Deleted scenes 5

Dette var en av de første tekstene jeg skrev, den var med så lenge, den har figurert i kanskje 18 utkast, i minst 10 forskjellige versjoner, og så til slutt forsvant den, ble luka ut, som så mye annet. Selv om den ikke er med lenger, så er den utgangspunktet for så mye som er igjen i boka. Du kan nesten si at det begynte med denne og en håndfull andre tekster. Så ble det Furuset.

Det har vært fint å ha Miriam på besøk, fint å gjøre noe annet enn jeg har gjort de siste par månedene. Det meste av dagen min har gått med til å sitte og se ut av vinduet, se på menneskene som sykler forbi, går til jobben om morgenen, hopper inn i drosjer om natta, klynger av smilende mennesker med klakkende hæler, folk som går tur med hundene sine, kommer fra butikken med poser det stikker purreløk og bagetter opp av, alt det vanlige som skjer utenfor vinduet mitt, mens jeg sitter innenfor og ser på.

Jeg tenner en røyk og dingler med føttene utenfor sengekanten, uten sokker, så jeg kan vifte med tærne og få Miriam til å le. Hun kommer bort og setter seg ved siden av meg, spør om å få et trekk. Jeg gir henne siggen og lener hodet mitt mot skulderen hennes.

«Blir det godt å komme hjem?»
«Joda, greit nok det,» sier hun.
«Føler du deg ikke hjemme her i Oslo lenger nå?»
Hun tar to dype trekk av siggen og gir den tilbake igjen til meg. Jeg holder den bare mellom fingrene.
«Jeg savner Oslo hele tida, men når jeg er her, så savner jeg Paris igjen. Enten så har jeg fått to hjem i stedet for et, eller så har jeg mista begge, på en måte. Maker det sense?»
Jeg ler av at hun snakker engelsk på norsk og stumper røyken i et glass på nattbordet.
«Litt,» sier jeg.

Vi sitter i senga mi og hører på trikken utenfor. Det er allerede mørkt ute, og senere i kveld går flyet til Miriam hele veien fra Oslo til Paris, og jeg skal være igjen her hjemme.
«Var du ikke nervøs da du flytta dit? Eller redd?» spør jeg.
«Nei, hva var det å være redd for?»
«Tenk om du ikke fikk det noe fint. Tenk om du lengta hjem. Tenk om du ble ensom.» Tenk om du savna meg så mye at du nesten døde, tenk om du ble borte, tenk om alt forandra seg.
«Du tenker for mye, Eva,» hun lener hodet sitt mot mitt og stryker meg på ryggen. «Det gikk jo fint, gjorde det ikke?»
«Joda,» sier jeg. «Du lever jo enda.»

Miriam ler og rufser meg i håret. Jeg retter på det med en gang. Hun reiser seg og går bort til vinduet mitt. Jeg lener meg mot skrivebordet og rekker akkurat bort til fjernkontrollen til stereoanlegget. Jeg trykker på Play og The hjärta & smärta EP begynner. Jeg skipper til toeren, for den liker jeg best. Joakim Berg synger om å brenne sine skiver og sette fyr på sine brev. Jeg lurer på om det er sånn det føles å flytte fra Oslo, å flytte tusen mil vekk fra alt man kjenner og noen gang har kjent. Miriam synger med, og jeg tar tak i den magiske eightballen som ligger ved siden av senga mi på gulvet. Jeg rister i den og kikker gjennom den lille glassruta. Jeg rister igjen, og igjen.

«Hva blir det til?» Miriam setter seg ned ved siden av meg igjen.
«Den er ødelagt,» sier jeg og viser henne at den alltid havner midt mellom to svar.
«La meg prøve,» sier hun og tar den fra meg. Jeg skrur opp lyden og lener meg inn mot veggen.
«Kommer Eva til å få seg en kjæreste i høst?» Hun rister fort og stopper, før hun bøyer seg ned over den lille ruta. Den hangler mellom It is undecided og Outlook good.
«Kommer Miriam noen gang tilbake igjen til meg?» spør jeg og rister den mens jeg holder utenpå hennes hender. Den stopper på Outlook good.
«Se, den funker fint,» sier hun og legger den ned på gulvet igjen.
«Har du sett videoen til denne?» spør jeg og peker ut i lufta, på stemmen til Joakim Berg som synger at vi skal bli de som forsvant.
«Nei?» Miriam lener seg mot veggen, som meg.
«Det er masse kids i hovedrollen. Den åpner med at en brenner bamsen sin og kaster den inn i skogen. De er kledd som voksne, eller, altså, de har på seg klær som du og jeg kunne gått i, liksom, men så er de bare 10 år.»
«Kult,» sier hun.
«Ja, også er liksom ansiktene til kent manipulert inn i ansiktet til barna. De henger rundt på en gammel skole, og i refrenget så løper de bare. Bortover en vei,» jeg snur meg og ser på henne.
Hun nikker.
«Jeg lurer på om den er innspilt der kent kommer fra,» sier jeg.
«I Eskilstuna?»
«Ja, om det er den gamle skolen deres eller noe. Siden låta handler om å rømme, så tenker jeg bare… det hadde jo vært typisk kent å spille inn videoen på det stedet de liksom, rømmer fra.»

Jeg ser for meg den gamle gymsalen på Haugen skole, tannlegekontoret i samme bygning, dusjene og ribbeveggene, lukta i garderoben, de grønne gym-mattene vi la utover i gymsalen, bygde baser i krokodillesjøer og lava, hoppa bukk over de altfor høye stablene, smerten i nesa når jeg tryna, følelsen av gjerdene mot hendene, lyden når vi klatra over dem på vei hjem etter skolen, det visne løvet i hauger nede bak storskolen, der vi ikke fikk lov til å leke, men gjorde det allikevel. Jeg lurer på hvordan en musikkvideo spilt inn der ville sett ut. Nesten som denne, kanskje.
«Det kan jo hende det er der,» sier hun. Vi sitter inntil hverandre i senga og jeg skjønner plutselig ikke at hun skal reise fra meg igjen. Om bare noen små timer sitter hun på et fly, og hun skal reise lengre og lengre vekk, mens jeg skal sitte her i Oslo helt alene.

«Jeg skjønner ikke hvorfor man absolutt skal reise,» sier jeg.
«Hva mener du?»
«Reise bort, jeg skjønner ikke hvorfor man må reise så langt,» jeg lener meg fremover i senga, tar tak rundt føttene mine og kikker opp på henne. Hun er stille og ser på meg, møter blikket mitt.

«Altså, jeg skjønner at man blir gal om man må være på det samme stedet hele livet, jeg ville ikke takla å henge rundt på Furuset i alle mine år, men jeg har det jo helt fint her på Bislett.»

En trikk kjører forbi utenfor, sikkert en av de siste for kvelden. Hun ser på meg, lener seg tilbake mot veggen, så hun blir halvveis liggende, halvveis sittende i senga mi. Jeg slipper føttene mine og legger meg ned på samme måte, så vidt inntil henne.

«Jeg vet ikke helt, Eva,» hun kikker opp i taket mitt og så på meg. Jeg lukker øynene, og hører at hun trekker pusten dypt, slipper den tungt ut.

«Får du aldri lyst til å oppleve mer?» spør hun

«Mer enn hva da?»

Vi ligger på senga mi, på Bislett, mens trikkene kjører forbi utenfor, mens mennesker ringer på hos folk, snakker i telefonen, mens han fyren på Deli de Luca ekspederer køen som er lang rett før trikken går, og borte når trikken har kjørt, mens hun dama går tur med hunden sin, siste turen for kvelden, mens det er mørkt utenfor og våte blader på bakken, mens folk kjøper billig øl på Evergreen selv om det er en ukedag, mens noen kjøper sen kveldsmat på Bislett Kebab, tar den med seg hjem og spiser den foran tv-en, plastgafler og pommes frites, mens de to som har vært og tatt to øl står på trikkeholdeplassen og vil kysse hverandre uten at noen av dem tør før han kanskje tar enda et skritt inntil henne, så han står akkurat litt for nærme og hun tenker at det må jo bety at han også vil kysse henne, hvis ikke hadde han ikke trengt å stå så tett, mens jeg ligger her i senga mi, der jeg skal ligge og se i taket og kjederøyke i månedene som kommer uten at jeg vet det nå, der Miriam snart skal gi meg en klem og be meg om å passe på meg selv før hun reiser seg og får hjelp av Einar til å bære koffertene ned i taxien, og jeg skal ligge våken og høre på at trikken begynner å kjøre igjen i fem-tida, mens Oslo har våkna og jeg har sovna, sånn skal vi bytte på, Oslo og jeg, byen min og jeg.

«Mer enn det her,» sier Miriam og peker ut i lufta, ut i rommet mitt, opp i taket, ut mot Bislett, ut mot Oslo, ut mot Stensparken og lysene fra sentrum, ut mot asfalten og trikkeskinnene, de høye, gamle husene og de skrå takene, mot alle gatene jeg har gått langs med kent på øret og hendene i lomma.

«Nei,» sier jeg og så er vi bare stille helt til Einar banker på og sier at taxien er her.