Du forlater aldri LA

Vi lander midt på dagen, lenge før flyet er på bakken ser vi ut på byen, bygning på bygning, og fjellene rundt. Er det Hollywood-skiltet? Nei. Er det der borte Hollywood-skiltet? Er det downtown, de bygningene der nede? Hva med de? Vi ser svømmebasseng og leiligheter, store biler og reklameskilt, og så, bittelite borti hugget der, der er det. Hollywood. Og nedenfor Hollywood ligger stjernene på bakken, en etter en, på rekke og rad, røde og svarte med gullskrift, Converse-skoene mine over dem, frem og tilbake, hotell Roosevelt og bassenget i varmen, sweet potato fries og aioli, Stella på tapp og et myggstikk på kneet.

Her er West Hollywood og butikken der jeg ble med ham og kjøpte matvarer, han kjøpte et grønt eple til meg, dro meg inntil seg og lo av meg. Her er Powerhouse og jukeboxen som spilte «Malibu» av Hole midt på natta, eller bare sent på kvelden, men vi kjører bare forbi det nå og et sted legger hun igjen en beskjed på svareren hans, hilser fra meg. Vi går på Barneys igjen, Barneys i Santa Monica der de har Hoegaarden på tapp, Hoegaarden med lime, og bilder av Bruce Springsteen som ung på toalettet. Jeg tenker mens vi kjører frem og tilbake mellom stedene i byen at den er så enorm, den er så stor og jeg er så liten, og uansett om jeg prøvde et nytt sted hver dag, så kommer jeg aldri til å runde Los Angeles. For det første vil jeg bare tilbake igjen, hver gang jeg finner noe jeg liker, så vil jeg aldri dra derfra. For det andre er det så stort, byen strekker seg utover, drar seg langs sjøen, bølgene og sykkelveiene langs Venice, snirkler seg inn i The Valley og oppover fjellene, inn og ut av gater, ned til elva. Kanskje er det fordi det er så stort der at jeg liker meg så godt. Her kan jeg forsvinne. De bygde denne byen på rock’n’roll og i alle de mørke hjørnene kan du bli borte, eller bli funnet, det er opp til deg.

Forsetet i Broncoen, på bunnen av bassenget i bakgården, i gresset på Venice Beach, takterrassen på Shangri-La, kjelleren på The Magic Castle, båsen i det nederste hjørnet på Circle Bar, yachten som kjørte oss rundt i Newport mens han som eide den dansa på taket til Lionel Richies «All night long». Byen som aldri sover, byen jeg aldri vil forlate, bare bli der for alltid, bli der til jeg er blakk og må jobbe som servitrise og leve på tipsen. Bli der til ingen husker hva jeg heter lenger. Bli der til jeg har lært meg myntene. Bli der til kroppen min har kjent hvordan evig sommer kjennes ut og har begynt å savne regnet. Vi kan gifte oss, skriver jeg fra nachspielet på The Goat, vi kan gifte oss og flytte hit og bli her for alltid. Se på flyene som lander og letter på LAX og bare bli her, på bakken, under stjernene, som ikke er stjerner, men flylys. I LA er det bare stjerner på bakken.

6 dager er for kort, jeg stupte uti bassenget den første og siste morgenen, og hver gang jeg kom opp for luft, så føltes det som at jeg nettopp var kommet. Som om vi kunne stille tida tilbake, Norge var 9 timer foran oss, men jeg følte at tida sto stille, jeg lå på ryggen i bassenget og hørte på meg selv, på pusten min og skvulpinga fra vannet rundt hodet mitt, prøvde å få tida til å stå stille. Flyene letta ett etter ett fra LAX og plutselig var det vår tur. Vi ble et lys på himmelen, et fly som så ut som en stjerne, og på bakken under oss kunne jeg sett lysene fra byen hvis jeg ikke hadde sittet i midten av det store flyet. Lysene til alle som bor der. Alle som har forsvunnet eller blitt funnet i Los Angeles.