Deleted scenes 4

Det er midt på natta og jeg får ikke sove på hotellrommet. Vennene mine er sikkert ute på byen nå, der jeg var med dem for et par uker siden. Jeg sitter i senga med dyna rundt meg, jeg har akkurat tent nattbordslampa og Berg sitter plutselig på sengekanten.

”Kjenner du fortsatt de du kjente da du bodde i Eskilstuna, utenom de andre i bandet?” Jeg setter meg til rette foran ham og venter på svar.

”Nei, ikke så mange,” sier han.
”Hvordan var du på skolen, var du mest alene eller hadde du mange venner?”
”Jeg var helt vanlig, som alle andre,” sier han mens han reiser seg og går litt frem og tilbake i rommet. ”Ensom, glad, sammen, alene, alt på en gang.”

Jeg nikker og legger meg ned i senga. Jeg sier at jeg skulle ønske jeg kjente ham da jeg var 11. Og 12, 13, 14, 15. Jeg fortsetter å telle og han fortsetter å gå frem og tilbake, helt til han stopper foran vinduet. Han spør meg hvorfor.

Jeg er 11 år og tegner hester i kladdebøkene mine, enda jeg aldri blir en ordentlig hestejente. På rideleir tør jeg ikke å ri, så jeg får lov til å lese i stedet for å være med på tur. Jeg hører på musikk med en walkman som er gul, den pleide å være mammas. Jeg må ta opp musikken min på kassetter, jeg hører på radio og skynder meg å trykke på Rec og Play når jeg hører noe jeg liker. Den kassetten jeg har med meg på rideleiren og hører på i fem dager i strekk inneholder følgende: Eurythmics – «There must be an angel», Lisa Ekdahl – «Öppna upp dit fönster» (begge tatt opp fra mammas cd’er), Goo Goo Dolls – «Name», Faith no more – «Easy», Crash test dummies – «Mmm mmm mmm», Backstreet Boys – «Quit playing games (with my heart)», Sway – «Baby, you’re so cool» og «When Susannah Cries» (begge tatt opp fra singlene jeg hadde ønska meg til bursdagen min), Skunk Anansie – «Hedonism (just because you feel good)» og Morten Abel – «Lydia». Jeg hørte på kassetten mens jeg lå våken og grua meg til å prøve å sette meg på en hest igjen etter frokosten. Lederne på leiren sa at jeg måtte prøve, at det ikke var farlig, og jeg sto med en for stor ridehjelm på hodet og skjelvende hender, tok tak i salen og løftet beinet sakte, satte det inn i stigbøyla, kjente at hesten beveget seg og slapp taket så jeg falt i bakken, beinet fortsatt hengende i bøylen. Jeg ristet på beinet for å få det ut og klarte det til slutt, reiste meg fort før de kom for å hjelpe meg opp. Jeg bikka hjelmen bakover, kjente at jeg var svett i panna, selv om jeg ikke var varm, det var overskya og kom til å regne den dagen, jeg børsta vekk litt sand fra buksa mi og ristet på hodet så hjelmen skrangla da de spurte om det gikk bra, om jeg ville prøve en gang til. Jeg kjente den klumpen i halsen, brystet, magen som alltid kom og gjorde vondt og da jeg prøvde å åpne munnen for å spørre om jeg kunne gå og sette meg igjen, så kom det bare et hest pip også begynte jeg å gråte. Lederne på leiren var kanskje bare 20 år gamle, søte jenter som kunne ri og ikke egentlig passe barn, to av dem sto ved siden av meg og pratet lavt sammen, hun ene himlet med øynene og ba meg om å gå og sette meg, hun andre tok hesten og leide den bort til en av jentene som sto i kø, en av de jentene som kom seg på hesten i løpet av to sekunder og som ikke trengte å bli leid engang. Jeg gikk opp på rommet mitt, fortsatt med hjelmen på, det var ingen inne i husene om dagen, bare jeg og kokken, de andre dro på tur eller hadde konkurranser, samme om det regna eller var sol, de var alltid ute. Jeg klikket av meg hjelmen og la den på gulvet ved siden av senga, så la jeg meg under dyna med klærne på, fortsatt sand på buksene etter at jeg hadde falt. Jeg la meg helt flat under dyna og prøvde å ikke puste, så de ikke skulle se meg om de kom for å lete. Ingen kom for å lete, det var bare meg og pusten min, som sakte ble roligere.

Du vet ikke når du ligger og gråter helt alene at det kommer til å bli annerledes en gang, at du kommer til å finne noe du er god til, som ikke har noe med hester å gjøre, at du kommer til å gå hjem etter en fest med fine folk, der ingen ler av deg eller kjefter på deg, at du kanskje har fått en mp3-spiller i stedet for en gammel, gul walkman, og i stedet for en kassett med plass til bare noen få låter, så har du nesten alle sangene du liker, og noen til, på den lille maskinen, som skal spille «Saker man ser» fra den gule kent-skiva med flyet på framsida for deg tusen ganger, på vei hjem fra fest, på vei hjem fra jobb, på vei hjem fra skolen, på vei hjem til Furuset når du har flytta fra det lille rommet ditt på Bislett og alt igjen føles håpløst, så finner den deg. Isola. Den første kent-skiva du kjøpte selv, noen dager etter at du har hørt dem for første gang på din bla discman, noen dager etter at Marius lånte deg Hagnesta Hill, noen dager etter at alt var forandra.

”Om jeg kjent deg da jeg var 11, så hadde alt vært annerledes,” sier jeg. Berg står i vinduet mitt og ser ut på, på København. Han nikker og sier ja, men at det ikke nødvendigvis ville vært bedre.

”Men tenk hvor kul jeg hadde vært om jeg allerede som 11-åring visste at dere var verdens beste band? Eller, verdens beste band for meg?”

”Du er kul nok som du er,” sier han og blir borte igjen.

4 kommentarer til «Deleted scenes 4»

  1. Hvis dette er forkastede tekster, er det virkelig grunn til å glede seg til bokutgivelsen! Grus i magen, sårt hjerte, svett smil. Det var slik det var.

  2. jeg gleder meg så himla mye til neste bok, eller for den saks skyld neste innlegg. Jeg samler opp uleste innlegg hos deg, og så leser jeg de når jeg trenger påfyll med inspirasjon. Og det feiler aldri! Du feiler aldri. 🙂

  3. No gret eg nesten. Du treff heilt nøyaktig, skriv det akkurat som det er, og sjølv om ein aldri før har opplevd desse tinga kan ein likevel liksom nikke fordi ein kjenner seg igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.