Det er ingen hemmelighet lenger at jeg som en gang bare hørte på indie og Sigur Ros, snakka om kjærlighet og skrev om kjærlighet, i løpet av de siste par årene har fått endel tvilsomme nye navn i cd-samlinga mi, gått ut for å danse midt på natta, laga playlister som kanskje ikke viser at Strømsborgs musikksmak = cred, men den er lik mye moro. Jeg hører fortsatt på fin musikk inni mellom, jeg går til jobb og bytter på å høre på Joanna Newson, Medina, Nephew, The Middle East, Kanye West, Laura Veirs, og som dere alle vet så er jo Robyn min heltinne med kort hår, min dansepartner når jeg danser alene, jenta hjertet mitt banker for når jeg gråter på konsert, dama bak musikken jeg hører på når jeg trenger å gå litt fort, puste litt kjappere, riste litt på hodet, riste det av meg, alt som gjør vondt.
Men ved siden av Robyn i hjertet mitt, så bor det en fyr. Han er dansk, han er slick som faen, han kom inn i livet mitt på ordentlig i 2009, tidlig vinter, men hans egentlige førsteinntrykk skjedde allerede på Roskilde i 2008, og det ble ingen tekst i boka om ham, men det hadde han fortjent. Hans navn er Liam O’Connor, for mange best kjent som L.O.C., og han er den heiteste, kuleste, tøffeste, mest hjerteknuste rapperen jeg kjenner til.
Vi lå på gresset og venta på hengekøyene ved Paviljong, og jeg hørte plutselig Veto fra Orange, selv om Veto hadde spilt dagen før, så jeg hoppa opp og løp bortover, trengte meg gjennom folkemengden, kom frem til et overfylt Orange, og på scenen sto, som jeg hørte helt bort til hengekøyene, vokalisten i Veto, og ved siden av ham sto det en fyr i hvit dress, håret gredd bakover, et fett glis over ansiktet, og låta til Veto, «Cannibal», var blanda med beats, og publikum hylte, de hoppa, og scenen var full av røyk og L.O.C., som var fyren i den hvite dressen, sang låta si, og hele publikum sang med, og jeg snudde meg mot Krummis og 18-åringen og sa ‘kult!’, og Krummis sa: haha, Linn, nei! Ikke kult. Herregud, se på ham? Og jeg så på ham igjen, på smilet hans, og jeg så at det var harry, hele opplegget, men jeg så også at jeg likte det, og så hørte jeg på ham, ‘men jeg har ikke så meget at dele, udover et knust hjerte der bløder over det hele, så lad os smelte sammen, og så forsvind’ i larmen, du bedre end deres 12-skridts-program’, og kanskje skjedde det litt der, men jeg glemte det igjen. Glemte det i 18-åringer og sola, vi gikk tilbake igjen og fant en ledig hengekøye, og så – mange måneder senere står jeg i stua til Andreas i København, og det er tåke og snø, kaldt som faen, og kanskje har jeg vondt i hjertet, jeg husker ikke, men jeg husker at vi kommer over en låt av L.O.C., og at jeg forteller ham historien om Roskilde 2008, og på bussen på vei hjem begynner jeg, jeg sitter og ser ut på tåka og snøen, lener hodet mitt mot ruta og stemmen hans følger meg helt hjem, helt til Oslo. Den ru, hese stemmen hans som jeg kan kjenne igjen overalt, uansett hvem han synger med. Han danner bandet Selvmord, og de blir kalt ‘rapperne med de blødende hjerter’, og jeg kjøper skiva, og billetter til Operaen, og både jeg og sjefen min kan skiva utenat etter et par måneder, vi er den eneste bokhandelen vi vet om som hører på dansk rap bak kassa, mens vi synger med.
Roskilde 2010: Nephew-konsert, jeg vet at L.O.C. pleier å dukke opp, han er med på låta deres «Hospital», jeg sier til Miri og Tobi at om han kommer, så tar vi sirkusgrep, jeg tråkker på hendene deres, og så kaster de meg på scenen. Ok? Ok. Alle er klare. Vi ler og hører på konserten, vi står langt, langt bak. Låta begynner, og han er ikke der. Jeg tenker jaja, han er opptatt med bandet sitt, de spilte på festivaler hele sommeren gjennom, og så midt i låta, tones den ned, Simon Kvamm bygger låta ned, ikke opp, og fra siden av scenen kommer han, L.O.C., publikum kaster seg mot gjerdene, de danske jentene hyler så det piper i ørene, jeg snur meg mot Miri og Tobi og sier NÃ…! Og hadde det vært en film hadde de laga sirkusgrep, og kasta meg 400 meter over folkehavet, og jeg ville landa på beina, rett foran scenen, jeg ville sett på helten min derfra, bare et par meter unna, men vi står i folkehavet, langt, langt unna og jeg hopper, hører stemmen hans gjennom høyttalerne, og like fort som han kom inn fra siden, forsvinner han ut den andre, men han var der. Han kom. Jeg hørte ham. Vi så ham.
Jeg har dratt til København for å se han og bandet hans, Selvmord, spille i Operaen. Jeg har fått skivene hans tilsendt fra Danmark, fordi jeg ikke fikk tak i dem i Norge. Jeg har hørt i hjel førstealbumet til Selvmord, og snart hørt i hjel hele katalogen til L.O.C., og nå, i mars i år, kommer endelig et nytt album, «Libertiner», og jeg har billetter til slippfesten. Han kommer til å være der og jeg kommer ikke til å tørre å si hei, men hvis jeg hadde turt å si hei, så ville jeg tatt ham i hånda, neid som jeg alltid gjør, og sagt at han er den kuleste fyren jeg vet om. At han tar følge med meg til jobb når jeg trenger det som mest. At han er fyren som får meg til å ta på meg bad ass-uttrykket i ansiktet, at han gjør en dårlig dag til en kul dag, at han har de tristeste linjene om å elske noen og ikke få dem, at jeg veksler mellom å ville gi ham en klem eller å gi ham telefonnummeret til en søt jente, at han er fyren jeg hører på når det regner eller snør, at han er den jeg har hørt på når jeg har fått hjertet mitt knust, gang på gang, for hjerter knuser og stemmen hans brister, men beaten er der, og hjerteslagene er der, og hvor enn de hviler sine hoder i natt, husk at vi er med, og jeg ville bare si at du er den kuleste jeg vet, aldri slutt med det du gjør.
Roskilde, 2011: «Han lagde Orange Scene ned ene mand i 2008. Nu byder vi én af den hjemlige musikscenes store personligheder velkommen tilbage.» L.O.C. er første danske act som annonseres til festivalen. Jeg skal dit. Og jeg gleder meg.