«Han gjorde slut dagen då sommaren började och idag är höstens första dag.»

Sandra skriver om kjærlighetssorgen og hvordan det går nå tre måneder etter bruddet med sin kjære Ludvig.

Jeg gir dere Sandras innlegg, fordi jeg ikke har skrevet så mye om hjerte og smerte til dere på lenge. Jeg veksler mellom å tro at Allison hadde litt rett da hun i The breakfast club fastslår at når du blir voksen, så dør hjertet ditt, og litt det at hjertet mitt slår fortsatt, det banker hardt i brystet mitt, det er langt fra dødt og det skjer ting, men jeg skriver bare ikke om det. I noen måneder har det vært stille i papirdagboka mi også. Den ligger der, i sofaen ved siden av senga, og har vært uåpna siden mars eller april en gang. Hvis jeg ikke skriver ned ting, forsvinner de da?

Nå kommer høsten, sommerens etterfest, og jeg ser frem til roligere kvelder, filmkvelder, lesekvelder, ryddekvelder, middagskvelder, tacokvelder og frostrøyken foran munnene våre når vi pakker oss inn i jakker og skjerf for å danse til Dansestøl på mørke utesteder.

4 kommentarer til ««Han gjorde slut dagen då sommaren började och idag är höstens första dag.»»

  1. Jeg tenkte faktisk på deg da jeg leste det innlegget, at Strekhjerte-bloggeren ville like det. Det er rart hvordan man kan bli kjent med noen over en blogg, selv om jeg selvfølgelig ikke kjenner deg. Jeg håper du har det bra – og gleder meg veldig til den nye boken! Når?

  2. Jeg døde litt når jeg leste Sandras innlegg. Er fast leser av bloggen hennes gjennom mange år, og det er noe av det aller, aller beste hun har skrevet!! Helt fantastisk. Du skriver forresten superbra, du og. Ha en fin uke!

  3. Kanskje du ikke skriver så mye akkurat nå, men du er fortsatt en kjempe inspirasjon, så tusen takk. Jeg satt idag på den nye rommet mitt i København og tenkte at jeg ville finne litt ny musikk, så jeg gikk inn på last.fm og så på naboene mine. Og der, helt øverst på listen lå du, og det står at vi har super musikk kompatibilitet, og det liker jeg. Jeg kjenner ingen i denne byen ennå, og det er rart å gå på skolen og være den eneste som ikke egentlig kjenner noen andre utenfor. Jeg holder nesten på å miste motet litt, men så tenker jeg at det var jo dette jeg hadde lyst til, så jeg må bare bite tennene sammen og komme gjennom det, men akkurat nå er det litt vanskelig å se hvordan jeg skal få så fine venner som de jeg forlot.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.