Høsten 2012 som blir til vinteren 2013

Jeg leser Pedros nyeste bok mens jeg griner på Café Opera, det drypper ned på sidene om Bruce Springsteen og Eira serverer øl og kaffe i baren. Jeg ser ut på regnet i Bergen og leser en selvhjelpsbok om å ta det rolig, leve saktere. Jeg liker den ikke. Den har noen fine poeng, men den hjelper ikke hvis ikke man orker å ta grep, og jeg orker ikke helt å ta grep, ikke helt enda. Jeg tar toget hjem og leser to bøker på turen, jeg bærer en altfor tung bag til trikken, jeg har alltid for tunge bager, jeg pakker med meg for mange bøker, for mange ord, men jeg føler meg så ensom uten dem. Man vet aldri hvilken bok man får lyst til å åpne når en annen er ferdig, så man må ha litt å velge i. Jeg kjøper et skjørt fra Lana del Rey-kolleksjonen på H&M og drar til LA for å besøke Nina. Jeg ligger i bassenget i bakgården og flyter, jeg tenker at livet burde vært sånn hele tida, jeg rekker å trekke pusten dypt og synker til bunnen av bassenget, tenker på ingenting. Jeg redigerer boka mi mens de andre kjøper kostymer til 80-tallsfesten vi skal på seinere. Jeg kler meg ut som Cyndi Lauper og går egentlig som jeg alltid går kledd, men får en fjær i håret i tillegg. Vi fester på en yacht i Newport Beach og ser solnedgangen over sjøen, de hører på Lionel Richie og Michael Jackson, gutta er utkledd som Karate Kid og Don Jonhson, jentene er rocketjejs og Flashdance-jenta. Vi drikker kaffe om morgenen og tar det rolig på Venice Beach, jeg drikker vitaminvann og sykler langs stranda, fram og tilbake, vi har ingen planer, vi skal ingenting, alt jeg må huske er å rekke flyet hjem, selv om jeg bare vil bli der, bli der for alltid og leve et eventyrliv, men det går ikke og det er ikke det jeg skal. Jeg skal hjem til Oslo der jeg skal leve det livet jeg har. Og det er ikke dårlig bare det.

Beste bok i september: Og været skiftet og det ble sommer osv av Pedro Carmona-Alvarez
Beste låt i september: You never leave L.A. – Teitur
Beste film i september: 21 jump street
Beste TV-serie i september: 30 rock, sesong 1

Dansestøl spiller på KHIO. Jeg står og synger høyt til Gabrielles “Bordet” mens jeg slår meg selv på hjertet, lukker øynene og hopper sammen med Julie, vi roper at ord ikke kan si hvor mange ganger du ba meg bli, boks-øl og svette studenter overalt rundt oss, lavt under taket, men allikevel plass til crowdsurfing, og så står han bare der, rett bak meg, plutselig – han sier hei og tar en slurk av ølen sin. Jeg sier hei og tar en slurk av min. Så danser vi sammen. Jeg kjenner det hver gang Florence synger at hun skal kutte ut hjertet sitt og restarte det. Noen ganger skulle jeg ønske det var mulig. Men hjertet er som det er. Slår og slår, noen ganger for folk som ikke vil ha deg, noen ganger for folk som drar, og noen ganger for folk som kommer dit du er – uten at du vet det. Prikker deg på skulderen og sier hei. Bare sånn. Jeg hører på Daughters «Youth» igjen og igjen og elsker alt hun synger. Hun synger setting fire to our insides for fun / collecting names of the lovers that went wrong, hun synger we are the reckless, we are the wild youth / chasing visions of our futures / one day we’ll reveal the truth / that one will die before he gets there / and if you’re still bleeding, you’re the lucky ones / ’cause most of our feelings they are dead and they are gone og jeg puster enda. Jeg lever enda. Jeg er en av de heldige.

Beste bok i oktober: I en og samme person av John Irving
Beste låt i oktober: Youth – Daughter og Sweet nothing – Calvin Harris feat. Florence Welch
Beste film i oktober: Looper
Beste TV-serie i oktober: Doctor Who, sesong 1

«Just because two people are capable of deeply hurting each other over and over again does not make them passionate, star-crossed lovers. It makes them two people who keep doing terrible things to each other. Someone’s ability to make you completely and utterly soul-crushingly miserable does not mean they are a soul mate with some deep insight into your psyche. They are just someone who is really good at making you unhappy.» – Andrea Greb.

Jeg leser en haug med bøker, men kommer aldri til å nå målet mitt på hundre. Jeg rekker femti. Femti er ikke dårlig det heller. Jeg øver meg på å stå opp tidlig, og får det ikke helt til, men jeg rekker å kjøpe kaffe hver morgen før jobb. Jeg skjønner at jeg må jobbe mindre for å klare å skrive og leve, og sier fra meg jobben min for å gå tilbake til den gamle jobben min. Kanskje går det an å jobbe hele tida og skrive hele tida og leve når man har tid, men ikke for meg, og ikke nå. Sola skinner den dagen jeg bestemmer meg for det, jeg har pynta meg med skjørt og et langt skjerf som holder meg varm i kulda. Jeg er tjue kilo lettere når beslutningen er tatt, men i en perfekt verden ville jeg klart alt, hele tida. Men det er ikke et tap, det er en seier for meg selv og for livet jeg vil leve. Jeg drar til København for å se L.O.C. i Falconer Salen, jeg sykler i København-regnet i dressjakke og skjerf, votter som holder hendene mine varme og alt jeg vil er bare en sykkeltur unna. Det er dette jeg skal. Jeg skal sykle og skrive, og ikke leve for å jobbe, men jobbe litt for å leve masse. Kaffe er billig når man lager det sjæl, og fryseren min har plass til en haug med middager. Man trenger ikke spise ute to ganger i uka for å ha det bra, og hjemmefest er ofte bedre enn å ta en øl ute. Vi sender boka mi til trykk og den er ferdig. Den er helt ferdig og det er jeg også, men når vi skåler for Furuset så skjønner jeg at alt har vært verdt det. Jeg har skrevet en bok, og det har tatt meg lang tid, og det har vært vanskelig, så jævla vanskelig, men nå blir det en bok og alt slitet har vært verdt det.

Beste bok i november: Jeg nekter av Per Petterson, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen og Bare ukedager av Cecilie Aurstad
Beste låt i november: One day/Reckoning song – Asaf Avidan & the Mojos
Beste film i november: Kanskje i morgen
Beste TV-serie i november: Criminal minds, sesong 1

Desember kommer tidlig når man jobber i bokhandel, det er jul fra slutten av oktober, og julepapiret vårt har bilder av reinsdyr og fugler. Jeg drikker julebrus og spiser klementiner, pakker inn julegaver til folk jeg ikke kjenner og jobber altfor mye, men snart skal jeg jobbe mindre, mye mindre. Vi har influensa og omgangssjuke og er forkjøla og slitne, Oslo fryser og tiner om hverandre, og jeg må stå over Dansestøl igjen og igjen for å gå hjem og legge meg, men hjemme pakker jeg inn julegaver til folka jeg er glad i med avispapir og limer på glansbilder, skriver god jul og ser på julefilmer på Netflix, hører på Tracey Thorns juleplate «Tinsel & lights», akkurat som jentene på Kaffebrenneriet der jeg kjøper morgenkaffen min gjør. Jeg ser Love, actually to ganger lille julaften, en gang aleine hjemme og en gang hos Nils og Johanne. Vi drikker øl og ser på jule-episoder av alle våre favorittserier, Jess og gutta hennes drar på alle julefestene, folka i West Wing drar aldri hjem fra jobb, Chandler, Rachel og Phoebe leiter etter julepresangene sine og Danny forteller Jordan at han er forelska i henne mens musikerne fra New Orleans spiller «O holy night».

Beste bok i desember: Et rikt liv av Mirjam Kristensen
Beste låt i desember: Running to the sea – Röyksopp & Susanne Sundfør og Sister winter – Tracey Thorn
Beste film i desember: The family stone, alltid The family stone
Beste TV-serie i desember: Julekongen

Jeg har hatt det vanskelig i 2012, men også sjukt fint. Jeg har ledd og grått og klemt og fått klemmer. Jeg har vært redd, så sjukt redd, for livet og alt kroppen vår kan gjøre med oss, men jeg er her enda og jeg har tenkt å bli her lenge. I 2013 vil jeg gjøre mer av det som gjør meg glad og mindre av det som gjør meg trist. Jeg vil ta meg selv i nakken og få det fint hjemme, jeg vil passe på meg selv og passe på alle rundt meg samtidig. Jeg vil ha det bra.

Den 3. januar slippes Furuset på Internationalen og det blir en fest verdig å sparke 2013 i gang med. Heidi Furre leser, Rune F. Hjemås leser, Cecilie Aurstad leser, Johan Harstad leser og jeg leser. Og etterpå så danser vi. Dansestøl spiller til torsdagen blir til fredag og alle er glade.

Her er min største plan for 2013 – bli med:

tumblr_mdnpxpsbHG1qe52v7o1_400

Pass på dere sjæl og alle rundt dere. Og hvis dere ikke har noen å kysse når klokka blir 12, så gi en dere er glad i en klem i stedet. Eller klapp dere sjæl på skuldra og gi dere sjæl en imaginær high five. Vi skal klare dette.

Sommeren 2012

Noen ganger (ofte) tar jeg meg selv i å lure på hvordan de får det til, alle disse folka som får til ting, gjør ting, har et ryddig hjem og mye tid, og så hører jeg på folk som har barn, folk som snakker og har barn, og jeg tenker Herregud, det går ikke an, hvordan har du tid til alt, plass til alt, jeg – jeg har såvidt plass til meg selv, meg selv og denne store jobben det er å være meg. Jeg står på jobb og får mitt første angstanfall. Jeg tror jeg skal dø og ligger våken om natta og kjenner på hjertet mitt, passer på at det fortsatt slår, et sted inni meg. Jeg drar på Roskilde og ligger på gresset når jeg er sliten, jeg er ofte sliten. Vi rømmer til København og på toget på vei inn setter jeg meg ned i midtgangen og tar tak i armen til Alec. Han setter seg sammen med meg. Vi drikker sjokolademelk og tar det rolig. Jeg er ikke vant til å ikke få til ting, jeg er ikke vant til å gi opp, jeg er ikke vant til å måtte velge, for jeg har pleid å velge alt, men plutselig er det ikke plass til ting og kanskje minst av alt meg selv. Jeg har det tristeste og fineste Roskilde noengang, jeg griner når M83 spiller «Midnight city» og jeg griner når First Aid Kit spiller «Emmylou». Jeg drikker mojitos fra Mojito-bussen og øl fra kannene de selger inne på festivalområdet. Jeg har det fint når jeg får det til, og forferdelig når jeg ikke får det til. Jeg må lære meg å velge i stedet for å ta på meg alt. Jeg skriver når jeg orker og sover mesteparten av tida. Det blir ingen nachspiel på taket eller lange kvelder med fine folk, men det blir noen sykkelturer der jeg får puste med vinden i håret og farta i beina.

Beste bok i juni: Min mor siger av Stine Pilgaard
Beste låt i juni: Down in the valley – The head and the heart
Beste film i juni: Moonrise kingdom og Beginners
Beste TV-serie i juni: Borgen, sesong 2

Får en katt i hus, en katt jeg skal passe på i minst en måned. Den tar runden og setter seg på stolen min, rett bak meg. Dytter hodet sitt inn mot ryggraden min mens jeg skriver. Det tok ti minutter, så var vi venner. Den første natta sover hun i kroken kroppen min lager når jeg ligger på sida og bøyer meg. Hun puster fort og mjauer når hun våkner, maler når jeg prater med henne. Legen min sjekker hjertet mitt fordi jeg sier at det ikke er angst, det kan ikke være angst, det må være kroppen eller hjertet. Han måler hjerterytmen min med kalde ledninger som festes rundt omkring på kroppen min. Det slår fortsatt, akkurat som det skal. Jeg drar på Rød Ungdoms sommerleir der jeg er invitert for å lese og snakke om den nye boka mi, boka jeg er redd aldri skal bli ferdig, men som snart må bli ferdig. Jeg prater med verdens fineste kids om livet og kjærligheten og skriving, jeg får klemmer og applaus. Jeg får trua på meg selv igjen og at det jeg gjør er viktig, kanskje ikke for alle, men for noen, og så lenge det er viktig for noen, så er det verdt det.

Beste bok i juli: Liberty av Jakob Ejersbo
Beste låt i juli: Hurricane – MSMR
Beste film i juli: The avengers
Beste TV-serie i juli: Girls, sesong 1

Jeg fikser sykkelen min. Eller, jeg triller den hele veien til han som alltid fikser den. Jeg gir ham 300 kroner for å bytte fordekket mitt, i stedet for å gi Ruter 620 kroner for å stå i flokk tolv minutter morgen og ettermiddag. Jeg kjøper inn grønnsaker og håper jeg slipper å kaste dem før jeg rekker å spise dem. Jeg rydder kjøkkenet mitt og tar ut av oppvaskmaskinen, mens vaskemaskinen durer på badet. Jeg bytter endelig støvsugerpose og bruker ti minutter av livet mitt på å gå over leiligheten med den. Jeg legger rotet mitt i bunker. Det blir ikke borte, men det blir et slags orden i alt kaoset. Jeg innbiller meg at hvis jeg klarer å rydde leiligheten, så blir livet mitt bedre, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det når jeg ikke klarer å rydde leiligheten min, så jeg ser på TV i stedet. Nina ringer meg og ber meg om å komme på besøk, hun sier at jeg trenger en ferie og jeg nikker i telefonen. Jeg bestiller billetter til Los Angeles igjen, de koster nesten ingenting. Jeg sitter på verandaen min og ser ut på sommeren som snart er over og lurer på hva jeg har gjort. Jeg har hoppa til Florence + the machine på Øya og da hun spilte «Shake it out» så begynte hun med den vanlige versjonen, og så ble den til remixen i løpet av sangen, og jeg ropte sammen med henne om hjertet vårt og alt som gjør vondt, han som kysser meg i trappeoppgangen når ingen ser oss, og jeg skriver i dagboka mi at jeg vil bli kyssa mens alle ser på, jeg vil være ferdig med de som ikke vil kysse meg når noen ser på, it’s always darkest before the dawn, I’ve been a fool and I’ve been blind, I can never leave the past behind og jeg hopper i den hvite kjolen min, jeg hopper i den grønne dressjakka, Florence synger at hun er ferdig med hjertet sitt, så i dag skal hun kutte det ut og begynne på nytt. Jeg har løpt rundt Sognsvann på 24 minutter og 40 sekunder og bada etterpå. Hvis det er det beste jeg har gjort i sommer, så er det verdt det, for det er langt fra ingenting.

Beste bok i august: God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen
Beste låt i august: Shake it out – Benny Benassi remix – Florence + the machine
Beste film i august: The dark knight rises
Beste TV-serie i august: QI, sesong 1

Våren 2012

Jeg skal skrive ferdig boka mi, men jeg får det ikke til. Jeg er mye inne foran TVen, og mye ute for å gå på jobb. Jeg står foran speilet om morgenen, når jeg har sovet for lenge og ikke har tid til å spise frokost, og jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er en bra en. Jeg så hele Mad men sesong 1, og Reality Bites, og Breakfast Club og Eternal sunshine of the spotless mind. Det er det eneste som hjelper når jeg er alene og føler meg dum. Å se på at andre er dumme, og fikser det. Winona Ryder er kjempedum i Reality bites, men hun får han fyren til slutt, selv om han også er dum. I breakfast club er alle dumme, men så går det bra tilslutt. For alle er jo fine folk, kanskje bortsett fra rektoren. Han er gammel. I Eternal sunshine er de dumme, og så glemmer de det, og så er de dumme igjen, men de fikser det til slutt. Ved å tørre å være dumme igjen. I Mad men er alle mennene som stemmen i hodet mitt når jeg står foran speilet, men Peggy blir copywriter og hun gjør det bra. Hun er den tøffeste dama. Og hvis Joan og Peggy kan gå med sånne kjoler og være heit, så kan faen meg jeg også. Jeg drar til Göteborg for å dra på konsert med Bowerbirds og hjem igjen samme kveld. Det er bar asfalt og sol i øya mine, og siste helga i april rømmer jeg til København for å feire bursdagen min.

Beste bok i april: Selvportrett av Eduard Levé og The ruins of California av Martha Sherill
Beste låt i april: At a glance – Message to bears
Beste film i april: Å se Lars & the real girl igjen på filmkveld med A
Beste TV-serie i april: Broen

Jeg feirer bursdagen min i København, vi sykler og går, det er sommer der, vinden er varm mot ansiktet, sola er god mot øynene, vi sitter barbeint i Assistens med sprudlevann i 7-11-koppene, og natta til bursdagen min er vi på Din nye ven der vi får nye venner, de har med seg kake fordi han ene har bursdag 30. april, og når klokka slår tolv, gir han meg bursdagen sin. Nå er det din tur. Vi spiser kake og drikker øl etter stengetid fordi de kjenner bartenderen. Hjemme i Oslo har Heidi & Caroline overraskelsesfest for meg på St. Hanshaugen og jeg kommer tre timer for seint fordi jeg er så bakfull og sliten fra København-turen. Men de har ballonger som jeg fester på sykkelen min og jeg har det bra. Jeg går med tynne strømpebukser og den grønne dressjakka jeg kjøpte i LA. Jeg skriver og skriver, men kommer aldri til døra, jeg jobber for mye overtid og forsover meg om morgenen. I slutten av måneden drar mamma og jeg til Rhodos der jeg leser haugevis av bøker og bader i turkist vann. Det er hetebølge i Oslo når vi drar, og det regner når vi kommer hjem igjen. Natta vi skal reise er det Dansestøl på Mono og jeg har med meg bagen min, danser til tre, tar flybussen klokka fire, møter mamma på Gardermoen klokka fem med en cola i hånda og hun spanderer kaffe. Jeg skyper med T og redigerer manuset mitt med grå penn. Det er så rart å lese om vinteren på Furuset når jeg sitter i sommeren i Gamlebyen. Det lukter sol og støv av hendene mine, og når jeg legger meg kan jeg kjenne at sola har truffet huden min.

Beste bok i mai: Dette burde skrives i nutid av Helle Helle
Beste låt i mai: Petroleum – Kent
Beste film i mai: Tomboy
Beste TV-serie i mai: Mad men, sesong 2

Vinteren 2012

2012 starta med at jeg skrev ned dette diktet i notatboka mi:

It would be neat if with the New Year

(for Miguel)

It would be neat if with the New Year
I could leave my loneliness behind with the old year.
My leathery loneliness an old pair of work boots
my dog vigorously head-shakes back and forth in its jaws,
chews on for hours every day in my front yard—
rain, sun, snow, or wind
in bare feet, pondering my poem,
I’d look out my window and see that dirty pair of boots in the yard.

But my happiness depends so much on wearing those boots.

At the end of my day
while I’m in a chair listening to a Mexican corrido
I stare at my boots appreciating:
all the wrong roads we’ve taken, all the drug and whiskey houses
we’ve visited, and as the Mexican singer wails his pain,
I smile at my boots, understanding every note in his voice,
and strangers, when they see my boots rocking back and forth on my
feet
keeping beat to the song, see how
my boots are scuffed, tooth-marked, worn-soled.

I keep wearing them because they fit so good
and I need them, especially when I love so hard,
where I go up those boulder strewn trails,
where flowers crack rocks in their defiant love for the light.

– Jimmy Santiago Baca

Jeg visste ikke i januar at jeg skulle gjøre alt jeg gjorde i 2012. Jeg fløy til USA for første gang, over fjellene og snøen, fra 20 minus til 20 pluss, fra den knøttlille leiligheten min i Gamlebyen til bulene i Los Angeles fulle av folk med kritthvite smil, basseng i bakgården, Hollywood-bokstavene bak den disige lufta, appelsintrærne i oppkjørslene, sola i øynene og isbitene i drinkene. Jeg blei forelska i en fyr med hes whiskystemme og høy latter, da jeg møtte ham for første gang gikk han i slow motion, jeg satt på en barstol og han kom inn døra og da han kom for å hilse, så gikk han i slow motion, eller hjernen min gikk for sakte og hjertet mitt for fort. I to uker kjørte vi rundt i eventyrland der drinkene er sterke og stuntmennene sterkere, vi sov hele dagen og festa hele natta, jeg spiste brødskiver med avocado og drakk champagne til frokost, jeg bada i bassenget hans midt på natta og har fortsatt arr på armen fra trappa jeg falt ned. Livet i LA er som en musikkvideo og livet i Oslo er ikke det samme, men det er det livet jeg har. Jeg sparka i gang 2012 ved en av de mange bardiskene i LA og selv om det ble et turbulent og vondt år, så har toppene vært høyere enn de pleier også.
Beste bok i januar: It chooses you – Miranda July
Beste låt i januar: Malibu – Hole på jukeboksen på Powerhouse
Beste film i januar: The future
Beste TV-serie i januar: How I met your mother, sesong 5

Aunt Martha synger «I wanted to crash your party, but I couldn’t find your house, I wanted to touch your body and kiss you on the mouth» og jeg er tilbake igjen i snøen, i grusen, i Oslo i februar og jeg står opp om morgenen og går på jobb, jeg lager kaffe og sitter på kontoret lenge etter at jeg burde gått hjem, og jeg skriver og jobber, og jeg møter en danske på Mono, jeg møter en danske på Mono og stemmen hans er myk og vi snakker om reising. Jeg har aldri vært en sånn som snakker om reising, jeg har alltid villet være der jeg er. Nå vil jeg være alle andre steder. Jeg er rastløs og eventyrlysten. Samtidig som jeg bare vil sitte hjemme hos meg selv og se på tv-serier og lese bøker. Som om jeg er to forskjellige personer. En som er som den jeg en gang var. Og en som snakker med folk jeg ikke kjenner på Mono.

Du er god til å snakke dansk, sier han. Nei, det er jeg ikke, sier jeg. Kan jeg kysse deg nå, sier han. Du kan prøve, sier jeg.

Beste bok i februar: Samtale ventar – Marit Eikemo
Beste låt i februar: Bloodshot – Aunt Martha
Beste film i februar: Play
Beste TV-serie i februar: Californication, sesong 4

Det blir mars og det blir aldri vår. Jeg rydder leiligheten min litt etter litt, og den blir aldri fin. Det er slutten av året og det har fortsatt ikke blitt fint der, men jeg lever i håpet. Jeg lever i trua. Jeg lever. Mars er måneden der jeg lengter etter våren, for jeg innbiller meg at mars er en vårmåned, men det er faktisk løgn, mars er måneden vinteren har stjålet og man har to valg, man kan flytte til et varmere land eller man kan bli en sånn en som står på ski. Jeg står ikke på ski og jeg har ikke planer om å flytte til et varmere land, selv om jeg noen ganger rømmer til København i mars, så jeg sliter i mars. Men når man sliter, så må man bare bite det i seg. Invitere vennene sine på hjemmefest, ta en øl på puben på hjørnet, vaske stua med et vaskemiddel som lukter sommer, legge seg i reint sengetøy og lese en god bok. Jeg sykler til jobb i regnet og hører på Tindersticks og Arab Strap, kysser en gammel flamme eller to, sover aleine.

Beste bok i mars: Det er ikke vår, det er global oppvarming – Rune F. Hjemås
Beste låt i mars: New birds – Arab strap
Beste film i mars: Kompani Orheim
Beste TV-serie i mars: Veronica Mars, sesong 3

Julemiddag med Furuset-gjengen

Jeg står på et dansegulv med knust glass under støvlettene, og vi hopper i ring mens folk vi ikke kjenner dulter borti ryggene våre med sine egne rygger. Vi skriker til vi ikke har stemme igjen og synger så falskt at det skjærer i ørene. Jeg bestiller drinker og tilsvarende glass med vann av bartenderen med det krøllete håret og det fine smilet. Vi roper til hverandre over bordene og reiser oss samtidig når låtene våre kommer på rekke og rad. En slektning av Nina som ikke har hengt med oss før sier at han har problemer med å forstå hvem som er sammen og hvem som bare er venner. You’re all all over each other! En av oss skal flytte til Trondheim 1. januar, to av oss bor allerede på andre kontinenter, men i går var vi alle sammen på samme sted igjen. Vi spiste julemiddag på Mr. Hong, fylte tre langbord og var så høylytte at servitørene var glade da vi endelig gikk. Og da vi gikk, gikk vi i flokk til Tempest, der bordene våre var reservert og vi fortalte DJen at hvis han spilte «Get low» så skulle vi vise ham et dansegulv han aldri hadde sett maken til. Han spilte den, og vi viste ham, fra vinduene til veggene, alle menneskene jeg har vokst opp sammen med, alle menneskene jeg sier «jeg elsker deg» til, byturene som blir til nachspiel, gutta jeg dytter opp etter veggen og trekker i slipset til mens vi synger frasene til sleezy r’n’b-låter om å ta med folk hjem, alle jentene jeg hopper i ring med mens vi roper Rihanna-setninger og Medina-refreng. Han som alltid låner meg dressjakka si når vi står utenfor for å trekke luft, han som alltid kysser meg når han er full, hun som krøller håret sitt med rettetang og forteller meg at jeg er pen, han som alltid sovner hvis han drikker for mye øl, hun som alltid får DJen til å spille de låtene hun vil, alle de jeg har vokst opp sammen med, blitt en annen med, fra hoppestrikk i skolegården til shots langs bardisken på Tempest, fra skrubbsår på knærne på grunn av dødball i utetimen til tennene til han fyren som ble slått ned mens vi dansa, fra første dagen på førskolen til skåler for mastergrader og andrebøker, forlovelser og barn. Jeg håper vi aldri slutter å danse til «Get low» uten å bry oss om noe eller noen, selv om vi blir eldre og annerledes og flytter verden rundt. Jeg håper vi alltid bestiller langbord til 30 mennesker på Mr. Hong, selv om ingen av oss egentlig liker maten – det er ikke så viktig, det er tradisjon! Vi er et titalls vidt forskjellige personer, med et titalls forskjellige liv, men når noen spiller låta vår, så er vi helt like, alle sammen. Da er det oss mot verden, for alltid.

Alle stedene der vi bor og har bodd

Karina og Elisabeth ble telt og trukket og har derfor vunnet hvert sitt eksemplar av boka mi. Med en gang dere leser dette, sleng meg en mail med adressen deres, så skal jeg slenge boka deres i posten så fort jeg kan etter det.

Det var så mange fine historier, så mange fine steder, så mange minner og brosteiner og steder man har vært og kan komme tilbake til, og steder der man har blitt voksne. Så mange fine mailer med historier som ikke ble delt i kommentarfeltene, og så mange fine kommentarer som alle kan lese. Jeg anbefaler dere å lese dem.

Her er vinnerne:

karina sier:
20.12.2012, kl. 7:10

Jeg vil lese!

Akkurat nå er jeg hjemme i den lille byen, i det lille rommet som var det første jeg bodde i. Her pleide ensomme sjåfører i tomme skolebusser å stoppe og tilby gratis skyss til butikken. På skoleveien dukket det opp hjemløse katter som ville vite hvor jeg bodde. Og en gang møtte jeg en gammel mann (som jeg nå, mange år senere, forstår at ikke var gammel, men full av urbane rusmidler) som ga meg en tidollarseddel i bytte mot to gamle tykke tikroninger og fortalte om en kjæreste i Virginia.

og
Elisabeth sier:
13.12.2012, kl. 22:34

Jeg vokste opp i en bydel i Bergen. Jeg likte bydelen helt til vi flyttet og jeg begynte i tredje klasse på en helt ny skole. Der ble jeg mobbet, og da jeg fortsatt ble mobbet på ungdomsskolen, fant jeg fort ut at jeg ikke likte bydelen noe særlig lengre. Jeg dro til sentrum for å sitte på det store fine biblioteket og vandre i Bergens gater. Da jeg var tjue flyttet jeg, og jeg har flyttet mye i mitt snart 27 år gamle liv, så i en del år har jeg ikke hatt noe elsk-forhold eller savn-forhold til «byen min». Men etterhvert som man liksom skal kalle seg voksen, så kjenner jeg mer og mer på savnet etter byen hvor det alltid regner.

Jeg vet ikke helt om dette kan kalles en historie. Men det var de ordene som kom av seg selv

Håper på en bok i posten da, siden jeg ikke har nok bøker fra før av

Og til dere andre, hvis dere vil. Her kan dere bestille et eksemplar av boka. Og her kan dere høre meg lese en liten tekst fra den. Endelig en tekst som ikke er en deleted scene, si!

Furuset er her

88537880445811e2b22122000a9f12bd_7

I går fikk jeg boka mi i hendene. Den finnes. Den er ferdig. Den er her helt på ordentlig.

02fa0536445911e289dc22000a9f12b0_7

Og så tenkte jeg, at siden den ikke slippes på ordentlig før i januar, men finnes allerede nå, så vil jeg jo egentlig at alle som har lyst til å lese den skal få lov til det så fort som mulig. Men hva sier dere til en mellomting. Hva sier dere til en konkurranse. Jeg lodder ut 1 x Furuset til to x lesere som vil skrive noe fint, trist eller rart om stedet der de kommer fra. Hva som helst. En historie, en beskrivelse, et bilde, et minne – du velger. Og du kan poste det i kommentarfeltet, eller du kan sende det til meg på mail hvis du er sjenert, og så nummererer jeg dere bare i den rekkefølgen jeg får kommentarene/mailene, og så trekker jeg to lapper med to numre, og de to numrene, får en Furuset i posten til jul.

Er dere med?
Jeg trekker 20. desember og så kommer premien fram i romjula.

Mailadressen min er linn.stromsborg krøll gmail.com, kommentarfeltet er akkurat her. Furuset ligger i eske på eske og venter på dere. Venter på å bli feira og lest, og kanskje likt, kanskje hata, kanskje en ting midt i mellom, og så satt i bokhyller på S eller gitt videre. Jeg gleder meg uansett som en gærning, dere veit det?

Hurra!

I heard them calling in the distance/So I packed my things and ran/Far away from all the trouble/I had caused with my two hands

Som min venninne Julie pleier å si: Æ elske å leve!

Boka mi er sendt i trykken, det er desember og Of Monsters and men finnes.

Tenkte bare jeg skulle si fra om det. For de tre tinga der trumfer verdens mest rotete leilighet, tørr hud, kaldt badegulv og at jeg er singel. De og mange andre.

Deleted scenes 10

I dag ble Furuset sendt i trykken. Nå er det ingen vei tilbake. Nå blir boka som den er. Ingenting å angre. Releasedato kommer vi tilbake til, gjør vi ikke? Men nå er hjula i gang. Nå skjer det.

Det regner hele dagen, vi er mest inne. Inne på kafé, inne på kino, inne på rommet mitt. Jeg har på meg en stor ullgenser som Einar tuller med at jeg kommer til å drukne i. Halsen dekker halve ansiktet mitt, med skjerf blir jeg nesten helt borte. Jeg dytter nesa borti ullet, trekker ned den tjukke halsen hvis jeg skal si noe. Jeg sier ikke så mye, jeg hører på alt Miriam har å si. Det er så mye å fortelle, så mye hun har gjort siden sist. Vi spiller scrabble igjen, sitter på gulvet i stua med hver vår øl, Einar og Cecilie vil vi skal bli med på en fest hos noen Cecilie studerer sammen med. Jeg vil aller helst bli hjemme, men nå som Miriam er her bør jeg sikkert gå ut.

«Trippelt ordpoeng – skallebank!» Miriam klapper i hendene. Det sto bank der før, det var det jeg som skrev. Jeg skriver ned poengene til Miriam på blokka og ser at hun nå leder med over 40 poeng. Hun trekker de siste bokstavene, og jeg sitter med C, W, P, F, F, L og A. Jeg skriver CA og skriver ned mine egne poeng, så tar jeg en slurk av ølen min som allerede er blitt lunken.

«Kom igjen, nå har vi ringt til en taxi!» roper Einar fra gangen mens han tar på seg skoene. Miriam ser på meg og spør om jeg vil bli med ut eller om vi bare skal bli hjemme i kveld. Jeg ser på henne at hun helst vil ut, så jeg sier at vi godt kan dra på fest. Hun reiser seg og tar med seg ølen sin ut i gangen, der hun tar på seg sko og jakke. Jeg reiser meg og trekker halsen opp over nesa, lar ølen stå på gulvet og følger etter de andre ut i gangen, ut i oppgangen etter å ha tatt på meg ytterjakke og sko, ned trappene og ut på gata der vi venter i tre minutter på en taxi som alle hopper inn i. Miriam drikker opp ølen sin i taxien, Cecilie sminker seg, Einar småprater med sjåføren og jeg ser ut av vinduet.

Taxien stopper utenfor en bygård på Grünerløkka, og Einar betaler. Jeg tenker at vi godt kunne ha gått selv om det regner. Vi samler oss under det lille taket utenfor og Cecilie ringer på og venter på svar. Jeg trekker i genseren, drar den nedover hendene, over nesa. Miriam dulter borti meg og sier at jeg ikke må gjemme meg sånn. Det durer i døra og Cecilie åpner den, tett etterfulgt av Einar, Miriam og jeg helt bakerst med våte joggesko enda jeg bare gikk fra taxien og inn hit. Jeg knepper opp jakka og surrer av meg skjerfet før vi er inne i leiligheten. Jeg hilser på noen jeg glemmer navnet til med en gang vi er inne, og så følger jeg etter Einar inn på kjøkkenet, tar en øl han gir til meg, sender en videre til Miriam bak meg, og så stabler vi resten inn i det allerede fulle kjøleskapet. Miriam møter noen hun kjenner med en gang, og jeg bestemmer meg for å bli stående på kjøkkenet, selv om det ikke er noen her. Jeg går bort til vinduet og kikker ut i bakgården. Om noen uker vil den være helt hvit og full av snø. Jeg lurer på om det bor barn i gården, om det kommer til å være snømenn og snølykter utenfor, spor etter akebrett, eller om det er for sentrumsnært og mildt til at man kan trekke barna på akebrett til og fra skole og barnehage. Jeg tar en slurk av ølboksen og lener meg mot vinduskarmen, ser på kjøleskapet der det henger utklipp og artikler fra diverse aviser. Jeg er midt i en anmeldelse av boka Eat, pray, love når noen spør meg hva jeg heter.

Jeg snur meg og sier at jeg heter Eva, så husker jeg at jeg kanskje skal rekke fram hånda, og gjør det. Han tar hånda mi og sier at han heter Fredrik. Jeg nikker og tar en slurk av ølen min.
«Så, du henger litt aleine på kjøkkenet?» Han peker på meg og vinduskarmen med ølboksen sin.
«Ja,» sier jeg. «Litt.»
«Kjøkkenet er fint, det,» sier han.
Jeg nikker.
«Så, Eva, hvem er du og hva gjør du?» Fredrik drar fram en stol og setter seg ved siden av kjøleskapet og ser på meg. Jeg pirker på ølboksen, lener meg mot vinduskarmen, kremter og lener hodet ned sånn at jeg forsvinner bak halsen.
«Ingenting,» sier jeg og ser opp på ham igjen.
«Ingenting?» spør han.
«Ja, altså, akkurat nå gjør jeg ingenting,» sier jeg. Jeg setter fra meg ølboksen og setter meg på hendene mine. Bak meg hører jeg tromminga på ruta, fra stua hører jeg trommene fra Kaizers Orchestra.
«Det hørtes kjedelig ut,» sier Fredrik.
«Ja, eller, jeg har tatt en master, men akkurat nå er jeg liksom bare… ferdig,» jeg trekker på skuldrene og ser på ham.
«Gratulerer med det, da,» han tar en slurk av ølen sin og trommer med fingrene på bordet. Jeg tenker at han bare må gå hvis han kjeder seg. Jeg ville gått hvis jeg møtte meg selv på fest i dag. Jeg pleide å vite hva man skulle si. Jeg er morsom. Egentlig er jeg morsom, bare ikke i dag.
«Har du sett Twin Peaks?» spør jeg ham når vi har vært stille en stund.
«Nei,» sier han. «Er det bra?»
«Ganske bra,» jeg løfter kroppen så hendene mine blir frie igjen, så tar jeg en slurk av ølen, så enda en.
«Det er det jeg gjør akkurat nå for tida,» fortsetter jeg. «Ser på Twin Peaks. Så jeg løy litt da jeg sa ingenting.»
«Kult,» sier han, så skåler han med meg og går ut i stua igjen. Jeg drikker opp ølen min og tar en til fra kjøleskapet.

Jeg går på do og låser meg inne til noen banker på ti minutter senere. Da trekker jeg opp, skrur på vasken, skrur av igjen, tar med meg ølboksen og går smilende ut derfra. Jeg står i gangen resten av festen, drikker ølen min sakte og ser på menneskene i stua. Miriam finner meg når hun er på vei ut for å røyke, og når hun spør meg om jeg vil hjem, så sier jeg at det går fint. Når klokka blir ett, spør jeg Einar og Cecilie om de kan ta følge med Miriam, og de nikker, sier selvfølgelig, spør meg om jeg har det bra. Jeg sier at alt er fint, men at jeg bare er blitt dårlig.

«Drakk litt for mye,» sier jeg og peker på ølboksen. Jeg får en klem av dem, og så ber jeg dem si til Miriam at jeg har gått.

Utenfor regner det fortsatt, jeg tar på meg hetta og går hele veien hjem. Jeg har akkurat nok batteri på mp3-spilleren til å høre gjennom nesten hele Hagnesta Hill før jeg er hjemme. Hjemme er det helt stille, og på rommet mitt legger jeg meg i senga og for første gang på mange uker sovner jeg nesten med en gang.