Lufta er blitt klar og kald

Lufta er blitt klar og kald og jeg fryser på hendene når jeg sykler.

I går ble det for mye for meg, livet satt som en stein i magen min, du vet, når det blir vanskelig å puste og du føler du må strekke på halsen for å få oksygen nok? Jeg trakk pusten og slapp den ut igjen og i dag er jeg hjemme fra jobb. Jeg gikk på biblioteket for å levere noen bøker jeg ikke har rukket å lese, for sein til å levere var jeg også, og så gikk jeg inn i ungdomsavdelinga og lånte med meg en ny bunke. De bare sto der, alle de nye bøkene, på ungdomsavdelinga er det ikke lange ventelister for å lese de flunkende nye bøkene. Så jeg tok dem med meg hjem, jeg knøt handlenettet bakpå sykkelen, kjøpte eplejuice og toalettpapir, og sykla hjem til den rotete leiligheten min.

Lufta er blitt klar og kald og jeg kan ikke ha verandadøra åpen så lenge av gangen.

Det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å overleve. Boka mi gikk til korrektur i går og den skal, etter planen, utkomme i slutten av oktober. Jeg kjenner jeg er redd for å si det, for alt kan jo skje. Jeg mener, jorda kan gå under, korrekturleseren kan bli ordblind, trykkeriene kan streike eller brenne opp, fila som heter Furuset kan forsvinne i et sort hull på internett, back-upen falle ut av vinduet, et virus kan sperre gmail-kontoen min der jeg har den andre back-upen og så står jeg der, nesten tre års arbeid med en roman er borte, som om førsteutkastet aldri ble fullført på det lille rommet i København den gangen i 2010, der jeg satt og så på West Wing til frokost og sykla rundt på en lilla sykkel som peip hver gang jeg brukte forbremsen.

Lufta er blitt klar og kald og jeg rakk bare å bade én gang i sommer.

Jeg lover å fortelle dere mer om boka etter hvert som det nærmer seg. Etter hvert som jeg tør å tro på det. På ordentlig. Jeg har planer om å gi dere noen tekster, kapitler, fragmenter, deler som av en eller annen grunn ikke fikk bli med i boka allikevel. En etter en skal dere få dem, her på strekhjerte, og selv om de ikke ble med, så sier de kanskje litt om hvordan boka ble, eller ikke ble allikevel, og dere skal få dem, en etter en, frem til dere kan kjøpe boka sånn den endte opp. Men det får bli når det har blitt enda kaldere. Nå skal dere først få sommeren min:

I sommer rakk jeg:

– å bade bare en gang
– å drikke Lambrusco i København på Musiksmag med Frøydis og Andreas, men det var egentlig nesten blitt høst da jeg gjorde det
– ikke å sykle til Bygdøy, men jeg jogga rundt Sognsvann – og det var da jeg bada
– å drikke øl og grille i parken selv om jeg var sliten etter jobb
– å gå rundt på Roskilde med et ølbrett i henda og Alec ved min side midt på natta
– å se Bruce Springsteen, eller, det er feil, for jeg så ham ikke, jeg så bandanaen til Little Steven, bare sånn såvidt, på storskjermen, og så kjøpte jeg en mugge med øl og klina til The River før jeg stakk for å se Bon Iver
– å se Florence + the machine på øya og danse mens jeg grein
– å ha dagfest på takterrassen min hver dag under Øya (alle var invitert, men det var bare noen som kom – synd for de som ikke gjorde det, for det var som alltid fint – neste år!)
– å skrive ferdig boka mi for tolvte gang etter at vi bytta tittel til Furuset
– bare å lese 9 bøker
– å gå på biblioteket da det regna
– å kysse
– ikke å være så frisk som jeg skulle ønske
– å nesten miste stemmen på Roskilde
– ikke å drikke Hoegaarden på tapp i Oslo
– ikke å ha filmkveld og se Apflickorna, 10 things I hate about you, Cruel intentions og Adventureland, men jeg kjøpte meg Canal+ og har hatt utallige filmkvelder med meg sjæl, katten og dyna
– ikke å ha lesemaraton (lese fra 8 om morgenen til 8 neste morgen – jeg klarte det ikke i fjor, jeg vil prøve igjen i år!)
– ikke å begynne å skrive mer dagbok på papir igjen, snarere tvert i mot, jeg slutta til og med å skrive i den en setning om dagen-dagboka jeg har holdt gående i tre år
– å skrive tre brev
– å se The Avengers på kino, se Beginners på kino, men ikke å se Moonrise kingdom en gang til på kino
– ikke å ha vorspiel med meg selv og se på Drive mens jeg spiste brødskiver med nugatti og peanøttsmør og drakk øl, før jeg hoppa på sykkelen og møtte de andre ute, men jeg spiste brødskiver med nugatti noen ganger etter jobb allikevel
– ikke å sitte på en brygge på sørlandet med Arendalspilsner i hånda, mens vi fiska krabber og myste mot sola
– å drikke masse kakao eller kaffe mens det regna ute
– nesten aldri å ikke dra rett hjem etter jobb fordi jeg var sliten, så sliten, nesten hele tida – men de dagene jeg orka å gjøre noe annet enn å dra rett hjem, var fine
– ikke å ta masse bilder, jeg kjøpte et engangskamera på Roskilde som jeg fortsatt ikke har brukt opp
– ikke å skrive om bøkene jeg leste
– ikke å bade naken
– ikke å hoppe fra femmern
– men jeg rakk å spise is!
– og jeg rakk å være tøff
– jeg rakk å oppdage ny musikk
– jeg rakk å spise vannmelon
– jeg rakk ikke å invitere på spontanfest hos meg, men høsten er lang
– jeg rakk å ta vare på vennene mine og familien min, selv om de kanskje tok mest vare på meg
– jeg rakk å få fregner
– og i hvert fall å smøre meg med solkrem
– jeg rakk å få skrubbsår og blåmerker og til og med flis i fingeren
– og jeg rakk å danse, selv om jeg gikk hjem tidligere enn jeg pleide en gang

Sommeren 2012, du ble ikke som planlagt, men du ble noe annet. Og jeg kan leve med det. Vi tar det igjen neste år. Da blir det sånn her: