«Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.
Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme.»
– Ingvar Ambjørnsen fra innlegget Nytt fra kontoret (3)
Det er mange ting å si om skriving, om etterarbeid og redigering, om å gi opp og å begynne på nytt. Om å ha et manus på 300 sider, 350 sider, 199 sider, om å printe det ut og rette med penn, om å gi opp igjen, om å ville slette alt, om å ville slette halvparten, om å ville skrive noe annet, om å skrive bare for å bruke backspace-knappen igjen, om å våkne og føle seg som kongen av verden, om å lage kaffe og tenke at jeg får til dette, jeg klarer dette, om å la folk få lov til å lese, om å få meldinger om at de leser, om å se på de nesten 15 eksemplarene av den første boka du har igjen i hylla di hjemme og tenke: Hvordan i HELVETE klarte jeg det der når jeg sitter her nå og sliter som en annen tulling?
Det er et slit. Jeg sier det som det er. Det er et helvetes slit og det er ikke en myte dette med den vanskelige andreboka. Det har vært lett og bedre, og så har det vært et helvete og verre enn å skrive den første. Det er noe med forventningene, forventningene til meg selv, skuffelsen over at jeg ikke får det til like fort som den første, de innbilte forventningene fra folk rundt meg, det å stå på vårlista, høstlista, vårlista og så høstlista igjen og boka lar vente på seg. Jeg har lest boka mi over 20 ganger. Jeg har strøket karakterer og store historier, jeg har hatt en kjærlighetshistorie og så ingen kjærlighetshistorie, jeg har hatt barndomshistorier og så ingen barndomshistorier. Jeg har bytta navn på en karakter fire ganger og han har fortsatt ikke fått et navn som passer.
Men selvfølgelig er det verdt det. Jeg skal klare dette. Og kanskje kommer den til høsten. Kanskje kommer den et annet år, en annen høst. Kanskje stryker jeg halve boka, kanskje skriver jeg 100 sider til. Selvfølgelig skrev jeg Roskilde på bare et halvt år, jeg hadde venta hele livet mitt på å skrive en bok. Jeg hadde vært på Roskilde fem ganger og historien bare lå der, i hodet mitt, i hjertet mitt, i fingrene mine. Den var sann og den var løgn og den var sår og den var morsom, og nå skriver jeg en helt annen historie og jeg har bare jobbet med den i 2 år. Hvis vi skal trekke fra min ordentlige jobb som gir meg penger til husleia og mat, så har jeg egentlig bare jobbet med den sammenhengende i 3 måneder. 3 små måneder i en gate i København, 3 små måneder der jeg har hatt all verdens tid til å skrive. Til å stå opp om morgenen og gjøre mitt beste.
Selv om jeg ga opp da også, så var det lettere å skjerpe meg igjen. Det var lettere å tenke at det kom til å gå bra. Jeg hadde all verdens tid. Hvis jeg ikke fikk det til en mandag, så hadde jeg alltids tirsdag. Her hjemme er det annerledes. Nå får jeg ny jobb i februar, og da blir det slutt på skrivedager. Da blir det sene kvelder på kontoret, tidlige lørdager etter arbeidsuker, sene søndager med kaffe på kanna og musikken på høyt. Men det skal gå.
Så jeg skriver dette, for å si at det er et helvete, men det er også det fineste jeg vet, når jeg får det til. Og det kommer til å gå bra. Den kommer til å bli ferdig. Dere kommer til å få lese den, dere som venter.
Jeg har ikke gitt opp.
blir så imponert over dei som er så disiplinerte at dei kan bli sitjande å jobbe med same historia månad etter månad etter kanskje år. lykke til! ps. likte denne teksten.
tusen takk, Linn. tusen takk for at du skriver det som det er.
skriving kan være så fint, så fint.
Gleder meg, uansett hvor lenge det tar. Gode ting er verdt å vente på.
Om andreboka er et helvete å få til: hva er da debutboka? Jeg lover og sverger at det er et helvete å tåle refusjonene, å aldri få det minste vink om hva som er så forferdelig galt, å alltid måtte bite i pennen for å holde ut smertene når klokken passer 03 og 04 og man skal opp igjen 07 for å komme seg på jobb.
Det er brutalt, og jeg skjønner lett at mange bukker under. Uten jernvilje og en kraftig illusjon om egne ferdigheter har man ikke den minste sjanse i denne bransjen hvor blekkhuset er fylt med blod, fornedrelse og forsakelser.
Leser i bloggen din av og til Linn. Det flotteste jeg har lest noen gang er «Den tristeste dagen». Første gangen jeg leste det ble jeg utrolig grepet og gråt så mye at det tok meg tid å lese det ferdig. Og jeg da som ikke har noe forhold til dyr fordi jeg hele livet har vært svært allergisk!
Siden har jeg lest denne historien om og om igjen. Gråter gjør jeg hver gang,og syns det er litt godt og. Og det er denne histioren jeg tar fram og leser med innlevelse og helt feilfritt for nære venner. Og folk er utrolig innponert alle mener du skriver fenmenalt godt og er sjeldent dykktig! Hadde du ikke vært dykktig så hadde du jo ikke allerede fått gitt ut en bok og til og med i 3 land!
Men mann forstår jo at det ikke er enkelt å holde motet oppe når man må revidere og revidere og prestasjonsangsten blir større og større og folk maser høl i hue på deg om den ikke kommer ut snart! har tenkt mange ganger at ikke det der kan være enkelt. Derfor var det kjempelurt av deg å ta dette opp i bloggen din nå. Det gjør jo at vi som venter og har tro på deg forstår mye mer. Det er mange der ute som ikke aner noe om å skrive,eller det å være forfatter. Men å leve av «hobbyen vår» er vel noe alle vi kreative sjeler drømmer om. Endten man skriver,maler eller skaper andre ting møter man på de samme motivasjons problemene ved å fullføre. Det er ofte en har lyst til å beg på noe nytt i stedet for å konsentrere seg og moblisere kreftene,stålviljen og kreativiteten til det en har påbegynt. Stå på Linn! Boka de kommer ut en gang og vi slutter ikke å vente eller ha tro på deg! Hvis folk maser og er nyskjerrig så si at du ikke vet og henvis de til bloggen din og dette innlegget hvor du utreder hvorfor. Jeg er kjempestollt av deg og skryter uhemmet til venner når det passer. Hender jeg skriver litt jeg og da som f.eks» Medmenske» som jeg har publisert på fb og får jeg posetive komentarer så sier jeg at det ligger litt til familien å skrive fordi jeg har en niese som er forfatter. Lykke til Linn,det kommer til å gå! Mvh Jokertanta.
Jeg gleder meg så utrolig mye til boka di!
Folk burde bli flinkere til ikke å gi opp.