Du gir meg ingenting / you’re giving me such sweet nothing

Florence har kommet med ny låt sammen med Calvin Harris, mannen som ga oss «We found love» med Rihanna, mannen som får deg til å danse mens du griner eller grine mens du danser.

Jeg skrur opp lyden og går rundt i Oslo, jeg har på meg nye Converse-sko fra LA der sommeren nesten nettopp har begynt for fullt, jeg teller pengene på sparekontoen min og lurer på hvor lenge jeg kan leve på knekkebrød for å fortsatt være lykkelig, eller for å bli det igjen. Om kvelden lager jeg kaffe og heller den på termokoppen min så den holder seg varm mens jeg skriver. Jeg fryser på tærne og surrer meg inn i et altfor langt skjerf. Om morgenen vaier jeg frem og tilbake i trikkesvingene, kjøper dyr kaffe på Stockfleths og glemmer å stemple kortet mitt.

Jeg ser på musikkvideoene der de krangler, Rihanna og Florence krangler med hver sin fyr i hver sin låt, og jeg krangler ikke sånn, jeg griner og noen ganger roper jeg, men jeg slår ikke. Som regel blir jeg bare stille, kanskje ser jeg furten ut utenpå, men egentlig prøver jeg bare å holde maska, prøver å ikke renne bort. Som om jeg har blitt til elvemonsteret fra Chihiro og heksene og kommer til å renne utover gulvet når som helst, forsvinne ned i sprekkene i parketten, en slags blanding av blod og sølevann, sand fra Venice Beach og småstein fra Sognsvann, det som var sommeren min.

Every whisper, every sigh / eats away at this heart of mine

You give me nothing, skriker Florence og jeg skrur opp lyden så det dunker i hodet, jeg skrur opp lyden og kjenner hjertet mitt i brystet, ser for meg at det dytter på ribbeina, dytter på huden min, at det løper løpsk inni brystkassa, vi sier hadet og klemmer hverandre og jeg trekker pusten dypt ned i lungene, magen, kroppen, og jeg går så rett jeg kan, tenker at jeg ikke må snuble i lissene mine, tråkke over, knekke i knærne, få hofta ut av ledd, alt det som kan skje som gjør at jeg faller på veien min vekk fra ham, men kanskje ville det vært bedre – kanskje ville det vært bedre om jeg bare falt sammen, rett der, for det var liksom det jeg hadde mest lyst til. I stedet gikk jeg videre, jeg husker at jeg tok rulletrappa og svelga gråten. Jeg skalv på hendene og skylte på for mye kaffe da jeg møtte vennene mine.

Jeg drikker kaffe av farmors gamle porselen, det er hvitt med gullkant og rosa blomster på. Det er for lite lys i leiligheten min. Man kan bli deprimert av mindre, tenker jeg. Det kommer til å gå bra. Det kan ikke gå noe annet enn bra. Historien er ikke slutt her, det finnes fortsatt håp. Eller kaffe, hvis det er den eneste trøsten akkurat nå.