Siste skoledag

Det var akkurat på denne tiden for tjue år siden at sommerferiene våre starta. Jeg husker siste skoledag, jeg tror jeg husker hver eneste siste skoledag, fra den første, der det bare betydde at jeg skulle gå på SFO i noen uker til og dra på Tøyenbadet, ha aktivitetscamp og måtte spille fotball og dødball selv om jeg bare ville hoppe tau eller tegne, til den siste på Haugen Skole – den siste siste skoledagen noen gang sammen med den klassen, jeg var akkurat fylt 16, jeg hadde ny kjæreste, vi feira at vi var ferdige med pizza på Peppes i sentrum, hele A- og B-klassen dro med toget fra Haugenstua til Oslo S, eller tok vi t-banen fra Furuset til Jernbanetorget? Jeg husker ikke. Men jeg husker at Alec var med, som fortsatt er min beste venn i dag, og jeg husker den første kjæresten min, som dumpa meg i februar samme år, 2002, jeg gråt til jeg trodde jeg aldri skulle slutte, og så, tre måneder senere hadde jeg ny kjæreste, og begge var med, han ene gikk i klassen min, han andre gikk på Sollerudstranda, og vi endte opp med å være sammen til 2004. En evighet på videregående. Vi feira at vi var ferdige på skolen, jeg hadde fått sekser på eksamen, både den ene og den andre, og jeg tror ikke jeg skjønte hva det betydde å aldri skulle gå i den samme klassen igjen. Det skulle gå noen år før jeg så dem igjen, det skulle gå ganske mange år, faktisk – jeg møtte dem inni mellom, hadde dem på Facebook og så bilder av dem, men så, en sommerferie for nå fem år siden, så var jeg med på en av deres årlige sommerfester. Jeg satt på gresset, vi grilla, på sletta nedenfor skolen, skolen der vi gikk i ni år, det ble mørkt og de tente bål, midt på sletta, det var fullt av mygg og gamle klassevenner, og da jeg reiste meg for å bli kjørt hjem av en av dem, så fikk jeg klemmer og kyss på kinnet, og de sa: Du må bli med oss ut snart, da, Linn.

Og det ble jeg. Og det ble jeg igjen. Jeg ble med dem ut, og etter det har jeg aldri slutta med det. Igjen og igjen har jeg vært ute med dem, jeg har reist med dem, dansa med dem, vært på tur med dem, vært på nachspiel med dem, vært på fest med dem, kino, middag, badeturer om natta på Stemmern, spillkvelder, flere nachspiel, Tempest, Tempest igjen, Tempest for alltid, helt til vi bytta til Skansen da Remi tok over, jeg er ute med de samme menneskene som en gang gikk i klassen min, de samme menneskene som skrev i skoledagboka mi, de samme menneskene som bodde i husene og blokkene rundt omkring skolen, rundt omkring min egen blokk – vi flytta mye rundt, men alltid i samme område. Siste skoledag og vi var i kjelleren til Stian, og Nina ville ikke at jeg skulle gå hjem, selv om jeg måtte, jeg visste at jeg måtte, for mamma lagde middag og hadde sagt at jeg måtte hjem, vi var 11 eller 12 eller 13 og Nina tok bøkene mine og ville ikke la meg gå hjem, og jeg ble lei meg og sint, sint på meg selv, sint på Nina, sint på mamma som tvang meg til å være hjemme til middag, og vi ble uvenner på siste skoledag fordi hun gjorde så jeg kom for seint til middag, men egentlig var det jo en av de fineste tegnene på vennskap jeg hadde vært med på. Hun visste at jeg ikke kom til å gå hjem uten bøkene mine, og hun ville ikke at jeg skulle gå hjem, så hun tok dem. Jeg burde gitt henne en klem, men i stedet ble jeg sint. Sint fordi jeg hatet å få kjeft. Sint fordi jeg var redd for å gjøre feil. Sint fordi jeg trodde hun tok dem for å dumme meg ut.

Det er over ti år siden nå, og i går kveld snakket vi sammen på Skype, hun lå i senga si i New Orleans og hadde ikke stått opp enda, jeg satt ved skrivebordet mitt og redigerte en roman som handler om oss, og vi snakket om bryllupet hennes som er i april 2013, vi snakka om at vi skal til Thailand sammen alle sammen, vi snakka om at jeg ikke har sett de andre på en stund nå, at jeg savner dem, at jeg savner henne, og så la vi på, da hun skulle stå opp og jeg gå og legge meg og jeg sa det ikke til henne, men jeg burde kanskje gjort det.

Husker du at du stjal bøkene mine den dagen for så mange år siden? Husker du at vi krangla og var uvenner nesten hele sommerferien? Husker du at vi vokste opp sammen? Husker du at jeg så sånn opp til deg? Husker du hvor fine vi var da vi var yngre? Husker du hvor rare vi var, hvor mange tanker vi hadde i hodet, hvor morsomt vi hadde det? Husker du hvor lang sommerferien var, og hvor kort den er nå? Husker du siste skoledag?

Sommeren 2012

Jeg tenker – la oss lage to sånne innlegg. La meg lage planen her, eller ønskelista om dere vil. Og så, en gang i september, så skriver jeg et nytt. Der kan vi krysse av på lista. Snakke om hva som gikk galt, hva som funka, hva vi må bli bedre til neste år. Livet, et evigvarende prosjekt. Eller, vi er døde så himla lenge, og vi lever så jævla kort, som jeg også pleier å si.

I sommer vil jeg:

– bade minst 10 ganger
– drikke Lambrusco eller Cava på benken ved Akerselva og se på kveldshimmelen over oss
– sykle til Bygdøy etter jobb for å bade
– drikke øl i parken selv om jeg er sliten
– gå rundt på Roskilde med et ølbrett i henda og Alec ved min side midt på natta
– se Bruce Springsteen og aller helst høre Candys Room
– se Florence + the machine på øya og danse mens jeg griner
– ha dagfest på takterrassen min hver dag under Øya (alle er invitert)
– skrive ferdig boka mi for tiende gang
– lese minst 20 bøker
– gå på biblioteket når det regner
– kysse
– være frisk
– miste stemmen på Roskilde
– drikke Hoegaarden på tapp i Oslo
– ha filmkveld og se Apflickorna, 10 things I hate about you, Cruel intentions og Adventureland
– ha lesemaraton (lese fra 8 om morgenen til 8 neste morgen – jeg klarte det ikke i fjor, jeg vil prøve igjen i år!)
– begynne å skrive mer dagbok på papir igjen
– skrive fem brev
– se The Avengers på kino, se Beginners på kino, se Moonrise kingdom en gang til på kino
– ha vorspiel med meg selv og se på Drive mens jeg spiser brødskiver med nugatti og peanøttsmør og drikker øl, før jeg hopper på sykkelen og møter de andre ute
– sitte på en brygge på sørlandet med Arendalspilsner i hånda, mens vi fisker krabber og myser mot sola
– drikke kakao eller kaffe mens det regner ute
– aldri dra rett hjem etter jobb selv om jeg er sliten, alltid gjøre noe fint, om det så bare betyr å ta en kaffe mens jeg leser i en halvtime før jeg sykler sliten hjem
– ta masse bilder
– skrive om bøkene jeg leser
– bade naken
– hoppe fra femmern
– spise is!
– være tøff
– oppdage ny musikk
– spise vannmelon
– invitere på spontanfest hos meg
– ta vare på vennene mine og familien min
– få fregner
– smøre meg med solkrem
– få skrubbsår
– danse

Jeg hører på det nye albumet til Sigur Ros, det regner i bøtter og spann, men jeg må ingenting i dag. Før i kveld har jeg planer om å prøve å rydde litt, vaske litt, skrive litt, skrive et brev, lese en bok, redigere litt til i manuset mitt og drikke enda en kopp kaffe. Det er rart med Sigur Ros. De har fulgt meg i store deler av mitt voksne liv. Mitt første møte med dem var som 18-åring, eller var jeg 17? Det var selvfølgelig en gutt inne i bildet. Han hadde cd-spiller ved senga, og vi kyssa til ( )-skiva. Herregud, så mye vi kyssa til den skiva. Vi sovna til den om natta. Og da vi ikke lenger kyssa, så grein jeg til den. Takk…-skiva fulgte meg gjennom den tyngste høsten i mitt liv. Jeg grein til jeg ikke lenger klarte å grine, og da ble jeg henta av han som bodde i Kingosgate 3. Han kjørte meg hjem til seg, der jeg lå på kjøkkengulvet hans mens han lagde omelett til meg. Vi så på film og hørte på skiver, og så kjørte han meg hjem igjen, eller på jobb. Vi var ikke kjærester på jobb, og så slutta han, og da kom han innom meg på jobben, og så var vi kanskje kjærester allikevel. Da Sigur Ros-gutten reiste, så sto jeg nede i kjelleren på Qvist, bokhandelen hvor Kingosgate 3 og jeg jobba sammen, og han spurte: Har han reist? Og jeg svarte ikke, jeg begynte bare å gråte. Det var da han begynte å passe på meg. Så jeg gikk rundt i Oslo, i snøen og slapset og sølevannet og grein, eller ikke grein, og inni meg var det et stort hull av hjertesorg som jeg fylte med den sørgeligste musikken jeg visste – men her kommer det jeg skulle frem til. For Sigur Ros har jo gitt ut ny skive. De har gitt ut noen nye skiver siden ()-skiva, siden Takk…-skiva, de har gitt ut gladmusikk. I 2006 så jeg dem på Roskilde, og da grein jeg så jeg trodde at jeg aldri skulle slutte, men det var fint. Det var ikke trist grining, det var «det gikk bra med meg»-grining. I 2008 så jeg dem på Øya, og da grein jeg ikke, da stjal jeg en øl og løp mot scenen da de begynte, og så sendte jeg en melding til Sigur Ros-gutten og sa: Det går bra nå, jeg er på Sigur Ros, og det går bra nå.

Det regner og jeg hører på den siste skiva til Sigur Ros, den er litt trist og litt fin, sånn de beste tingene i livene våre er. Snart er noen av dere ferdige på skolen, kanskje har dere vært russ, snart har dere sommerferie, enten dere skal bli hjemme eller reise jorda rundt, snart kommer høsten igjen, jeg beklager å måtte si det, men sommeren går dessverre bare fortere og fortere etter hvert som vi blir eldre. Da jeg var 7 husker jeg at sommeren var kjedelig, kan dere tenke dere det? Kan dere tro det? Alt jeg ville var å begynne på skolen igjen, alt jeg ville var å gjøre lekser. Somrene var eviglange og da vi sto i skolegården igjen som 8-, 9-, 10-åringer, og etter hvert som 8., 9., og 10.-klassinger, så hadde vi forandra oss så himla mye og livene våre var fylt med helt andre ting enn de var i midten av juni før sommeren begynte for fullt.

Jeg drømmer om en sommer som både minner meg om de jeg hadde som barn (stua til farmor i varmen, syrintrærne utenfor kjøkkenvinduet, bunkene fra Deichmanske bibliotek ved siden av senga mi, lukta av sand på fingrene mine om kvelden, Midt i smørøyet og Er du mørkredd? på NRK om kvelden, å være med mamma på Tøyenbadet, lukta i garderoben, båten ut til øyene, hodetelefonene mine om kvelden når alle hadde sovna, pc’en til pappa oppe i stua, Stemmer’n) og som tilfører livet mitt noe nytt (Kleerup på ørene når jeg sykler hjem, å kysse noen jeg ikke skal se igjen, Drive-jakka mi som jeg tar på meg, stryker på, high fiver folk med på fest (Linn, den jakka der er skamløs. Skamløs! Og sjukt sjukt sjukt kul!!), Robyn som remixer El perro del mar, Revolver om kvelden, knust glass under skoa, en sixpack i Slottsparken, å sykle til Revolver på under tre låter, mens jeg venter på vennene mine som tar bussen og bruker en halvtime, lyden av regnet når jeg våkner om morgenen og sovner om kvelden, Øya i august, Roskilde i juli, sørlandet i helgene, å ta bussen med Alec og lese bøker, høre på musikk, å jekke øl med nøklene mine, å synge til jeg mister stemmen, å selge bøker i den glohete Oslovarmen til glade feriekunder, Torgny og Maria Due på øret mens jeg sykler til Frognerbadet, Deichmanske bibliotek som har sommeråpent og kjølige avdelinger når man er svett i panna etter turen bort, å spare penger til å forlenge sommeren med en tur til USA til høsten igjen).

Det kommer til å bli en bra sommer, er vel det jeg prøver å si. Og ingenting i livet blir som du tror. For jeg trodde at jeg aldri skulle klare å høre på Sigur Ros igjen, men nå har de kommet med en ny skive. Og den er fin. Det var det jeg ville si. Det var alt jeg ville si i dag.

Noen ganger når jeg hører på Kings of Convenience husker jeg akkurat hvordan det var å være 18 år. Det var sommer og jeg så dem på Blå, året etterpå skrev jeg et langt brev om å ha hjertesorg og hvordan Gold in the air of summer handla om å gi opp alt jeg kjente og bli med – it’s a good thing that you came along with me, synger de, og jeg var glad for at jeg ble med ham. Jeg ville blitt med ham overalt da. Jeg var 18 år og det var sommer. Nå er jeg 26 år og sykler rundt i byen min, leter etter noen å bli med.

Jeg klarer ikke å legge meg om kvelden, og jeg klarer ikke å stå opp om morgenen. Jeg hører på spillelistene mine, sykler i kjole, hele byen min er grønn og full av asfalt, og vi burde bare slutte i jobbene våre, legge oss på gresset, se opp på himmelen og lese en bok, men vi må tjene penger. Hadde jeg hatt to og en halv million hadde jeg kjøpt en stall i en bygård, bodd i to små etasjer, låst sykkelen min i bakgården, sittet på gulvet og spist middag, men jeg har ikke to og en halv million, jeg har fire kroner i lommeboka og resten på konto, jeg har kommet hjem for sent til å gå på butikken i det siste, så jeg har ikke mer mat i skapene. Kaffe har jeg heller ikke, men nå er det på en måte sommerferie for meg også, selv om jeg jobber, og da er alt på en måte greit. Jeg jobber resten av tida frem til Roskilde, og så drar jeg. Vi bestiller flybilletter på fredag, så pakker jeg sakene mine, henter teltet i kjelleren, og så hopper vi på et fly og stikker av. Vi skal drikke Hoegaarden på Tjili Pop dagen før festivalområdet åpner, så skal vi bytte på å bære teltet, slå det opp et sted i nærheten av noen fine folk – og så skal vi kjøpe et brett med øl, og da er det ferie. Da er det tørt gress under beina, lommelykt i telt-taket, aldri stille, aldri ensom, bøker i sekken og ullsokker på beina om kvelden. Disse somrene som føles endeløse, selv om jeg vet at jeg våkner i morgen og så er det over igjen. Vinteren er så lang, og sommeren er så kort, og jeg kommer ikke til å bade så mye jeg vil i år heller, jeg bader aldri så mye jeg vil. Hva er nok? Aldri nok.

Vi burde kjøpt et sommerhus i Kalmar, du kunne henta meg i en bil, så kunne vi kjørt herfra, låst leiligheten for sommeren, som noen låser sommerhuset for vinteren, og der kunne vi bodd. Jeg ønsker meg hengekøye i hagen, og helst syriner, men jeg kan nøye meg med deg og hengekøya.

Lyden av sommernatta utenfor vinduene, å sove oppå dyna fordi det er for varmt under. All solkremen jeg ikke tåler, myggestikkene på leggen, nattbading om kvelden når det er for mørkt til å se hvor man tråkker. Egentlig vil jeg aldri hjem, aldri legge meg, aldri gi opp, jeg sykler rundt i sirkler, tråkker meg oppover bakker og nedover dem igjen, sender meldinger til folk jeg kjenner når jeg passerer husene deres. Så sykler jeg hjem igjen, klapper den grå katten nede ved syklene, låser meg inn, sjekker postkassa – tom – tar heisen opp og kommer inn i leiligheten min. Jeg lever et helt vanlig liv, jeg er en helt vanlig tjej, jeg har aviser i senga, bøker i hauger rundt omkring, jeg har glemt å kjøpe kaffe og ikke rukket å kjøpe frokost, men jeg har nytt sengetøy og når jeg sover med verandadøra åpen, så hører jeg på sommeren utenfor. Den har bare såvidt begynt.

Det kommer til å gå bra.