Lykken er når smerten opphører

Kim Karlsen i Bly av Lars Saabye Christensen sier «Lykke er når smerten opphører.» Han snakker om sykdom, det er i starten på boka, jeg husker ikke hva som er galt med ham, jeg husker bare den replikken. Jeg skrev den ned i dagboka mi. Jeg var veldig opptatt av lykke da jeg var yngre. Kanskje er jeg det fortsatt. Jeg pleide å se på meg selv som et veldig lykkelig menneske, jeg er lett å glede, men det er vanskelig å skille mellom å ha det bra, å være fornøyd, å være glad, en jevn, men rolig lykke og lykkerus, ekstase, jubelrop og sommerfugler i magen. Eller, det er ikke vanskelig å skille dem, men det er vanskelig å si hva som er best.

Uansett – det er vel ingen hemmelighet at sommeren ikke har vært så snill med meg i år, av mange grunner. Noen selvforskyldt, andre urettferdig påført, jeg vet ikke om jeg skal skylde på dårlig karma, dårlig vær (dårlige klær?) eller noe helt annet, men det er ikke så viktig heller. Det som er viktig er at jeg i dag, 5. august, løp rundt Sognsvann i Oslo og hoppa uti vannet etterpå, og da var jeg lykkelig. Og jeg tror så absolutt at Kim Karlsen, eller Lars Saabye Christensen, hadde et poeng med det utsagnet. Og jeg tror at de fleste som trener har et poeng med det. Jeg trener ikke mye, jeg har fortsatt traumer etter 1500-meteren og karakter-settinga på videregående, jeg pleide å danse, men så slutta jeg, og nå er vel den eneste treninga jeg får det å sykle til og fra jobb, på min Brelett-sykkel. (Jeg kaller den det, fordi jeg sykler sånn som damene i Brelett-reklamene, husker dere dem? De nynna og sykla sakte, sakte langs en rolig landevei med Brelett på bagasjebrettet.)

Men i dag påførte jeg meg selv smerte, i 24 minutter og 30 sekunder jogga jeg rundt Sognsvann, jeg kjente det i lungene, i brystet, i hodet, i armene, i knærne, i lårene og bak på leggene, men jeg løp nesten hele veien, jeg jogga sakte, jeg løp fort, jeg gikk raskt og da jeg nådde rundt, så løp jeg tre runder rundt på gressplenen for å roe ned kroppen litt, og så hoppa jeg uti vannet og ble der en god stund mens jeg kjente på kroppen, pusten, hodet, magen, lykka.

En liten halvtime med smerte kan jeg tåle utover høsten, hvis den alltid etterfølges av en sånn lykke.

Og minst en gang til før sommeren blir til høst og vi skal legge alt det som har gått skeis bak oss, så skal jeg avslutte joggeturen med en dukkert. Å svømme er tross alt nesten som å fly, og det er ingenting som litt kaldt vann, vektløshet og å flyte som en stjerne mot følelsen av din egen udugelighet.

5 kommentarer til «Lykken er når smerten opphører»

  1. Du er så fin! I det siste har jeg hatt deg som startside, fordi jeg alltid får skriveinspirasjon av å lese postene dine – både gamle og nye. Takk skal du ha, og jeg håper du får badet masse før det blir for kaldt!

  2. Dette likte jeg! Jeg liker Lars Saabye Christensen, og jeg liker deg!
    Du ga meg lyst til å trene, og dét har jeg, om jeg skal være helt ærlig, ikke hatt siden jeg slutta (les tok en lang pause fra) å spille håndball i mars. Fint!

  3. ja! til Saabye Christensen, til jogging, til bading i Sognsvann og til lykke. og hjerte på «å flyte som en stjerne mot følelsen av din egen udugelighet».

  4. Saabye Christensen skriv så bra. Nesten sånn at det blir for mange fantastiske formuleringar, hugsar då eg las Bly, tok fram notatboka ofte, ofte i begynnelsen, til det vart så hakkete lesing at eg måtte slutte heilt, berre lese dei finaste og beste ein ekstra gong, kanskje. Den siste setninga i teksten din er ei slik som må lesast ein ekstra gong.

  5. Du altsaa, jeg mötte deg her om dagen, men det visste ikke du. Plutselig sto jeg foran en haug böker, og noen av dem hadde anbefalingslapp paa seg, og den ene av dem kjöpte jeg. Det sto noe om at det var en himla morsom bok, hilsen Linn. Oj, tenkte jeg. Jeg trenger noe morsomt, og hvis dette er selveste Linn, saa faar jeg gi den et forsök. Saa tok jeg med meg boka inn, og der sto du og jeg ble bittelitt starstruck, men vet ikke om du merker slikt, der du staar og jobber, og jeg skulle önske jeg var en som bare kunne begynne aa fortelle folk hvor bra de er, men jeg kjenner deg jo egentlig ikke og det kunne jo ha blitt ordentlig kleint hvis du ikke var klar for aa bli hylla paa jobb. Men altsaa, jeg kjöpte den boka av deg og har ledd en del paa trikken og naa ligger den i bokhylla mi. Og jeg tror jeg maa faa lov til aa hylle deg skriftlig i stedet, saa slipper du aa svare höflig bak en disk. Jeg har lest hva du skriver i aarevis naa, jeg forstaar at denne bloggen kanskje ikke kommer til aa vare evig, men saa lenge du er her kommer vi som leser til aa vaere her. Ingen skriver like fint om det aa vaere glad som du. Glad mens du sykler i regnet, glad naar du drikker solo paa tim-konsert (hvor ble det av de?) og glad naar du danser. Saa det haaper jeg at du blir igjen snart.

    Hjertelig hilsen en leser og kunde og fan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.