Noen ganger når jeg hører på Kings of Convenience husker jeg akkurat hvordan det var å være 18 år. Det var sommer og jeg så dem på Blå, året etterpå skrev jeg et langt brev om å ha hjertesorg og hvordan Gold in the air of summer handla om å gi opp alt jeg kjente og bli med – it’s a good thing that you came along with me, synger de, og jeg var glad for at jeg ble med ham. Jeg ville blitt med ham overalt da. Jeg var 18 år og det var sommer. Nå er jeg 26 år og sykler rundt i byen min, leter etter noen å bli med.

Jeg klarer ikke å legge meg om kvelden, og jeg klarer ikke å stå opp om morgenen. Jeg hører på spillelistene mine, sykler i kjole, hele byen min er grønn og full av asfalt, og vi burde bare slutte i jobbene våre, legge oss på gresset, se opp på himmelen og lese en bok, men vi må tjene penger. Hadde jeg hatt to og en halv million hadde jeg kjøpt en stall i en bygård, bodd i to små etasjer, låst sykkelen min i bakgården, sittet på gulvet og spist middag, men jeg har ikke to og en halv million, jeg har fire kroner i lommeboka og resten på konto, jeg har kommet hjem for sent til å gå på butikken i det siste, så jeg har ikke mer mat i skapene. Kaffe har jeg heller ikke, men nå er det på en måte sommerferie for meg også, selv om jeg jobber, og da er alt på en måte greit. Jeg jobber resten av tida frem til Roskilde, og så drar jeg. Vi bestiller flybilletter på fredag, så pakker jeg sakene mine, henter teltet i kjelleren, og så hopper vi på et fly og stikker av. Vi skal drikke Hoegaarden på Tjili Pop dagen før festivalområdet åpner, så skal vi bytte på å bære teltet, slå det opp et sted i nærheten av noen fine folk – og så skal vi kjøpe et brett med øl, og da er det ferie. Da er det tørt gress under beina, lommelykt i telt-taket, aldri stille, aldri ensom, bøker i sekken og ullsokker på beina om kvelden. Disse somrene som føles endeløse, selv om jeg vet at jeg våkner i morgen og så er det over igjen. Vinteren er så lang, og sommeren er så kort, og jeg kommer ikke til å bade så mye jeg vil i år heller, jeg bader aldri så mye jeg vil. Hva er nok? Aldri nok.

Vi burde kjøpt et sommerhus i Kalmar, du kunne henta meg i en bil, så kunne vi kjørt herfra, låst leiligheten for sommeren, som noen låser sommerhuset for vinteren, og der kunne vi bodd. Jeg ønsker meg hengekøye i hagen, og helst syriner, men jeg kan nøye meg med deg og hengekøya.

Lyden av sommernatta utenfor vinduene, å sove oppå dyna fordi det er for varmt under. All solkremen jeg ikke tåler, myggestikkene på leggen, nattbading om kvelden når det er for mørkt til å se hvor man tråkker. Egentlig vil jeg aldri hjem, aldri legge meg, aldri gi opp, jeg sykler rundt i sirkler, tråkker meg oppover bakker og nedover dem igjen, sender meldinger til folk jeg kjenner når jeg passerer husene deres. Så sykler jeg hjem igjen, klapper den grå katten nede ved syklene, låser meg inn, sjekker postkassa – tom – tar heisen opp og kommer inn i leiligheten min. Jeg lever et helt vanlig liv, jeg er en helt vanlig tjej, jeg har aviser i senga, bøker i hauger rundt omkring, jeg har glemt å kjøpe kaffe og ikke rukket å kjøpe frokost, men jeg har nytt sengetøy og når jeg sover med verandadøra åpen, så hører jeg på sommeren utenfor. Den har bare såvidt begynt.

Det kommer til å gå bra.