Jeg gikk på Øya, jeg sto på Florence og begynte å grine da hun spilte Shake it out, hun spilte en vanlig versjon som ble til Benny Benassi-remixen tilslutt, og jeg dansa og grein, og jeg sølte øl og jeg sto i dokø og jeg spiste ferske kanelboller og satt i gresset og løp gjennom gresset, og jeg så på trekkfuglene som tok meg seg sommeren ut mot havet, jeg ble solbrent og knuste solbrillene mine, jeg fikk nye med en gang. Jeg drakk kaffe og spiste fishy chips, jeg sto i kø og jeg sto i en kø til, jeg sto der da Frank Ocean gikk av scena etter fire låter, jeg sto der da Afghan Whigs covra Love crimes, jeg sto der da Bon Iver spilte Blood Bank og en full dame med rødvin pressa seg fram og ville ha plassen min for å ta dårlige mobilbilder av hele konserten mens hun albua meg i magen, jeg sto der da Highasakite spilte en av de beste konsertene i løpet av festivalen, jeg sto der da Yelawolf lente seg mot publikum med tatoveringer opp langs halsen og hodet og var heit, jeg sto der på Chromatics da de begynte med Tick of the clock, jeg sto der da folk ba om å få ta bilde av jakka mi, og jeg følte meg akkurat passe klein og kul samtidig i den, jeg sto der da trekkfuglene tok med seg sommeren vår langs himmelen og strødde den utover Oslofjorden, jeg sto der og nå er jeg tilbake på jobb og i dag tidlig punkterte sykkelen min, jeg rakk ikke å kjøpe kaffe, jeg hadde en uinspirert, men allikevel hyggelig skrivetirsdag på Oslo Mek med Krummis, jeg har begynt å ta med meg høstens bøker hjem i veska fra jobb, to i dag, to i morgen, og kanskje jeg rekker å lese 10 av dem, kanskje ikke.
Men det skal gå bra, det her. Høsten og alt. Nå er det jo snart Dansestøl igjen, for ikke å snakke om tacotorsdag. Høsten kommer, men den er ikke farlig. Den er kanskje litt kald og våt, men vi tørker igjen. Og så finnes jo kakao.
Heldigvis finnes det kakao.
ja, heldigvis finnes kakao. og heldigvis finnes bloggen din. du skriver finere enn noen annen, og jeg får alltid frysninger av det du skriver.
Og så skriver du ting som «jeg sto der da trekkfuglene tok med seg sommeren vår langs himmelen og strødde den utover Oslofjorden», som kanskje er den fineste setningen jeg har lest i sommer 🙂
Hvis jeg hadde turt, så hadde jeg gått bort til deg og sagt at jeg er kjempeglad i boka di om Roskilde, at jeg slår opp i den når jeg trenger litt motivasjon til å fortsette på min egen bok, at jeg gleder meg til neste og leser bloggen hver dag. Så ville jeg sagt takk og latt deg se videre på Highasakite med vennene dine. Men jeg ble sittende oppe på tribunen og se ned på deg, før jeg måtte ut av sola og inn i ølkøen. Kanskje turte jeg ikke si hei, men når folk spør, når de spør «hvem så du på Øya, a?», så svarer jeg alltid helt først, «jeg så Linn Strømborg!». Og selv om jeg selvfølgelig også så noen flotte konserter, så er det det jeg kommer til å huske lengst; at jeg ble starstruck av Linn Strømsborg, og at det eneste jeg har igjen for det er et ufokusert bilde av henne med ryggen til.