Jeg lærte å danse swing og grein på konsert

Siden jeg er 26 og ikke lenger klarer å legge ut sjela mi på nettet, så skal jeg skrive om Roskilde som om det nesten bare var lykkerus og en jevn promille, for det var det jo mesteparten av tida. Jeg legger herved alt som gikk skeis i en kiste, og så kaster jeg kista på havet for nå og restene av de siste 11 dagene får dere her:

Roskilde 2012 begynte rolig, det begynte i København, med Frøydis på Soupalicious, i sommerregnet som kom og tok oss før vi hoppa inn i en taxi, sov i en seng, sto opp tidlig dagen etterpå og møtte Frøydis igjen, drakk kaffe på kaffe på kaffestedet ovenfor bokhandelen hennes. Sola skinte over oss i København, og i stedet for å stille oss i køen tidsnok, tok vi oss tid til en pizza i Assistens der to ekorn kom bort og ba om å få smake, så det fikk de. Vi satt og prata, og plutselig sto det et ekorn typ en halv meter fra oss. Sjukt.

Vi dro oss avgårde til køen, som rev gjerdet idet vi kom fram, og Thomas og Lea fant teltplass til oss på E, helt inntil pissegjerdet, men det fikk gå. Det var litt ensomt og litt rart, men et felt unna oss bodde gæmliscampen vår, og der var det aldri ensomt og aldri trist, der var det ølbrett og spritvannmelon, der var det festivalaviser på deling og innsmøring av solkrem. Der var flekken hvor jeg pleide å legge meg å sove hvis jeg ble sliten, men ikke ville være aleine, der jeg sov mens de andre prata rundt meg, som å være liten og legge seg mens foreldrene dine har fest i stua.

Jeg var mye inne i København, jeg rømte for å møte Frøydis og sitte og se utover søerne mens vi dingla med beina fra en mur, for i København kan man sitte hvor man vil, så det gjorde vi. Vi snakka om triste ting og om glade ting, og rett før jeg egentlig burde tatt et tog hjem igjen til teltet og campen, så bestemte vi oss for å se Spiderman på kino, for er det ikke 3. juli i dag? Og står det ikke at den har premiere 3. juli på den store plakaten?

(Filmen var helt OK, eller OK+, og jeg gikk glipp av Adrian Lux, men det får gå.)

Men etter alle rømningsturene til trygge København, var det på med ja-hatten og frem med tøffe-Linn, og jeg fikk med meg Team me og Mojitobussen, jeg fikk med meg gulvet på Paviljong som knelte under vekta av oss, jeg fikk med meg åpninga av selve festivalen dagen etterpå, og køen til Fish’n’chips, jeg fikk med meg The Shins som åpna med Caring is creepy og gresset utenfor Arena som ønsker deg velkommen når du gir opp inne i piten, gresset du kan sette deg på mens du hører konserten bak deg, ti sekunder for deg selv mens du har 100 000 mennesker rundt deg, og du trenger ikke mer, en liten pause på en eller to låter, og så er alt bra igjen. Og The Shins spilte bak deg, og senere var det Wiz Khalifa sin tur, og du dropper The Cure for Wiz Khalifa, du dropper The Cure for å høre Wiz knuse Arena med «When I’m gone» og «No sleep», du dropper The Cure fordi man må velge på Roskilde, man må velge – skal man være glad eller sint, våken eller sliten, snill eller slem, fri eller ufri, og noen ganger vet man ikke hva man skal velge for å havne på den positive sida, men da Wiz starta med favorittlåta mi, så skjønte jeg at det var kvelden for å være glad, våken, tøff og u-cred, The Cure spilte uansett i tre timer og jeg gikk før de var ferdige, selv om jeg kom etter at de begynte, og hvis 20 år gamle Linn hadde hørt meg nå, så hadde hun sagt at jeg burde skamme meg, men jeg skamma meg ikke, jeg koste meg. Som Wiz sier: Last night I let the party get the best of me – og innimellom er det helt ok, for vi kan ikke ta det med oss når vi blir borte.

Jeg fikk med meg regnet som vekte oss om morgenen, og sola som kom snikende over Orange rett før The Roots begynte. Jeg fikk med meg Irish Coffee-kua som fant oss på Bruce, selv om det er den fulleste konserten jeg har sett noensinne på Roskilde, det var helt drøyt mye folk. Jeg fikk med meg soloppgangen i en dansk camp som hadde Malk de Kojn-skiver og kald øl i partyteltet. Jeg fikk med meg M83 som spilte Midnight city med saksofon og dermed fikk hjertet mitt til å eksplodere i brystet mitt og tårene til å trille mens jeg følte meg helt dust og dusteglad samtidig, Saturday-armbåndet til keyboardisten og figuren fra Midnight City-coveret som åpna showet med grønn laser ut mot publikum, ut mot alle oss som sto på Arena og venta på dem, selv om Bruce begynte om en time. Jeg fikk med meg First aid kit og Emmylou som fikk meg til å grine, jeg fikk med meg de lange ølkøene og toget mot Bon Iver da Bruce nesten var ferdig og vi ga opp å se noe, fordi vi ikke så noe, det var for mange folk, og Bon Iver var rett borti hjørnet her, jeg fikk med meg The River, men ikke Dancing in the dark. Jeg gikk på Bon Iver og sto bakerst, jeg kyssa en danske ved navn Kasper som ikke kunne tekstene og så rømte vi til Mew. Det var som å være 16 år igjen. De spilte alle sangene jeg likte den første halvtimen, så da gikk jeg og la meg.

Jeg spiste fleskesteksandwich som var nesten som julaften, jeg spiste lasagne som var nesten som 2004, jeg spiste fish’n’chips, satt på gresset og skrev postkort, kjøpte 2 Hoegaarden i 1 stort glass på ølbaren inne på området, jeg spiste potetgull som vi fikk av en camp som dro hjem tidlig på søndagen, jeg spiste porter kylling til nattmat i Eat beer-boden som var åpen alltid, soloppgang og matkø, sove kan man gjøre når man kommer hjem. Jeg blåste såpebobler på hip-hop-konsert og neide når jeg kjøpte øl av Tuborg-menneskene som gikk rundt bakerst på Arena. Jeg hadde det fint. Jeg hadde det veldig mye fint. Da det var bra, var det det beste jeg har vært med på. Men det er det kanskje alltid på Roskilde.

Det er best hvert år, fordi det er det beste jeg vet.

3 kommentarer til «Jeg lærte å danse swing og grein på konsert»

  1. jeg må åpenbart skrive ned et nytt punkt på listen over ting jeg har lyst til: dra på Roskilde. takk for fantastisk skildring!

  2. Jeg vet ikke helt, Roskilde høres så utrolig fint ut, men jeg føler at festivalen blir for stor for meg. Kanskje. Inntil videre liker jeg Hove veldig godt, mindre og tryggere på et vis.

    (Å, jeg gikk glipp av Caring is Creepy på Hove siden jeg ikke var der akkurat da konserten begynte. Før Port of Morrow touren leste jeg på Wikipedia at de kun hadde fremført sangen 15 ganger, men nå har de visst å spille den fast. Surt, men samtidig bra.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.