Deleted scenes 6

Jeg er på klassetur og vi sover i køyesenger. Jeg blir igjen på rommet når jentene løper ut i korridoren for å finne et av rommene der guttene bor. Jeg ser for meg at de kryper opp i overkøya, spiser smågodtet jeg fikk lov til å være med å kjøpe, som de tok med seg uten at jeg fikk smake. Nilen sover egentlig i den overkøya, men han er våken nå, alle guttene er våkne. Og de leker Nødt eller sannhet, og jentene fniser og må holde seg for munnen så ingen hører dem gjennom døra. Lærerne har vært på siste inspeksjon, vi vet at den er kvart over elleve, og vi lå i sengene våre, akkurat der vi skulle ligge, og fikk lov til å ha på lyset en halvtime til, men så måtte det være stille og mørkt, og vi sa ja, og lærerne gikk videre bortover gangen. Da vi hørte siste dør bli lukket, hoppet de andre ut av sengene sine, og jeg ble igjen i min. Kanskje ble Nina stående nølende i døra, kanskje så hun på meg, enten for å spørre om jeg ville bli med, eller for å håpe at jeg skulle overtale henne til å bli igjen, men så trakk hun til seg blikket og lukket døra, og jeg var alene igjen på rommet. Fire tomme køyesenger, bortsett fra min underkøye der jeg lå. Jeg kunne sette meg opp og se ut av vinduet hvis jeg ville, men alt jeg så var trær, høye grantrær utenfor. Noen hadde sagt at det var ulv her, men jeg visste ikke om jeg trodde på dem. Da jeg la meg ned igjen i senga kunne jeg høre at de lo i rommet ved siden av, jeg kunne reist meg opp og gått for å banke på, kanskje ville de trodd det var læreren og så blitt sure på meg da de så at det bare var meg. Kanskje kjefta på meg fordi jeg skremte dem, mens alt jeg ville var å bli med, få være med på det de gjorde. Jeg ble selvfølgelig liggende, jeg sovnet ikke, jeg så bare opp i køya over meg, i plankene som holdt madrassen over meg oppe. Noen hadde skrevet ting på dem, navn og årstall, Ida 1997, Marthe 1999. Jeg lurte på hvem de var, om de hadde ligget her helt alene som meg, eller om de hadde skrevet det kvelden før de reiste hjem fra denne turen der de hadde fått sitt første kyss, delt en pose smågodt med den gutten de syntes var søtest. Jeg lå der og angra på at jeg ikke hadde turt å spørre om å få lov til å bli med. Det kan hende de hadde sagt ja, selv om de ikke spurte meg. Kanskje så de bare på det som en selvfølge at jeg ville bli på rommet, kanskje hadde jeg sagt nei om de hadde spurt. Jeg så på armbåndsuret mitt, en liten gullkanta klokke med rosa skinnreim. Jeg vred på den, den hang løst rundt håndleddet mitt selv om den var festa på innerste hull. Den viste snart halv ett. Jeg tok frem discman’en min og la den ved siden av meg på puta. Trykka på play og lurte på hvor mange ganger jeg rakk å høre på favorittsangene mine før jeg sovna, eller før de kom tilbake, jeg visste ikke hva jeg håpet skulle skje først. I rommet der de andre satt, var det noen som kyssa, og noen som fniste, noen som heller ville spille Flasketuten peker på, noen som krangla og mente at det var akkurat det samme som Nødt eller sannhet, bare kjedeligere, noen som spiste den siste colaflaska i godteposen, noen som gjemte reguleringen sin da de lo, noen som hviska i øret til den ved siden av hva hun skulle si da det ble hennes tur, noen som turte å holde noen i hånda selv om det ikke var Nødt, noen som fortalte hvem de var forelska i på Sannhet selv om han satt rett ved siden av henne, noen som hviska hysj da de hørte skritt i korridoren, og ingen som lurte på om hadde jeg hadde sovna enda. Jeg trykka på play og fant frem coveret fra bag’en min. Jenta med det sorte håret i det blå lyset. Jeg åpna coveret og trakk ut omslaget, leste tekstene, så på bildene. Jeg tenkte på det Marius sa om at førstesporet deres alltid var best, og hørte en ekstra gang på «Kungen är död» mens jeg leste teksten. Jeg så opp i plankene igjen, litt ut av vinduet, tilbake på klokka, vred på remmen, la den lille klokka mot kinnet, den var kald, resten av meg var varm. Samtidig som Jocke synger det, så finner jeg frem en penn fra pennalet mitt og skriver det på den øverste planken, helt øverst i hjørnet. «Kom gör ett hål i min kevlarsjäl», jeg skriver ikke navnet mitt, heller ikke Joakim Berg, jeg setter punktum og legger pennen ned i pennalet igjen. Ser på setningen, de skjeve og smale bokstavene mine. Ser at det blinker på discman’en, ser at det står spor 04 med sorte digitale tall mot den grønnlysende bakgrunnen. Jeg var 14 år og sovna før de andre kom tilbake, hodetelefonene lå skjeve rundt hodet mitt, jeg våkna ikke av skrittene deres, heller ikke da Nina klatra opp i køya over meg, selv om hun tråkka på kneet mitt. Klokka var halv tre og til frokosten dagen etterpå er alle trøtte, og jeg sitter ytterst på bordet og ser ut av vinduet, og lurer på om det egentlig er ulv der, og hvis vi alle sammen hadde sett ut av togvinduet på riktig tidspunkt da vi reiste hjem, så ville vi sett en, og jeg ville kanskje tenkt at den minnet om sledehundene på forsiden av B-sidor 95-00 som utkom vinteren samme år.