Jeg ville kræsje festen din, men jeg veit ikke hvor du bor

Jeg sykler til jobb igjen, jeg satte meg på sykkelen min mandag kveld etter å ha hengt med Alec og John, jeg tok en runde på plassen utenfor Oslo Mek og det er sant det de sier om sykling, man glemmer det jo ikke. Syklinga sitter i beina, i lårene, i føttene på pedalene, i vinden i håret, i hendene på styret, fingrene som passer inn i håndtaket, rillene i det, armene som styrer hele kroppen så lenge føttene trår, så er det armene som styrer. Et lite vipp til høyre, og hele kroppen svinger den veien. Full kontroll bortover veien, jeg har lært meg hvor det er humper og hull, og hvor det er greit å slippe styret, bare litt, rette opp ryggen og la beina føre.

Jeg kan sykle hvor jeg vil. Jeg kan også skrive hva jeg vil, men noen dager er det vanskeligere enn andre. Jeg er ikke alltid forfatter, noen dager er jeg bare en ordinær jente med en ordinær 9 til 4 jobb, en vanlig tjej på en vanlig sykkel, det er ikke alltid jeg har en historie å fortelle, noen dager er bare kald kaffe, vonde føtter og Paradise Hotel på tv før du sovner. Andre dager er Stockfleths kaffe med en ettersmak av bær og tobakk, vinden i håret, den nye låta til Temper Trap eller albumet til Message to bears, og en tekst som får deg til å huske hvorfor du driver med det her.

–

Noe av det såreste jeg har hørt om kjærlighet hittil i år er setningene: I wanted to crash your party, but I couldn’t find your house. And I wanted to touch your body and kiss you on the mouth. Det er Aunt Martha som synger det, og de synger også at de er body and blood and a terrible heart, men jeg tenker at en mann som synger det refrenget ikke har et terrible heart, det går ikke an. Jeg følte jeg måtte si noe om kjærligheten igjen, at den er der ute selv om jeg ikke blogger om den. Eller noe.

–

Det tar 15 minutter å sykle til jobb, og foreløpig tre år and counting å skrive en roman. Fordelen med å sykle er at jeg veit når jeg er framme.