Siste skoledag

Det var akkurat på denne tiden for tjue år siden at sommerferiene våre starta. Jeg husker siste skoledag, jeg tror jeg husker hver eneste siste skoledag, fra den første, der det bare betydde at jeg skulle gå på SFO i noen uker til og dra på Tøyenbadet, ha aktivitetscamp og måtte spille fotball og dødball selv om jeg bare ville hoppe tau eller tegne, til den siste på Haugen Skole – den siste siste skoledagen noen gang sammen med den klassen, jeg var akkurat fylt 16, jeg hadde ny kjæreste, vi feira at vi var ferdige med pizza på Peppes i sentrum, hele A- og B-klassen dro med toget fra Haugenstua til Oslo S, eller tok vi t-banen fra Furuset til Jernbanetorget? Jeg husker ikke. Men jeg husker at Alec var med, som fortsatt er min beste venn i dag, og jeg husker den første kjæresten min, som dumpa meg i februar samme år, 2002, jeg gråt til jeg trodde jeg aldri skulle slutte, og så, tre måneder senere hadde jeg ny kjæreste, og begge var med, han ene gikk i klassen min, han andre gikk på Sollerudstranda, og vi endte opp med å være sammen til 2004. En evighet på videregående. Vi feira at vi var ferdige på skolen, jeg hadde fått sekser på eksamen, både den ene og den andre, og jeg tror ikke jeg skjønte hva det betydde å aldri skulle gå i den samme klassen igjen. Det skulle gå noen år før jeg så dem igjen, det skulle gå ganske mange år, faktisk – jeg møtte dem inni mellom, hadde dem på Facebook og så bilder av dem, men så, en sommerferie for nå fem år siden, så var jeg med på en av deres årlige sommerfester. Jeg satt på gresset, vi grilla, på sletta nedenfor skolen, skolen der vi gikk i ni år, det ble mørkt og de tente bål, midt på sletta, det var fullt av mygg og gamle klassevenner, og da jeg reiste meg for å bli kjørt hjem av en av dem, så fikk jeg klemmer og kyss på kinnet, og de sa: Du må bli med oss ut snart, da, Linn.

Og det ble jeg. Og det ble jeg igjen. Jeg ble med dem ut, og etter det har jeg aldri slutta med det. Igjen og igjen har jeg vært ute med dem, jeg har reist med dem, dansa med dem, vært på tur med dem, vært på nachspiel med dem, vært på fest med dem, kino, middag, badeturer om natta på Stemmern, spillkvelder, flere nachspiel, Tempest, Tempest igjen, Tempest for alltid, helt til vi bytta til Skansen da Remi tok over, jeg er ute med de samme menneskene som en gang gikk i klassen min, de samme menneskene som skrev i skoledagboka mi, de samme menneskene som bodde i husene og blokkene rundt omkring skolen, rundt omkring min egen blokk – vi flytta mye rundt, men alltid i samme område. Siste skoledag og vi var i kjelleren til Stian, og Nina ville ikke at jeg skulle gå hjem, selv om jeg måtte, jeg visste at jeg måtte, for mamma lagde middag og hadde sagt at jeg måtte hjem, vi var 11 eller 12 eller 13 og Nina tok bøkene mine og ville ikke la meg gå hjem, og jeg ble lei meg og sint, sint på meg selv, sint på Nina, sint på mamma som tvang meg til å være hjemme til middag, og vi ble uvenner på siste skoledag fordi hun gjorde så jeg kom for seint til middag, men egentlig var det jo en av de fineste tegnene på vennskap jeg hadde vært med på. Hun visste at jeg ikke kom til å gå hjem uten bøkene mine, og hun ville ikke at jeg skulle gå hjem, så hun tok dem. Jeg burde gitt henne en klem, men i stedet ble jeg sint. Sint fordi jeg hatet å få kjeft. Sint fordi jeg var redd for å gjøre feil. Sint fordi jeg trodde hun tok dem for å dumme meg ut.

Det er over ti år siden nå, og i går kveld snakket vi sammen på Skype, hun lå i senga si i New Orleans og hadde ikke stått opp enda, jeg satt ved skrivebordet mitt og redigerte en roman som handler om oss, og vi snakket om bryllupet hennes som er i april 2013, vi snakka om at vi skal til Thailand sammen alle sammen, vi snakka om at jeg ikke har sett de andre på en stund nå, at jeg savner dem, at jeg savner henne, og så la vi på, da hun skulle stå opp og jeg gå og legge meg og jeg sa det ikke til henne, men jeg burde kanskje gjort det.

Husker du at du stjal bøkene mine den dagen for så mange år siden? Husker du at vi krangla og var uvenner nesten hele sommerferien? Husker du at vi vokste opp sammen? Husker du at jeg så sånn opp til deg? Husker du hvor fine vi var da vi var yngre? Husker du hvor rare vi var, hvor mange tanker vi hadde i hodet, hvor morsomt vi hadde det? Husker du hvor lang sommerferien var, og hvor kort den er nå? Husker du siste skoledag?

5 kommentarer til «Siste skoledag»

  1. Du skriver så nydelig. Og å lese dette i dag, to dager etter avslutningsseremonien på vgs, cirka 12 timer etter at jeg sa hadet til min beste venn gjennom 13 år som jeg forhåpentligvis får se igjen til jul. Wow.. Fint med teknologi som gjør at man kan være best også på avstand!

  2. å, dette er så fint. har bynt å lese skyskraperserien, dette minner meg litt om det, på en eller annen måte.
    ps. håper du sier ja til bokbadet!

  3. Hei! Vet at du er stor fan av Ali Smith, men pleier du å lese henne på engelsk eller norsk? Jeg forsøkte nemlig å lese Levende bilder, oversatt av Merete Alfsen, men synes språket var forferdelig kjedelig og kan forestille meg at det er mye bedre på engelsk. Synes ofte at oversatte bøker har et veldig likt og streit språk, uavhengig av hvilken forfatter som har boken.

  4. Eline! Jeg har lest både engelsk og norsk av Smith, og synes forsåvidt at oversettelsene er gode – men hun bruker mye lekenhet i skrivingen sin, mye ordspill og dobbeltbetydninger som kanskje forsvinner, eller for det meste blir erstattet av norske varianter, og dermed vil jeg anbefale å lese henne på engelsk. Men Jente møter gutt var nydelig oversatt, det må jeg si. Det er en kortroman av henne, som anbefales. Levende bilder, eller The accidental, har jeg bare lest på engelsk og vil anbefale deg å bruke 129,- på den eller stikke innom et bibliotek. Med en gang. Du vil ikke angre <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.