Deleted scenes 8

Jeg kommer hjem i tre-tida, prøver å være så stille jeg kan i gangen. Setter de våte skoene mine på avispapiret mamma har lagt frem. Henger jakka mi over pappas på stumtjeneren. Holder på å glemme mobilen min i den, men lister meg tilbake for å hente den. Kjipt om noen skulle ringe meg og vekke hele huset fordi jeg glemte å ta den med meg inn på rommet.

Inne på rommet mitt er det ryddig, selv om jeg vet jeg ikke rydda selv før jeg gikk ut. Mamma har altså vært her. Jeg ser at selv postkortene mine henger rettere enn de gjorde da jeg gikk. I stedet for å legge meg, setter jeg meg ved vinduet. Jeg vurderer å tenne meg en røyk, men har ikke egentlig lyst på en. Det ville bare vært fordi jeg kjeder meg. Jeg fikler litt med mobilen, lurer på om Jo har kommet seg hjem enda. Han har sikkert det, det tar bare et par minutter å kjøre herfra og hjem til ham. Jeg ser ned på skuret under vinduet mitt, ser sporene fra forrige gang jeg hoppa ut. Det har ikke snødd så mye etter det.

Jeg går gjennom meldingene jeg har lagra på mobilen, sletter noen som ikke trenger å være der. Spørsmål fra mamma om når jeg kommer hjem, om jeg skal spise hjemme eller ute, om jeg har det bra, om jeg kan kjøpe med meg lyspærer til badet. Pappa sender alltid en eller annen rar trivia sammen med meldingene sine, om han vil at jeg skal ta med meg aviser fra jobben, så legger han kanskje til at superracerbåter kjører like fort som hastigheten til en jumbojet når den skal ta av. Jeg tar vare på noen av dem, men sletter de fleste.

Jeg har meldinger helt tilbake til 2006 lagra på mobilen. De tidligste er fra Mats, han pleide å sende meg meldinger mens han satt på trikken på vei til Bislett for å treffe meg. Alt han så gjennom vinduene, ting han tenkte på, han ramsa opp stasjonene, «Tullinløkka, en dame med en stor hund, rød kåpe, forrige gang du ringte meg midt på natta, stemmen din når jeg halvsover, Deli de luca-kiosken og det stedet der vi drakk øl for noen uker siden, Dalsbergstien, hvordan du ser ut uten klær, Bislett, veien opp til døra di, å se deg igjen.» Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke sletta disse, de gjør meg både glad og trist på samme tid. Jeg blar forbi denne gangen også, lar den være der, sammen med fyllameldinger fra Miriam og Cecilie, meldingene de sendte meg da Mats gikk fra meg, meldinger fra guttene som har vært der etter ham, den første meldingen fra Anders, han jeg datet sommeren 2008, «Jeg tenkte jeg skulle be deg på en øl og fortelle deg om mine topp 5-rare dyr og vise deg Wikipedia-sidene deres samtidig, men da må ølen altså drikkes hjemme hos meg.» Han fikk plusspoeng for den, og han stilte med øl. Det er ingen andre meldinger her fra ham, selv om han sendte flere. De ble aldri like morsomme som den første. Men jeg likte ham godt. Jeg blar meg fremover i innboksen, finner noen flere å slette, ser at det er lenge siden jeg fikk noen jeg ville ta vare på. Mens jeg blar, vibrerer det i telefonen. Jeg klikker meg ut og inn igjen i innboksen.

Jo har sendt melding.

«Garden State på TV3.» Jeg ser på klokka, den er kvart over tre. Allikevel går jeg inn i stua, lister meg forbi døra til mamma og pappas soverom, setter meg i sofaen og skrur på tv’en, passer på å skru ned volumet mens bildet blir klart. Jeg trykker på 7’ern og ser Natalie Portman og Zach Braff sitte på venterommet hos legen. Den har nesten nettopp begynt, med andre ord. Jeg tar med meg noen sofaputer og et pledd fra sofaen, og legger meg nærme tv’en på gulvet. Jeg tenker at Jo ser på den samtidig som meg, at han ligger i senga si, med tørre joggebukser og at han kanskje glemmer å stille vekkerklokka så han kommer for sent på jobben i morgen, men at det ikke gjør noenting. Jeg sovner før filmen er ferdig, og mamma vekker meg ikke før hun har laget ferdig kaffen morgenen etter.

We’re setting fire to our insides for fun

Det er slutten av oktober i 2012 og i dag snødde det. Jeg kjøpte meg et nytt mjukt skjerf og røde votter. Jeg sover fortsatt for lenge om morgenen, selv om jeg sier til meg selv at det er best å være våken. Jeg vil ikke legge meg om kvelden, fordi det er best å være våken. Jeg må lære meg det om morgenen også, men jeg tror aldri på det når vekkerklokka ringer. Da vil jeg bare sove. Bli en brunbjørn og gå i hi.

And if you’re in love, then you’re the lucky one/’cause most of us are bitter over someone.

Men det finnes gode ting. Det finnes låtskrivere som bor i London, som skriver låter om å være ung og gammel, om den følelsen i brystet som følger oss gjennom livet. Det finnes gitarer som kan få deg til å grine og en låt som gjør vondt på den måten du trenger, for hei – hvem er du vel om du ikke kan grine? Jeg er ikke død enda, sier jeg. Jeg går på jobb om morgenen, jeg puster, jeg fryser i kulda og jeg glemmer å spise frokost, jeg er aleine og det er greit.

Setting fire to our insides for fun/to distract our heart from ever missing someone

Det finnes kvelder med gode venner der alt vi gjør er å se på youtube-videoer og drikke kald øl fra kjøleskapet. Det finnes sofaer å sitte i, ullsokker som passer i skoa, en kompis som sier: Det er derfor man må flytte langt vekk, bytte på dem som er øverst på lista, fordi noen forsvinner, men da kommer det nye.

We are the reckless/we are the wild youth

Jeg sender låta til Miriam som har flytta over fjellene, jeg sender den til han som gikk, jeg sender den til Heidi & Caroline, jeg vil sende den til hele verden og tatovere den over hjertet, jeg vil synge den for meg selv når jeg ikke får sove og jeg vil huske den når jeg våkner mens det fortsatt er mørkt. Det er best å være våken, selv om det svir i brystet. Jeg lever nå. Jeg er 26 år gammel og alt det som en gang gjorde vondt, gjør fortsatt vondt. Og alt det som gjorde meg glad, gjør meg fortsatt glad. Jeg lever nå og i dag snødde det. Den første gangen han kyssa meg kom snøen mens jeg gikk hjem, altfor seint en natt, altfor tidlig en morgen. Jeg hørte på kent og jeg trodde det var den siste gangen jeg skulle kysse noen for første gang. Jeg håper jeg vil fortsette å tro det hver gang jeg kysser noen. Jeg er ikke ødelagt, jeg lever nå. Jeg er her, akkurat her.

Dette er Daughter med «Youth». Dette er høsten 2012. Dette er akkurat nå, en torsdag kveld. Dette er mitt liv og det er ikke over enda.

Du får danse med deg sjæl

«jeg har pleid å si “nu kan du få mig så lätt” fordi det er som regel sånn det er. jeg står her bare, jeg står her og venter og venter og venter helt til jeg har mest lyst til å synke i jorda. høsten 2012, snart vinteren 2013 sier jeg ikke lenger “nu kan du få mig så lätt”. jeg sier heller ikke “ta mig till kärlek”, men jeg sier “ta mig till dans”. for det er det jeg vil. jeg vil bare danse. jeg vil faen meg bare danse, men ikke med deg. du får danse med deg sjæl til fornuften innhenter deg. fram til det danser jeg bare med vennene mine.» – vesle


Foto: Kval & Actionfilm

Men hvis du vil danse med meg, eller med noen andre, så er det Dansestøl igjen, x 2 faktisk, først på AHO nå lørdag 27. og så på Fisk&Vilt 31. oktober. Jeg kommer til å være der og jeg kommer til å danse. Alt blir bedre når man danser.

Deleted scenes 7

Det er noe med hele skiva, noe med stemninga. Du kan liksom se frostrøyken for deg når du hører på den, rimet på benken, den tomme bensinstasjonen, blokkene der det ikke er lys i et eneste jævla vindu, snøen på jordene, bremsesporene i asfalten der snøen har smelta. Det er akkurat som det er her hjemme, hører du det? Munnspillet rett før refrenget tar til på den låta her, «Kevlarsjäl», det er lyden av å gå rundt alene og lengte etter sommeren, eller kanskje bare noe annet enn det du har rundt deg her og nå. Et annet sted, en annen tid, andre mennesker enn de du kjenner fra før. Også, herregud, det refrenget, når alle instrumentene er med, når alle i bandet spiller, når trommene liksom slår hardere enn de gjør i verset, og den setninga, «kom gör et hål i min kevlarsjäl», kom igjen, liksom, bare prøv, det er ingenting her, bare tomt, og på slutten der, når Jocke går over i falsett og munnspillet fortsetter der stemmen hans slutter. Er ikke det noe av det såreste du har hørt noengang? Bare hør nå, jeg kan skru opp, bare hør etter neste refreng nå, når det liksom blir stille igjen, som det er når låta begynner, den tappinga og bare gitarene, når trommene og alt annet slutter, når Jocke blir borte. Så lenge hjertet ditt slår, og det er som om det slutter å slå når låta er ferdig, samtidig som tappinga slutter, så slutter du også. Kent og Joakim Berg, og deg og meg, Jo, alle sammen, alt slutter. Den her vinteren tar livet av oss, jeg lover. Bare, et stort øde landskap, hele jævla Furuset og ingen, ingen sier jeg, er hjemme, bare du.

Utdrag fra brev til R

Det burde gå. Jeg er et vanlig menneske. Det er fullt av vanlige mennesker som får det til – livet, altså. Jeg tror det er mange overraskelser igjen. Jeg tror at høsten blir bra. Jeg tror at høsten kan være varm. Det finnes lange, mjuke skjerf. Det finnes kakao. Det finnes eplekake, om jeg så må bake den selv. Det finnes friske dager med opphold i stedet for regn. Det finnes brev å svare på og noen få dager i året der postkassa ikke er tom. Det finnes lamper på loppemarked som kan gjøre stua mi litt lysere. Jeg tror i det hele tatt at det finnes tid, så lenge jeg tar den og ikke kaster den bort. Og aller mest tror jeg på at livet mitt kan være som en blanding av alle TV-seriene jeg liker. Jeg tror at jeg kommer til å bli funnet, eller finne noen sjæl. Og jeg tror at vennene mine ville møtt meg ute for en øl hvis jeg virkelig trengte det, selv om de er opptatt på sin kant overalt. Jeg tror at været blir kaldere, men at hjertet bare blir varmere. Jeg tror at selv om 2012 har vært et dritt-år, så har det vært fullt av eventyr. Og det er fortsatt tre måneder igjen.

Du gir meg ingenting / you’re giving me such sweet nothing

Florence har kommet med ny låt sammen med Calvin Harris, mannen som ga oss «We found love» med Rihanna, mannen som får deg til å danse mens du griner eller grine mens du danser.

Jeg skrur opp lyden og går rundt i Oslo, jeg har på meg nye Converse-sko fra LA der sommeren nesten nettopp har begynt for fullt, jeg teller pengene på sparekontoen min og lurer på hvor lenge jeg kan leve på knekkebrød for å fortsatt være lykkelig, eller for å bli det igjen. Om kvelden lager jeg kaffe og heller den på termokoppen min så den holder seg varm mens jeg skriver. Jeg fryser på tærne og surrer meg inn i et altfor langt skjerf. Om morgenen vaier jeg frem og tilbake i trikkesvingene, kjøper dyr kaffe på Stockfleths og glemmer å stemple kortet mitt.

Jeg ser på musikkvideoene der de krangler, Rihanna og Florence krangler med hver sin fyr i hver sin låt, og jeg krangler ikke sånn, jeg griner og noen ganger roper jeg, men jeg slår ikke. Som regel blir jeg bare stille, kanskje ser jeg furten ut utenpå, men egentlig prøver jeg bare å holde maska, prøver å ikke renne bort. Som om jeg har blitt til elvemonsteret fra Chihiro og heksene og kommer til å renne utover gulvet når som helst, forsvinne ned i sprekkene i parketten, en slags blanding av blod og sølevann, sand fra Venice Beach og småstein fra Sognsvann, det som var sommeren min.

Every whisper, every sigh / eats away at this heart of mine

You give me nothing, skriker Florence og jeg skrur opp lyden så det dunker i hodet, jeg skrur opp lyden og kjenner hjertet mitt i brystet, ser for meg at det dytter på ribbeina, dytter på huden min, at det løper løpsk inni brystkassa, vi sier hadet og klemmer hverandre og jeg trekker pusten dypt ned i lungene, magen, kroppen, og jeg går så rett jeg kan, tenker at jeg ikke må snuble i lissene mine, tråkke over, knekke i knærne, få hofta ut av ledd, alt det som kan skje som gjør at jeg faller på veien min vekk fra ham, men kanskje ville det vært bedre – kanskje ville det vært bedre om jeg bare falt sammen, rett der, for det var liksom det jeg hadde mest lyst til. I stedet gikk jeg videre, jeg husker at jeg tok rulletrappa og svelga gråten. Jeg skalv på hendene og skylte på for mye kaffe da jeg møtte vennene mine.

Jeg drikker kaffe av farmors gamle porselen, det er hvitt med gullkant og rosa blomster på. Det er for lite lys i leiligheten min. Man kan bli deprimert av mindre, tenker jeg. Det kommer til å gå bra. Det kan ikke gå noe annet enn bra. Historien er ikke slutt her, det finnes fortsatt håp. Eller kaffe, hvis det er den eneste trøsten akkurat nå.

Deleted scenes 6

Jeg er på klassetur og vi sover i køyesenger. Jeg blir igjen på rommet når jentene løper ut i korridoren for å finne et av rommene der guttene bor. Jeg ser for meg at de kryper opp i overkøya, spiser smågodtet jeg fikk lov til å være med å kjøpe, som de tok med seg uten at jeg fikk smake. Nilen sover egentlig i den overkøya, men han er våken nå, alle guttene er våkne. Og de leker Nødt eller sannhet, og jentene fniser og må holde seg for munnen så ingen hører dem gjennom døra. Lærerne har vært på siste inspeksjon, vi vet at den er kvart over elleve, og vi lå i sengene våre, akkurat der vi skulle ligge, og fikk lov til å ha på lyset en halvtime til, men så måtte det være stille og mørkt, og vi sa ja, og lærerne gikk videre bortover gangen. Da vi hørte siste dør bli lukket, hoppet de andre ut av sengene sine, og jeg ble igjen i min. Kanskje ble Nina stående nølende i døra, kanskje så hun på meg, enten for å spørre om jeg ville bli med, eller for å håpe at jeg skulle overtale henne til å bli igjen, men så trakk hun til seg blikket og lukket døra, og jeg var alene igjen på rommet. Fire tomme køyesenger, bortsett fra min underkøye der jeg lå. Jeg kunne sette meg opp og se ut av vinduet hvis jeg ville, men alt jeg så var trær, høye grantrær utenfor. Noen hadde sagt at det var ulv her, men jeg visste ikke om jeg trodde på dem. Da jeg la meg ned igjen i senga kunne jeg høre at de lo i rommet ved siden av, jeg kunne reist meg opp og gått for å banke på, kanskje ville de trodd det var læreren og så blitt sure på meg da de så at det bare var meg. Kanskje kjefta på meg fordi jeg skremte dem, mens alt jeg ville var å bli med, få være med på det de gjorde. Jeg ble selvfølgelig liggende, jeg sovnet ikke, jeg så bare opp i køya over meg, i plankene som holdt madrassen over meg oppe. Noen hadde skrevet ting på dem, navn og årstall, Ida 1997, Marthe 1999. Jeg lurte på hvem de var, om de hadde ligget her helt alene som meg, eller om de hadde skrevet det kvelden før de reiste hjem fra denne turen der de hadde fått sitt første kyss, delt en pose smågodt med den gutten de syntes var søtest. Jeg lå der og angra på at jeg ikke hadde turt å spørre om å få lov til å bli med. Det kan hende de hadde sagt ja, selv om de ikke spurte meg. Kanskje så de bare på det som en selvfølge at jeg ville bli på rommet, kanskje hadde jeg sagt nei om de hadde spurt. Jeg så på armbåndsuret mitt, en liten gullkanta klokke med rosa skinnreim. Jeg vred på den, den hang løst rundt håndleddet mitt selv om den var festa på innerste hull. Den viste snart halv ett. Jeg tok frem discman’en min og la den ved siden av meg på puta. Trykka på play og lurte på hvor mange ganger jeg rakk å høre på favorittsangene mine før jeg sovna, eller før de kom tilbake, jeg visste ikke hva jeg håpet skulle skje først. I rommet der de andre satt, var det noen som kyssa, og noen som fniste, noen som heller ville spille Flasketuten peker på, noen som krangla og mente at det var akkurat det samme som Nødt eller sannhet, bare kjedeligere, noen som spiste den siste colaflaska i godteposen, noen som gjemte reguleringen sin da de lo, noen som hviska i øret til den ved siden av hva hun skulle si da det ble hennes tur, noen som turte å holde noen i hånda selv om det ikke var Nødt, noen som fortalte hvem de var forelska i på Sannhet selv om han satt rett ved siden av henne, noen som hviska hysj da de hørte skritt i korridoren, og ingen som lurte på om hadde jeg hadde sovna enda. Jeg trykka på play og fant frem coveret fra bag’en min. Jenta med det sorte håret i det blå lyset. Jeg åpna coveret og trakk ut omslaget, leste tekstene, så på bildene. Jeg tenkte på det Marius sa om at førstesporet deres alltid var best, og hørte en ekstra gang på «Kungen är död» mens jeg leste teksten. Jeg så opp i plankene igjen, litt ut av vinduet, tilbake på klokka, vred på remmen, la den lille klokka mot kinnet, den var kald, resten av meg var varm. Samtidig som Jocke synger det, så finner jeg frem en penn fra pennalet mitt og skriver det på den øverste planken, helt øverst i hjørnet. «Kom gör ett hål i min kevlarsjäl», jeg skriver ikke navnet mitt, heller ikke Joakim Berg, jeg setter punktum og legger pennen ned i pennalet igjen. Ser på setningen, de skjeve og smale bokstavene mine. Ser at det blinker på discman’en, ser at det står spor 04 med sorte digitale tall mot den grønnlysende bakgrunnen. Jeg var 14 år og sovna før de andre kom tilbake, hodetelefonene lå skjeve rundt hodet mitt, jeg våkna ikke av skrittene deres, heller ikke da Nina klatra opp i køya over meg, selv om hun tråkka på kneet mitt. Klokka var halv tre og til frokosten dagen etterpå er alle trøtte, og jeg sitter ytterst på bordet og ser ut av vinduet, og lurer på om det egentlig er ulv der, og hvis vi alle sammen hadde sett ut av togvinduet på riktig tidspunkt da vi reiste hjem, så ville vi sett en, og jeg ville kanskje tenkt at den minnet om sledehundene på forsiden av B-sidor 95-00 som utkom vinteren samme år.

Deleted scenes 5

Dette var en av de første tekstene jeg skrev, den var med så lenge, den har figurert i kanskje 18 utkast, i minst 10 forskjellige versjoner, og så til slutt forsvant den, ble luka ut, som så mye annet. Selv om den ikke er med lenger, så er den utgangspunktet for så mye som er igjen i boka. Du kan nesten si at det begynte med denne og en håndfull andre tekster. Så ble det Furuset.

Det har vært fint å ha Miriam på besøk, fint å gjøre noe annet enn jeg har gjort de siste par månedene. Det meste av dagen min har gått med til å sitte og se ut av vinduet, se på menneskene som sykler forbi, går til jobben om morgenen, hopper inn i drosjer om natta, klynger av smilende mennesker med klakkende hæler, folk som går tur med hundene sine, kommer fra butikken med poser det stikker purreløk og bagetter opp av, alt det vanlige som skjer utenfor vinduet mitt, mens jeg sitter innenfor og ser på.

Jeg tenner en røyk og dingler med føttene utenfor sengekanten, uten sokker, så jeg kan vifte med tærne og få Miriam til å le. Hun kommer bort og setter seg ved siden av meg, spør om å få et trekk. Jeg gir henne siggen og lener hodet mitt mot skulderen hennes.

«Blir det godt å komme hjem?»
«Joda, greit nok det,» sier hun.
«Føler du deg ikke hjemme her i Oslo lenger nå?»
Hun tar to dype trekk av siggen og gir den tilbake igjen til meg. Jeg holder den bare mellom fingrene.
«Jeg savner Oslo hele tida, men når jeg er her, så savner jeg Paris igjen. Enten så har jeg fått to hjem i stedet for et, eller så har jeg mista begge, på en måte. Maker det sense?»
Jeg ler av at hun snakker engelsk på norsk og stumper røyken i et glass på nattbordet.
«Litt,» sier jeg.

Vi sitter i senga mi og hører på trikken utenfor. Det er allerede mørkt ute, og senere i kveld går flyet til Miriam hele veien fra Oslo til Paris, og jeg skal være igjen her hjemme.
«Var du ikke nervøs da du flytta dit? Eller redd?» spør jeg.
«Nei, hva var det å være redd for?»
«Tenk om du ikke fikk det noe fint. Tenk om du lengta hjem. Tenk om du ble ensom.» Tenk om du savna meg så mye at du nesten døde, tenk om du ble borte, tenk om alt forandra seg.
«Du tenker for mye, Eva,» hun lener hodet sitt mot mitt og stryker meg på ryggen. «Det gikk jo fint, gjorde det ikke?»
«Joda,» sier jeg. «Du lever jo enda.»

Miriam ler og rufser meg i håret. Jeg retter på det med en gang. Hun reiser seg og går bort til vinduet mitt. Jeg lener meg mot skrivebordet og rekker akkurat bort til fjernkontrollen til stereoanlegget. Jeg trykker på Play og The hjärta & smärta EP begynner. Jeg skipper til toeren, for den liker jeg best. Joakim Berg synger om å brenne sine skiver og sette fyr på sine brev. Jeg lurer på om det er sånn det føles å flytte fra Oslo, å flytte tusen mil vekk fra alt man kjenner og noen gang har kjent. Miriam synger med, og jeg tar tak i den magiske eightballen som ligger ved siden av senga mi på gulvet. Jeg rister i den og kikker gjennom den lille glassruta. Jeg rister igjen, og igjen.

«Hva blir det til?» Miriam setter seg ned ved siden av meg igjen.
«Den er ødelagt,» sier jeg og viser henne at den alltid havner midt mellom to svar.
«La meg prøve,» sier hun og tar den fra meg. Jeg skrur opp lyden og lener meg inn mot veggen.
«Kommer Eva til å få seg en kjæreste i høst?» Hun rister fort og stopper, før hun bøyer seg ned over den lille ruta. Den hangler mellom It is undecided og Outlook good.
«Kommer Miriam noen gang tilbake igjen til meg?» spør jeg og rister den mens jeg holder utenpå hennes hender. Den stopper på Outlook good.
«Se, den funker fint,» sier hun og legger den ned på gulvet igjen.
«Har du sett videoen til denne?» spør jeg og peker ut i lufta, på stemmen til Joakim Berg som synger at vi skal bli de som forsvant.
«Nei?» Miriam lener seg mot veggen, som meg.
«Det er masse kids i hovedrollen. Den åpner med at en brenner bamsen sin og kaster den inn i skogen. De er kledd som voksne, eller, altså, de har på seg klær som du og jeg kunne gått i, liksom, men så er de bare 10 år.»
«Kult,» sier hun.
«Ja, også er liksom ansiktene til kent manipulert inn i ansiktet til barna. De henger rundt på en gammel skole, og i refrenget så løper de bare. Bortover en vei,» jeg snur meg og ser på henne.
Hun nikker.
«Jeg lurer på om den er innspilt der kent kommer fra,» sier jeg.
«I Eskilstuna?»
«Ja, om det er den gamle skolen deres eller noe. Siden låta handler om å rømme, så tenker jeg bare… det hadde jo vært typisk kent å spille inn videoen på det stedet de liksom, rømmer fra.»

Jeg ser for meg den gamle gymsalen på Haugen skole, tannlegekontoret i samme bygning, dusjene og ribbeveggene, lukta i garderoben, de grønne gym-mattene vi la utover i gymsalen, bygde baser i krokodillesjøer og lava, hoppa bukk over de altfor høye stablene, smerten i nesa når jeg tryna, følelsen av gjerdene mot hendene, lyden når vi klatra over dem på vei hjem etter skolen, det visne løvet i hauger nede bak storskolen, der vi ikke fikk lov til å leke, men gjorde det allikevel. Jeg lurer på hvordan en musikkvideo spilt inn der ville sett ut. Nesten som denne, kanskje.
«Det kan jo hende det er der,» sier hun. Vi sitter inntil hverandre i senga og jeg skjønner plutselig ikke at hun skal reise fra meg igjen. Om bare noen små timer sitter hun på et fly, og hun skal reise lengre og lengre vekk, mens jeg skal sitte her i Oslo helt alene.

«Jeg skjønner ikke hvorfor man absolutt skal reise,» sier jeg.
«Hva mener du?»
«Reise bort, jeg skjønner ikke hvorfor man må reise så langt,» jeg lener meg fremover i senga, tar tak rundt føttene mine og kikker opp på henne. Hun er stille og ser på meg, møter blikket mitt.

«Altså, jeg skjønner at man blir gal om man må være på det samme stedet hele livet, jeg ville ikke takla å henge rundt på Furuset i alle mine år, men jeg har det jo helt fint her på Bislett.»

En trikk kjører forbi utenfor, sikkert en av de siste for kvelden. Hun ser på meg, lener seg tilbake mot veggen, så hun blir halvveis liggende, halvveis sittende i senga mi. Jeg slipper føttene mine og legger meg ned på samme måte, så vidt inntil henne.

«Jeg vet ikke helt, Eva,» hun kikker opp i taket mitt og så på meg. Jeg lukker øynene, og hører at hun trekker pusten dypt, slipper den tungt ut.

«Får du aldri lyst til å oppleve mer?» spør hun

«Mer enn hva da?»

Vi ligger på senga mi, på Bislett, mens trikkene kjører forbi utenfor, mens mennesker ringer på hos folk, snakker i telefonen, mens han fyren på Deli de Luca ekspederer køen som er lang rett før trikken går, og borte når trikken har kjørt, mens hun dama går tur med hunden sin, siste turen for kvelden, mens det er mørkt utenfor og våte blader på bakken, mens folk kjøper billig øl på Evergreen selv om det er en ukedag, mens noen kjøper sen kveldsmat på Bislett Kebab, tar den med seg hjem og spiser den foran tv-en, plastgafler og pommes frites, mens de to som har vært og tatt to øl står på trikkeholdeplassen og vil kysse hverandre uten at noen av dem tør før han kanskje tar enda et skritt inntil henne, så han står akkurat litt for nærme og hun tenker at det må jo bety at han også vil kysse henne, hvis ikke hadde han ikke trengt å stå så tett, mens jeg ligger her i senga mi, der jeg skal ligge og se i taket og kjederøyke i månedene som kommer uten at jeg vet det nå, der Miriam snart skal gi meg en klem og be meg om å passe på meg selv før hun reiser seg og får hjelp av Einar til å bære koffertene ned i taxien, og jeg skal ligge våken og høre på at trikken begynner å kjøre igjen i fem-tida, mens Oslo har våkna og jeg har sovna, sånn skal vi bytte på, Oslo og jeg, byen min og jeg.

«Mer enn det her,» sier Miriam og peker ut i lufta, ut i rommet mitt, opp i taket, ut mot Bislett, ut mot Oslo, ut mot Stensparken og lysene fra sentrum, ut mot asfalten og trikkeskinnene, de høye, gamle husene og de skrå takene, mot alle gatene jeg har gått langs med kent på øret og hendene i lomma.

«Nei,» sier jeg og så er vi bare stille helt til Einar banker på og sier at taxien er her.

Deleted scenes 4

Det er midt på natta og jeg får ikke sove på hotellrommet. Vennene mine er sikkert ute på byen nå, der jeg var med dem for et par uker siden. Jeg sitter i senga med dyna rundt meg, jeg har akkurat tent nattbordslampa og Berg sitter plutselig på sengekanten.

”Kjenner du fortsatt de du kjente da du bodde i Eskilstuna, utenom de andre i bandet?” Jeg setter meg til rette foran ham og venter på svar.

”Nei, ikke så mange,” sier han.
”Hvordan var du på skolen, var du mest alene eller hadde du mange venner?”
”Jeg var helt vanlig, som alle andre,” sier han mens han reiser seg og går litt frem og tilbake i rommet. ”Ensom, glad, sammen, alene, alt på en gang.”

Jeg nikker og legger meg ned i senga. Jeg sier at jeg skulle ønske jeg kjente ham da jeg var 11. Og 12, 13, 14, 15. Jeg fortsetter å telle og han fortsetter å gå frem og tilbake, helt til han stopper foran vinduet. Han spør meg hvorfor.

Jeg er 11 år og tegner hester i kladdebøkene mine, enda jeg aldri blir en ordentlig hestejente. På rideleir tør jeg ikke å ri, så jeg får lov til å lese i stedet for å være med på tur. Jeg hører på musikk med en walkman som er gul, den pleide å være mammas. Jeg må ta opp musikken min på kassetter, jeg hører på radio og skynder meg å trykke på Rec og Play når jeg hører noe jeg liker. Den kassetten jeg har med meg på rideleiren og hører på i fem dager i strekk inneholder følgende: Eurythmics – «There must be an angel», Lisa Ekdahl – «Öppna upp dit fönster» (begge tatt opp fra mammas cd’er), Goo Goo Dolls – «Name», Faith no more – «Easy», Crash test dummies – «Mmm mmm mmm», Backstreet Boys – «Quit playing games (with my heart)», Sway – «Baby, you’re so cool» og «When Susannah Cries» (begge tatt opp fra singlene jeg hadde ønska meg til bursdagen min), Skunk Anansie – «Hedonism (just because you feel good)» og Morten Abel – «Lydia». Jeg hørte på kassetten mens jeg lå våken og grua meg til å prøve å sette meg på en hest igjen etter frokosten. Lederne på leiren sa at jeg måtte prøve, at det ikke var farlig, og jeg sto med en for stor ridehjelm på hodet og skjelvende hender, tok tak i salen og løftet beinet sakte, satte det inn i stigbøyla, kjente at hesten beveget seg og slapp taket så jeg falt i bakken, beinet fortsatt hengende i bøylen. Jeg ristet på beinet for å få det ut og klarte det til slutt, reiste meg fort før de kom for å hjelpe meg opp. Jeg bikka hjelmen bakover, kjente at jeg var svett i panna, selv om jeg ikke var varm, det var overskya og kom til å regne den dagen, jeg børsta vekk litt sand fra buksa mi og ristet på hodet så hjelmen skrangla da de spurte om det gikk bra, om jeg ville prøve en gang til. Jeg kjente den klumpen i halsen, brystet, magen som alltid kom og gjorde vondt og da jeg prøvde å åpne munnen for å spørre om jeg kunne gå og sette meg igjen, så kom det bare et hest pip også begynte jeg å gråte. Lederne på leiren var kanskje bare 20 år gamle, søte jenter som kunne ri og ikke egentlig passe barn, to av dem sto ved siden av meg og pratet lavt sammen, hun ene himlet med øynene og ba meg om å gå og sette meg, hun andre tok hesten og leide den bort til en av jentene som sto i kø, en av de jentene som kom seg på hesten i løpet av to sekunder og som ikke trengte å bli leid engang. Jeg gikk opp på rommet mitt, fortsatt med hjelmen på, det var ingen inne i husene om dagen, bare jeg og kokken, de andre dro på tur eller hadde konkurranser, samme om det regna eller var sol, de var alltid ute. Jeg klikket av meg hjelmen og la den på gulvet ved siden av senga, så la jeg meg under dyna med klærne på, fortsatt sand på buksene etter at jeg hadde falt. Jeg la meg helt flat under dyna og prøvde å ikke puste, så de ikke skulle se meg om de kom for å lete. Ingen kom for å lete, det var bare meg og pusten min, som sakte ble roligere.

Du vet ikke når du ligger og gråter helt alene at det kommer til å bli annerledes en gang, at du kommer til å finne noe du er god til, som ikke har noe med hester å gjøre, at du kommer til å gå hjem etter en fest med fine folk, der ingen ler av deg eller kjefter på deg, at du kanskje har fått en mp3-spiller i stedet for en gammel, gul walkman, og i stedet for en kassett med plass til bare noen få låter, så har du nesten alle sangene du liker, og noen til, på den lille maskinen, som skal spille «Saker man ser» fra den gule kent-skiva med flyet på framsida for deg tusen ganger, på vei hjem fra fest, på vei hjem fra jobb, på vei hjem fra skolen, på vei hjem til Furuset når du har flytta fra det lille rommet ditt på Bislett og alt igjen føles håpløst, så finner den deg. Isola. Den første kent-skiva du kjøpte selv, noen dager etter at du har hørt dem for første gang på din bla discman, noen dager etter at Marius lånte deg Hagnesta Hill, noen dager etter at alt var forandra.

”Om jeg kjent deg da jeg var 11, så hadde alt vært annerledes,” sier jeg. Berg står i vinduet mitt og ser ut på, på København. Han nikker og sier ja, men at det ikke nødvendigvis ville vært bedre.

”Men tenk hvor kul jeg hadde vært om jeg allerede som 11-åring visste at dere var verdens beste band? Eller, verdens beste band for meg?”

”Du er kul nok som du er,” sier han og blir borte igjen.