Deleted scenes 3

I et av de mange utkastene til det som til slutt endte opp som Furuset, så hadde jeg med Joakim Berg som en slags fantasivenn for hovedpersonen min Eva. De hadde samtaler om så mangt, men Berg endte opp med å bli strøket til slutt. Jeg likte Berg. Eva likte Berg. Og Berg likte Eva. Han kom ofte på besøk når hun ikke fikk sove. Det hjalp.

”Kommer du noen gang til å slutte å skrive sanger om blokkene og Hagnesta Hill? Kommer du noen gang til å slutte å lure på hvordan menneskene som bor der har det, hva de tenker på og om du kunne blitt en av dem i stedet for deg selv?”
Jeg ligger i senga mi og har nesten sovna, da jeg ser at Berg sitter på skrivebordsstolen min igjen, så jeg spør ham bare, rett ut.
”Jeg spør deg, fordi jeg tror du kanskje har noen av svarene, om ikke alle. Jeg spør deg fordi jeg stoler på deg, fordi du, eller den delen av deg jeg hører gjennom sangene du skriver, virker som du vet noe, som om du sitter på noen av svarene, eller lurer på noe av det samme som meg. Som om vi vil finne svarene hvis vi bare stiller mange nok av de riktige spørsmålene, at minus og minus tilslutt blir pluss, på en måte.”
”Jeg kommer til å skuffe deg hvis jeg sier at jeg ikke vet nå, ikke sant?”
”Ja,” svarer jeg.
Han sukker, setter beina på sengekanten, skyver stolen litt bakover ved å rette ut knærne.
”Kanskje vi aldri kommer til å slutte å lure på hvem vi kunne vært,” begynner han. ”Men nå er vi de vi er.”
”Og vi må bare gjøre det beste ut av det?”
”Noe sånt,” sier han. Jeg lukker øynene og så forsvinner han. Sistesporet på Hagnesta Hill spilles lavt til det er ferdig. Jo ligger på sofaen sin hjemme og ser på film mens han hoster. I vinduene rundt oss slukkes lysene, et etter et, helt til det bare er noen få igjen, der alle menneskene jeg ikke kjenner sitter og tenker på alle de kunne ha blitt, men nå sitter de her, nå ligger vi her, og er de vi er.

Du forlater aldri LA

Vi lander midt på dagen, lenge før flyet er på bakken ser vi ut på byen, bygning på bygning, og fjellene rundt. Er det Hollywood-skiltet? Nei. Er det der borte Hollywood-skiltet? Er det downtown, de bygningene der nede? Hva med de? Vi ser svømmebasseng og leiligheter, store biler og reklameskilt, og så, bittelite borti hugget der, der er det. Hollywood. Og nedenfor Hollywood ligger stjernene på bakken, en etter en, på rekke og rad, røde og svarte med gullskrift, Converse-skoene mine over dem, frem og tilbake, hotell Roosevelt og bassenget i varmen, sweet potato fries og aioli, Stella på tapp og et myggstikk på kneet.

Her er West Hollywood og butikken der jeg ble med ham og kjøpte matvarer, han kjøpte et grønt eple til meg, dro meg inntil seg og lo av meg. Her er Powerhouse og jukeboxen som spilte «Malibu» av Hole midt på natta, eller bare sent på kvelden, men vi kjører bare forbi det nå og et sted legger hun igjen en beskjed på svareren hans, hilser fra meg. Vi går på Barneys igjen, Barneys i Santa Monica der de har Hoegaarden på tapp, Hoegaarden med lime, og bilder av Bruce Springsteen som ung på toalettet. Jeg tenker mens vi kjører frem og tilbake mellom stedene i byen at den er så enorm, den er så stor og jeg er så liten, og uansett om jeg prøvde et nytt sted hver dag, så kommer jeg aldri til å runde Los Angeles. For det første vil jeg bare tilbake igjen, hver gang jeg finner noe jeg liker, så vil jeg aldri dra derfra. For det andre er det så stort, byen strekker seg utover, drar seg langs sjøen, bølgene og sykkelveiene langs Venice, snirkler seg inn i The Valley og oppover fjellene, inn og ut av gater, ned til elva. Kanskje er det fordi det er så stort der at jeg liker meg så godt. Her kan jeg forsvinne. De bygde denne byen på rock’n’roll og i alle de mørke hjørnene kan du bli borte, eller bli funnet, det er opp til deg.

Forsetet i Broncoen, på bunnen av bassenget i bakgården, i gresset på Venice Beach, takterrassen på Shangri-La, kjelleren på The Magic Castle, båsen i det nederste hjørnet på Circle Bar, yachten som kjørte oss rundt i Newport mens han som eide den dansa på taket til Lionel Richies «All night long». Byen som aldri sover, byen jeg aldri vil forlate, bare bli der for alltid, bli der til jeg er blakk og må jobbe som servitrise og leve på tipsen. Bli der til ingen husker hva jeg heter lenger. Bli der til jeg har lært meg myntene. Bli der til kroppen min har kjent hvordan evig sommer kjennes ut og har begynt å savne regnet. Vi kan gifte oss, skriver jeg fra nachspielet på The Goat, vi kan gifte oss og flytte hit og bli her for alltid. Se på flyene som lander og letter på LAX og bare bli her, på bakken, under stjernene, som ikke er stjerner, men flylys. I LA er det bare stjerner på bakken.

6 dager er for kort, jeg stupte uti bassenget den første og siste morgenen, og hver gang jeg kom opp for luft, så føltes det som at jeg nettopp var kommet. Som om vi kunne stille tida tilbake, Norge var 9 timer foran oss, men jeg følte at tida sto stille, jeg lå på ryggen i bassenget og hørte på meg selv, på pusten min og skvulpinga fra vannet rundt hodet mitt, prøvde å få tida til å stå stille. Flyene letta ett etter ett fra LAX og plutselig var det vår tur. Vi ble et lys på himmelen, et fly som så ut som en stjerne, og på bakken under oss kunne jeg sett lysene fra byen hvis jeg ikke hadde sittet i midten av det store flyet. Lysene til alle som bor der. Alle som har forsvunnet eller blitt funnet i Los Angeles.

Deleted scenes 2

Vi er 12 år og ser skrekkfilm hos Jo, moren hans er på julebord og vi har laget O’boy og Grandiosa, vi har paprikapotetgull og melkesjokolade, vi legger sjokoladen mellom to flak potetgull og kaller det hamburger, det smaker søtt og salt, fingrene blir oransje av paprikakrydder, jeg sleiker av dem mens Predator river ryggraden ut av noen på skjermen, jeg liker ikke skrekkfilmer, men Jo og Aksel ville se den, jeg lurer på om jeg kommer til å ha mareritt nå, eller om jeg er blitt for gammel. Stua til Jo er mørk, sofaen vi sitter i er mørkerød, utenfor er det helt mørkt, veien hjem til meg er helt mørk, full av snø og ingen kommer til å være ute når jeg går hjem, på lørdager får jeg lov til å være ute helt til tolv, om jeg bare er her. Jeg skulle ønske jeg kunne sove over, våkne igjen når det er lyst utenfor, når moren til Jo lager frokost til oss, brødskiver med leverpostei eller Hapå, Jo i sove t-skjorta si, og jeg i klærne fra dagen før, bustete hår og trøtte øyne. Aksel skal sove i gjestesenga i kveld, og jeg skal hjem. Jo og jeg pleier å ligge og prate når jeg sover over, og jeg lurer på om han og Aksel også prater, som vi gjør. Jeg ser bort på dem, Jo har potetgull i hånda, men han spiser ikke noe, han stirrer på skjermen. Jeg hører av lydene at det skjer noe fælt, og vil ikke se, så jeg ser på Aksel. Han ser også på skjermen, men det ser ikke ut som at han reagerer som Jo .
«Fy faen, ass,» hører jeg Jo si og jeg knekker av en sjokoladebit, putter den i munnen, løfter glasset mitt og rører i det, fokuserer på skjea, og ikke skjermen.
Filmen er ferdig halv tolv, og jeg gjesper og sier at jeg kanskje burde dra hjem. Aksel nikker og går inn på rommet til Jo, skrur på tv’en der inne og setter seg med playstationkontrollen mellom hendene, venter på Jo. Jeg snører på meg de gule Caterpillar-skoene med varm rufsepels inni, reiser meg og tar på meg jakka.
«Kult at du kom, da,» sier Jo og vi blir stående i gangen. Jeg får ikke noen klem og han tilbyr seg ikke å følge meg hjem. Jeg legger hendene i lomma og smiler, kikker inn på rommet hans der Aksel såvidt møter blikket mitt, nikker hadet.
«Ja, okay, hadet da,» sier jeg og tar på meg lua, tar i dørhåndtaket og går ut i oppgangen, videre ut i mørket. Jeg går raskt hjemover, det er ikke mange meter, vi bor bare 10 numre fra hverandre, jeg teller, 14, 16, 18, 20, ser lys i noen av vinduene, flimring fra tv-skjermer i andre, jeg møter ingen, hører bare pusten min, skrittene mine på grusen, gnissinga i stoffet i vinterjakka. Jeg tenker at Jo ville fulgt meg hjem om ikke Aksel var der, jeg tenker at vi ville prata om noe fint, sikkert sett en helt annen film, kanskje Forrest Gump på video, eller Politiskolen på TVNorge, jeg vet at den gikk i dag, jeg liker han som lager de rare lydene, Jo liker hun dama med pipestemmen, Jo liker hun jenta i b-klassen også, og potetgull med ost og løk bedre enn paprika, og det gjør egentlig jeg også. Aksel liker skrekkfilmer og paprikapotetgull, og å spille playstation i stedet for å prate. Jeg løper raskt inn til døra til oppgangen vår, låser opp og smeller døra igjen bak meg. Snur meg såvidt, men det står ingen der. Ingen mann fra en annen planet, ingen som har fulgt etter meg hjem.

Deleted scenes 1

I The Go-Getter forteller Mercer at det begynte da han leste Huckleberry Finn, at han likte den, men at han plutselig følte seg fanget, “stuck”, fast. Og at han kom på en måte å ikke føle seg fanget på, han skulle stjele en bil, så han låner skjorta til kompisen sin, som jobber på et bilvaskeri, og så stjeler han den første og beste bilen han finner, så begynner han å kjøre, og så begynner filmen.

Jeg har ikke førerkort, så jeg sitter her, i videosjappa, aleine og ser The Go-getter, og Mercer kjører langs USA, han kjører for å finne jenta han er forelska i, men finner en annen i stedet, han kjører for å finne en måte å ikke sitte fast på, som om det å alltid bevege seg vil gjøre at man aldri hører hjemme et sted, men derfor heller ikke slutter å bevege seg, utvikle seg, oppleve ting, bli en annen enn den man allerede er. Jeg kunne ringt Jo og bedt ham hente meg, bedt ham ta fri fra jobben, vi kunne kjørt til steder vi aldri har sett før, kjøpt øl og drukket dem på panseret, som de gjør i filmer, jeg har aldri sittet på et bilpanser, jeg setter det på to-do-lista mi.

Jeg kunne ringt Miriam, som Zooey ringer Mercer, men i stedet for å spørre hvorfor hun har stjålet bilen min, kan jeg si at hun kan ta meg med bort, bare sett meg i bilen og jeg blir med deg hvor du vil, vi kan kjøre til Sverige, til Danmark, til Vestlandet, vi kan kjøre over fjellene i regnet, vi kan kjøre over broa mellom Sverige og Danmark og du kan vise meg vindmøllene ute på sjøen, jeg kan lure på hvor dypt det er der de står, hvor store soklene deres er, vi kan kjøre forbi Liseberg i Göteborg, vi kan kjøre hele veien til Eskilstuna og jeg kan fortelle deg at det var her de vokste opp, favorittbandet mitt, her de fikk sitt første kyss, stjal sin første cola-flaske, lærte seg å spille gitar, trommer, keyboard, at det var alt det her de drømte om å rømme vekk fra, at det var her de første akkordene på deres beste skiver kanskje ble til, Eskilstuna som er grått om vinteren og grått om sommeren, Eskilstuna som kjennes som et svart-hvitt-bilde, akkurat som det stedet der jeg selv vokste opp, Furuset med de høye blokkene og de blå papircontainerne, Furuset med senteret og ungdomsklubbene, bussene som tar deg med til Grorud, Stovner, Majorstua, Holmlia, alle sammen stopper på samme sted, rett utenfor senteret, Furuset der man kan dingle med beina fra taket på skolen i feriene uten at noen lærere kjefter, alt jeg burde fortalt dere, men som alltid ble skjøvet til side av ting som føltes viktigere da, vi kan kjøre hvor du vil, bare si fra, så kommer jeg, jeg blir med deg, jeg kan holde deg våken om natta når du må kjøre lenge, løpe inn på bensinstasjonene og kjøpe kaffe, brus og mat, vi kan kjøre akkurat hvor du vil, til Tyskland, Polen, Frankrike, så langt du må dra før du føler du er hjemme, og jeg kan være med deg hele veien, så langt jeg må for at du ikke skal bli borte.

Jeg reiser meg og strekker på meg, går rundt i butikken, retter på filmcover, ser mot døra, ingen utenfor, ingen innenfor, bare meg og Mercer og Zooey Deschanel, som også spiller i (500) days of summer som jeg skal se i morgen, den handler ikke om å rømme, den handler om kjærlighet.

Et par timer senere låser jeg butikken etter å ha telt kassa og skifta tilbake til min egen t-skjorte og jakke, jeg tar på meg hetta og klikker på play på spilleren min. Jeg går hjemover og det tar litt over en halvtime hvis jeg går fort. Hvis jeg hadde kjørt, hadde det tatt under 8 minutter.

Lufta er blitt klar og kald

Lufta er blitt klar og kald og jeg fryser på hendene når jeg sykler.

I går ble det for mye for meg, livet satt som en stein i magen min, du vet, når det blir vanskelig å puste og du føler du må strekke på halsen for å få oksygen nok? Jeg trakk pusten og slapp den ut igjen og i dag er jeg hjemme fra jobb. Jeg gikk på biblioteket for å levere noen bøker jeg ikke har rukket å lese, for sein til å levere var jeg også, og så gikk jeg inn i ungdomsavdelinga og lånte med meg en ny bunke. De bare sto der, alle de nye bøkene, på ungdomsavdelinga er det ikke lange ventelister for å lese de flunkende nye bøkene. Så jeg tok dem med meg hjem, jeg knøt handlenettet bakpå sykkelen, kjøpte eplejuice og toalettpapir, og sykla hjem til den rotete leiligheten min.

Lufta er blitt klar og kald og jeg kan ikke ha verandadøra åpen så lenge av gangen.

Det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å overleve. Boka mi gikk til korrektur i går og den skal, etter planen, utkomme i slutten av oktober. Jeg kjenner jeg er redd for å si det, for alt kan jo skje. Jeg mener, jorda kan gå under, korrekturleseren kan bli ordblind, trykkeriene kan streike eller brenne opp, fila som heter Furuset kan forsvinne i et sort hull på internett, back-upen falle ut av vinduet, et virus kan sperre gmail-kontoen min der jeg har den andre back-upen og så står jeg der, nesten tre års arbeid med en roman er borte, som om førsteutkastet aldri ble fullført på det lille rommet i København den gangen i 2010, der jeg satt og så på West Wing til frokost og sykla rundt på en lilla sykkel som peip hver gang jeg brukte forbremsen.

Lufta er blitt klar og kald og jeg rakk bare å bade én gang i sommer.

Jeg lover å fortelle dere mer om boka etter hvert som det nærmer seg. Etter hvert som jeg tør å tro på det. På ordentlig. Jeg har planer om å gi dere noen tekster, kapitler, fragmenter, deler som av en eller annen grunn ikke fikk bli med i boka allikevel. En etter en skal dere få dem, her på strekhjerte, og selv om de ikke ble med, så sier de kanskje litt om hvordan boka ble, eller ikke ble allikevel, og dere skal få dem, en etter en, frem til dere kan kjøpe boka sånn den endte opp. Men det får bli når det har blitt enda kaldere. Nå skal dere først få sommeren min:

I sommer rakk jeg:

– å bade bare en gang
– å drikke Lambrusco i København på Musiksmag med Frøydis og Andreas, men det var egentlig nesten blitt høst da jeg gjorde det
– ikke å sykle til Bygdøy, men jeg jogga rundt Sognsvann – og det var da jeg bada
– å drikke øl og grille i parken selv om jeg var sliten etter jobb
– å gå rundt på Roskilde med et ølbrett i henda og Alec ved min side midt på natta
– å se Bruce Springsteen, eller, det er feil, for jeg så ham ikke, jeg så bandanaen til Little Steven, bare sånn såvidt, på storskjermen, og så kjøpte jeg en mugge med øl og klina til The River før jeg stakk for å se Bon Iver
– å se Florence + the machine på øya og danse mens jeg grein
– å ha dagfest på takterrassen min hver dag under Øya (alle var invitert, men det var bare noen som kom – synd for de som ikke gjorde det, for det var som alltid fint – neste år!)
– å skrive ferdig boka mi for tolvte gang etter at vi bytta tittel til Furuset
– bare å lese 9 bøker
– å gå på biblioteket da det regna
– å kysse
– ikke å være så frisk som jeg skulle ønske
– å nesten miste stemmen på Roskilde
– ikke å drikke Hoegaarden på tapp i Oslo
– ikke å ha filmkveld og se Apflickorna, 10 things I hate about you, Cruel intentions og Adventureland, men jeg kjøpte meg Canal+ og har hatt utallige filmkvelder med meg sjæl, katten og dyna
– ikke å ha lesemaraton (lese fra 8 om morgenen til 8 neste morgen – jeg klarte det ikke i fjor, jeg vil prøve igjen i år!)
– ikke å begynne å skrive mer dagbok på papir igjen, snarere tvert i mot, jeg slutta til og med å skrive i den en setning om dagen-dagboka jeg har holdt gående i tre år
– å skrive tre brev
– å se The Avengers på kino, se Beginners på kino, men ikke å se Moonrise kingdom en gang til på kino
– ikke å ha vorspiel med meg selv og se på Drive mens jeg spiste brødskiver med nugatti og peanøttsmør og drakk øl, før jeg hoppa på sykkelen og møtte de andre ute, men jeg spiste brødskiver med nugatti noen ganger etter jobb allikevel
– ikke å sitte på en brygge på sørlandet med Arendalspilsner i hånda, mens vi fiska krabber og myste mot sola
– å drikke masse kakao eller kaffe mens det regna ute
– nesten aldri å ikke dra rett hjem etter jobb fordi jeg var sliten, så sliten, nesten hele tida – men de dagene jeg orka å gjøre noe annet enn å dra rett hjem, var fine
– ikke å ta masse bilder, jeg kjøpte et engangskamera på Roskilde som jeg fortsatt ikke har brukt opp
– ikke å skrive om bøkene jeg leste
– ikke å bade naken
– ikke å hoppe fra femmern
– men jeg rakk å spise is!
– og jeg rakk å være tøff
– jeg rakk å oppdage ny musikk
– jeg rakk å spise vannmelon
– jeg rakk ikke å invitere på spontanfest hos meg, men høsten er lang
– jeg rakk å ta vare på vennene mine og familien min, selv om de kanskje tok mest vare på meg
– jeg rakk å få fregner
– og i hvert fall å smøre meg med solkrem
– jeg rakk å få skrubbsår og blåmerker og til og med flis i fingeren
– og jeg rakk å danse, selv om jeg gikk hjem tidligere enn jeg pleide en gang

Sommeren 2012, du ble ikke som planlagt, men du ble noe annet. Og jeg kan leve med det. Vi tar det igjen neste år. Da blir det sånn her:

«Han gjorde slut dagen då sommaren började och idag är höstens första dag.»

Sandra skriver om kjærlighetssorgen og hvordan det går nå tre måneder etter bruddet med sin kjære Ludvig.

Jeg gir dere Sandras innlegg, fordi jeg ikke har skrevet så mye om hjerte og smerte til dere på lenge. Jeg veksler mellom å tro at Allison hadde litt rett da hun i The breakfast club fastslår at når du blir voksen, så dør hjertet ditt, og litt det at hjertet mitt slår fortsatt, det banker hardt i brystet mitt, det er langt fra dødt og det skjer ting, men jeg skriver bare ikke om det. I noen måneder har det vært stille i papirdagboka mi også. Den ligger der, i sofaen ved siden av senga, og har vært uåpna siden mars eller april en gang. Hvis jeg ikke skriver ned ting, forsvinner de da?

Nå kommer høsten, sommerens etterfest, og jeg ser frem til roligere kvelder, filmkvelder, lesekvelder, ryddekvelder, middagskvelder, tacokvelder og frostrøyken foran munnene våre når vi pakker oss inn i jakker og skjerf for å danse til Dansestøl på mørke utesteder.