Pust med magen

Jeg trenger et nytt liv – et nytt hjerte, en ny kropp, en ny leilighet, jeg trenger to liv, ikke nødvendigvis nye ting eller utgaver av meg selv, bare… to, så jeg kan samarbeide med meg sjæl for å få ting gjort. En kan dra på Alen og bade, ta sommeren, eller den siste resten av den, denne ubrukelige sommeren, og benytte seg av den. Så ryddder den andre leiligheten, drar på Rimi i St. Halvards gate og henter den pakka som blir sendt tilbake hvis jeg ikke har henta den innen mandag, skriver litt, eller mye, vasker leiligheten, støvsuger opp de store haugene med hvitt kattehår som Sjome har lagt fra seg i alle kriker og kroker, så det blir lettere å puste her, lettere å leve.

Jeg vil si til meg selv, som står igjen i døra når jeg går på jobb om morgenen: Skriv fint, vask badet, les en bok eller tre, de du har hatt i noen år nå, vet du, de i den innerste bokhylla. Og når jeg er hjemme, bør vi spise noe sunt. Hva med den pasta-greia du lagde så mye av før? Da du hadde tid og ork til å lage middag? Den med first price-makaroni, Dolmio-saus med fløte, stekte grønnsaker og fersk avocado på toppen, den er du så glad i. Lettvint og grei mat, uten kjøtt.

Ikke glem kaffen din, Linn, skal jeg si til meg selv når jeg har trykka på heisen og hodet allerede er fullt av alt jeg må huske på i løpet av dagen. Å, takk, sier jeg når jeg tar imot termokoppen med billig, og god, hjemmetrakta kaffe, så jeg slipper å bruke 27 eller 29 kroner på dagens kaffe (det spørs hvilken trikk jeg tar, den ene går til Kaffebrenneriet, den andre går til Stockfleths).

Den ene skal gå på jobb og være superflink, den andre skal sette seg på balkongen og puste med magen, den andre magen, en hel mage med plass til hele verdens oksygen og rolige innpust og utpust, og jeg skal se at trærne fortsatt er grønne, himmelen fortsatt er blå, sommeren er ikke over enda, den synger kanskje på siste verset, men sangen er lang, jeg skal klappe den hvite katten som snuser rundt ute på balkongen, vifte med tærne, kanskje sykle ut på Katten og bade, lese en bok, høre på musikk. Samtidig, et annet sted, skal jeg åpne butikken, pakke opp bøkene, selge dem, snakke med folka som er innom hver dag, stryke på Jakob Ejersbo og Geir Gulliksen, Ruth Lillegraven og Ingrid Furre, fronte bøkene jeg liker og tror på, sykle hjem igjen etter en lang arbeidsdag til en dagboksøkt ved skrivebordet, sammen med den andre. Hun danser på stuegulvet til Foals, kanskje, eller Fleetwood Mac, og vi drikker kaffe selv om det er seint, for vi vil ikke legge oss, vi vil bare skrive og tegne og lage fotoalbum, vi vil skrive for å huske alt vi gjør, alt vi har tid til midt oppi alt vi ikke rekker.

Jeg skriver lister over alt jeg skal gjøre, og innen jeg har strøket ut en eller to ting, har jeg føyd til fem eller ti til. Tidsklemma, folkens. Det går ikke, dette. Jeg må gjøre om strategien min. Revurdere taktikken. Jeg lager en ny liste:

– pust med magen
– sov godt om natta
– gi deg selv litt slack
– les når du vil, skriv når du vil, hvis du bare vil sitte litt på balkongen etter jobb og stirre ut i lufta i en halvtime, så gjør du det i stedet
– det er ikke et nederlag å ikke orke å sykle til jobb, månedskort er dyrt, men du får ekstra lesetid eller tenketid på trikken uten å bekymre deg for å bli påkjørt
– spis ordentlig mat
– kjøp frukt
– husk å dusje
– puss tenna
– drikk nok vann
– pass på deg sjæl
– vennene dine blir ikke borte selv om du står over en fest eller ti, de blir bare ekstra glade for å se deg når du endelig har rydda opp i hodet og dukker opp igjen

Livet er ikke over, selv om høsten kommer. Denne drittsommeren blir nok en god høst. Som den stygge andungen ble til en svane. Det kommer til å gå bra. Pust med magen. Slapp av. Skru opp Fleetwood Mac.