jeg går forbi, og jeg får et brev om BSU i posten, men jeg har allerede kjøpt leilighet og da jeg flytta inn hadde jeg 4615 kroner på BSU, og jeg brukte dem på noe annet enn leiligheten, jeg tok dem ut og brukte dem på bøker eller mat, jeg husker ikke lenger, men leilighet ble det ikke, den kjøpte jeg for noe annet, noen andre.

Wye Oak synger at hun kan holde sin egen hånd, men fortsatt ikke kysse sin egen nakke, og jeg lurer på når noen skal kysse nakken min, jeg tenker at jeg må til frisøren, jeg må kjøpe nye klær, jeg må bli en annen, og når vekkerklokka ringer om morgenen, så vil jeg aldri stå opp, jeg snur meg rundt og sover videre, venter på neste klokke, og den etter det igjen, og jeg står i dusjen og drukner i det varme vannet, som jeg skrur varmere og varmere til det nesten gjør vondt, og jeg tenker på andre dager, andre dager der vannet er kaldt og sola er varm, og til jul ønsker jeg meg sommeren.

Jeg har en bok som kommer neste år, første uka i januar, og jeg har en leilighet med en liten balkong jeg aldri bruker, jeg har løv som ligger i hauger på veien hjem fra trikken og en jobb jeg går til om morgenen, jeg har et kjøleskap med sjokolademelk og eplejuice, jeg har skjørt og shorts og bukser, jeg har en PC og en TV, jeg har tusen bøker, der jeg sikkert bare rekker å lese 200 av dem, jeg har dressjakker som henger på knaggene og hver uke blir det torsdag og avisen kommer om morgenen selv om jeg ikke rekker å lese den, hver uke blir det torsdag og det er sånn dagene går, vi blir eldre og vi blir noe annet, og Bell X1 synger at en dag skal vi alle få en krone, en dag skal det være en parade i byen for oss, en dag skal vi være de beste av dem alle, but you’re far from me, you’re all far from me, og jeg går og legger meg aleine, og i morgen tidlig er det en som legger avisen på dørmatta mi uten å vite at jeg ikke rekker å lese den,

og et sted sitter det mennesker som har alt på plass, som får til alt, som drikker nytrakta kaffe til morgenavisen hver dag og ikke snur seg rundt når klokka ringer, som sitter på trikken og smiler med høretelefoner i ørene, som har nye klær og nyklippa hår, og kanskje den samme kjæresten de hadde på videregående selv om de har blitt eldre, og de trenger ingen til å kysse dem i nakken, for de fant dem for lenge siden.

5 kommentarer til «They’re all different shades of the same song»

  1. Så smertelig vakkert, fine Linn. Jeg blir så glad i deg over internett. Litt rart, men mest fint. Torsdagsklem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.