We’re going up, up, up, up, up, up, up

Ja, altså, det er Dansestøl på Mono på lørdag! Jeg skal på ferie med mamma morgenen etterpå, og hun er veldig redd for at vi ikke skal rekke flyet, men jeg skal danse til tre, og så skal jeg kjøpe meg noe nattmat og en cocabrus på boks før jeg henter bagen min i en oppbevaringsboks og sover en time på flybussen, som går 04.10 fra Bussterminalen, og så skal jeg sove litt på flyet etter kanskje enda en cocabrus på boks, og så skal jeg sitte i sola og ligge i skyggen og flyte som en stjerne i vannet i en uke mens jeg leser bøker, både andres og min egen, igjen, og så skal jeg være hjemme igjen i Oslo, som et roligere og mindre stressa menneske enn jeg er i dag. Men først,

først skal vi danse sammen på Mono, skal vi ikke?

Dansestøl er jo, som dere alle veit, Heidi & Caroline, ofte sett på internett under navna Kval & Actionfilm og de spiller bra musikk på et bra sted, og jeg skal danse med reisefeber i beina og et snitt med øl i hånda. Kanskje til denne låta, kanskje til denna, eller hei – hvem vet, kanskje er de helt kreisi og spiller denne? Man vet aldri, det eneste man veit når man drar på Dansestøl, er at det blir gøy. Det blir varmt og det blir fullt og det blir hopping og skriking og noen ganger blir det glasskår i såla og stearin på strømpebuksa, men alltid, alltid, alltid blir det gøy, og det er det viktigste.

Jeg fikk forresten en kopp til bursdagen min, akkurat det jeg ønska meg!, og den drikker jeg kaffe av hver morgen. Den ser sånn her ut:

(Den siste låta, den svenske Grand Prix-låta, Euphoria som den heter, den fikk jeg intravenøst natt til 17. mai da en russebil sto parkert oppi Ekebergåsen og spilte den 16 ganger på rappen. Jeg lå i loftsenga mi og så ut på verden, det grå morgenlyset som er ute nå klokka halv fem om morgenen, og jeg tenkte på røde russebukser og strobelyset inne i bussen, på at de dansa til denne låta, kjente bassen i hjertet og diskanten i øret, drakk for mye øl og visste at det bare var en dag igjen nå, hvorfor kan det ikke vare evig, hvorfor må vi slutte nå – og så tenkte jeg at det ikke slutter, det er jo nå det begynner. Livet og alt det der. Russetida er jo ikke en avslutning, det er liksom bare starten. Forever ’til the end of time.)