Det er mars i fjor, jeg sykler i Kbh, jeg sykler i regnet, jeg hører på L.O.C. og Selvmord, jeg bor i Julius Bloms Gate, jeg sender melding til S og sier at jeg bor der nå, at vi kan ta en øl hvis han vil, vi tar ikke en øl. Jeg tar ikke en øl med noen de første to ukene. Jeg legger meg klokken åtte. Jeg står opp klokken åtte, jeg ser på West Wing og spiser Frosties, jeg skriver, jeg skriver på en roman som ser helt annerledes ut nå 1 1/2 år senere. Jeg sitter på Tjili Pop og drikker hylleblomst, jeg sitter ved bordet mitt ved vinduet, hver dag sitter jeg der, jeg sykler, selv om jeg bor like ved. Jeg har en lilla sykkel som piper når jeg bremser. Jeg har hjertesorg og en kveld får jeg melding av Krummis om at han er på vei, at han har tatt bussen, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, så jeg går ut, jeg hiver på meg jakke og sko og går ut, sykler i regnet, jeg drar på en fest med Andreas der jeg drikker jägermeister og rister på hodet. Først vil jeg ikke si hva det sto i meldingen, men så sier jeg det, og han rister på hodet, han rister på hodet sammen med meg og gir meg en jägershot til og så går han bak bardisken der de har pc’en som styrer musikken på festen, han klikker av sangen som går, og setter på en ny. Det er Medina, sier han, hun du liker så godt. Hør på denne. Så står jeg der, alene på gulvet på festen mellom tusen mennesker jeg ikke kjenner, fyren som knuste hjertet mitt to uker tidlligere er på vei med bussen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis han kommer, og Medina synger: Jeg håper du er ensom.
Jeg sykler hjem i regnet igjen, etter å ha tatt en øl med noen helt andre, etter å ha gjemt meg ute, langt unna huset der jeg bor, og jeg sykler hjem i to-tiden og jeg vet ikke hva jeg forventer meg, skal han sitte der? Utenfor huset mitt i regnet? Selvfølgelig gjør han ikke det.
Selvfølgelig gjorde han ikke det.
Han hoppa av i Göteborg.
Han snudde.
Og jeg la meg alene i senga mi i Kbh, jeg syklet på en sykkel som peip når jeg bremsa og jeg leste bøker alene på Underwood om kvelden, bartenderen helte oppi akkurat litt for mye vin hver gang og blunka til meg, jeg smilte så godt jeg kunne med det knuste hjertet mitt. Det gikk bra med meg, jeg kom meg på beina igjen, jeg klarte meg. Men hver gang jeg hører den sangen, så tenker jeg på ham og sykkelen min i Kbh. Jeg tenker på gatene jeg sykla langs og boka jeg skriver på når jeg er der, boka som er nesten ferdig nå, men nesten river ingen mann av hesten. Jeg tenker på han som fikk meg til å le når jeg aller helst bare ville gråte, og jeg tenker på vennene jeg har. Vennene som ringer meg klokka to om natta for å passe på meg. Vennene som setter på en låt på en fest som bare er til meg. Vennene som skjenker jäger i et glass og gir meg en klem. Vennene som passer på at det blir bra igjen.
Det slår meg når jeg sykler til jobb, det er kaldt og jeg hører på denne, høyt i ørene mine, jeg suser gjennom høstlufta i Oslo, nedover bakkene, bortover sykkelveiene, og jeg hører på den låta og det slår meg at jeg ikke ser ut som en jente som hører på sånt. Eller gjør jeg det? Kan man se på folk hva de hører på i hodetelefonene sine?
Syns det på meg at jeg vokste opp på Haugen på Furuset, at jeg har de vennene jeg kjente da jeg var 6 fortsatt, at jeg går ut på steder i byen der de har dørvakter med dress og jenter som har så korte kjoler at det ser ut som at de har glemt å ta på seg skjørtene sine, bartendere som mikser Baccardi Razz og Captain og cola til oss, jenter som griner på do, gutter som har knept opp skjorta, en vennegjeng i hjørnet som reiser seg når de spiller Bon Jovi, eller Timbaland, eller David Guetta, en vennegjeng som tramper over bordene når noen spiller låta vår, som går over bordene for å nå frem til dansegulvet, en vennegjeng som synger høyt i kor, en vennegjeng som tar vare på hverandre, en vennegjeng som ler sammen, som går ut på en søndag, som går ut på en fredag, som går ut på en torsdag, en vennegjeng som lever forskjellige liv, en jobber i bank, en jobber i filmbransjen, en jobber i bokhandel, en jobber som vakt i et sikkerthetsselskap, vi er spredt utover hele Oslo, utover hele verden, men noen ganger samles vi igjen, vi samles og vi skåler og vi danser, vi danser som ingen andre gjør, og når jeg sykler til jobben om morgenen, og hører på musikken min, så tenker jeg på dem.
Og i det siste har jeg sykla til jobb og hørt på musikken min, og en gang i mellom har jeg begynt å gråte, for snart flytter en av oss fra landet. Snart flytter en av oss til USA for kjærligheten, og selv om vi heier på henne alle sammen, så kommer vi til å savne henne så fælt. Hvordan skal det gå med oss uten deg? spør jeg henne når vi er ute sammen. Det har blitt mye grining på fest i det siste, mye klemming og tørking av tårer, mye sentimentalitet, men også mye glede, mye hopping, mye grinding og mye latter. Du er limet, sa jeg til henne en kveld. Jeg er ikke limet, sa hun, jeg er bare den eneste som tar initiativ til å gjøre noe med denne gjengen av latsabber, lo hun.
Så jeg sykler til jobb om morgenen og jeg hører på David Guetta og Sia som synger om å være titanium, og det er det jeg må være fremover, når hun reiser. Jeg må være sterk som stål, og hard som stein, og mjuk som en pudding og det viktigste av alt – jeg må være limet. Jeg må ta initiativet til å samle denne gjengen av latsabber til flere fester på utestedene våre. Jeg er fra Haugen på Furuset og jeg har de samme vennene som jeg en gang vokste opp sammen med. De samme vennene som holdt meg i hånda i barnehagen, de samme vennene som tørka tårene mine når jeg falt og slo meg, de samme vennene jeg lekte Nødt eller sannhet med, de samme vennene som har kjent meg for alltid. Vi lever hver våre liv, men noen ganger samles vi, og det må vi aldri slutte med. Om det er i København, om det er i Amsterdam, L.A., Berlin eller Oslo, vi skal alltid reise oss når noen spiller låtene våre, vi skal alltid elske hverandre, vi skal alltid holde sammen.
Vi er på Maggio-konsert, eller nei, først er jeg på jobb. Så er jeg på People’s og spiser en sjukt god avocado-sandwich. Så er vi på Tilt. På Tilt spiller jeg et spill som er ødelagt, så jeg taper i 1942 fordi jeg ikke ser jagerflyene som skyter på meg. Så kommer det en fyr bort til bordet vårt og spør hvor man går for å danse i denne byen. På en torsdag? spør jeg. Ja, sier han. The villa? sier jeg. Nei, de var visst stengt. Vi vet ikke hvor de skal gå for å klubbe på en torsdag, men vi vet at de har gode drinker på Internationalen, så vi tar med oss fyren og broren hans dit. De spanderer på meg og Nina og vi ler og snakker om karaoke, reising, NYC og Oslo, og så reiser vi oss og går på Veronica Maggio-konsert. Jeg ønsker meg Finns det en så finns det flera, jeg ønsker meg alltid den låta, det er låta mi, selv om Nina alltid tenker på meg når hun hører Mitt hjärta blöder (jag är för full, du är för ung), og selv om jeg alltid tenker på han fyren når jeg hører Satan i gatan, så er det Finns det en så finns det flera som er låta mi. Alltid. Hun har ikke spilt den for meg før, ikke i KBH, ikke på Øya, og jeg sier det til Nina og Camilla før vi går inn. Det er den jeg vil høre. Vi danser og klapper i hendene, det er fullt og varmt, vi synger til hverandre og til Veronica, og hun går av scenen og kommer på igjen, og etter å ha spilt en gammel sang som glir over i en elektronisk sound, så kommer laserne på scenen og jeg hører beaten bak henne, jeg er ferdig med ølenn min, så jeg slipper glasset i bakken og løfter hendene til hodet, og så begynner låta på ordentlig, den låta jeg har sykla til i sommer, i høst, den låta som forteller meg at alt skal gå bra, at det skal gå over, at jeg skal klare meg. Den låta som er discolys og dørvakter, blondt hår og tynne armer, den låta som er til alle oss, alle oss som går hjem alene, enten frivillig eller grinende, og beaten får Veronica til å hoppe, den får meg til å grine, og jeg gjemmer hodet i hendene mine og Camilla tar rundt meg og sier at jeg er den søteste, jeg griner og ler samtidig, og Veronica synger: jag vet nestan inget om dig, du vet nestan inget om mig, finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finnes det en som får deg til å le, så finnes det flere. Finnes det en som kysser som en gud, så finnes det flere. Finnes det en som forstår deg, så finnes det flere. Finnes det en som får deg til å føle deg hjemme, så finnes det flere. Finnes det en som danser med deg så du mister pusten, så finnes det flere. Finnes det en som lager kaffe til deg om morgenen, så finnes det flere. Finnes det en som får hjertet ditt til å slå så hardt at du tror han kan høre det, så finnes det flere. Finnes det en som holder deg i nakken når han kysser deg, så finnes det flere. Hvis du mister dem, er det bare å prøve på nytt.
(Bildet er fra bloggen deres, og linka dit hvis du klikker på det)
Disse to jentene her, Heidi Furre og Caroline Weseth, Kval & Actionfilm, en av de fineste bloggene som finnes der ute, to av de beste jentene som finner på faenskap på landets dansegulv. De har kategorier som Faenskap, Veckans Babe, Festival, Gutar, Kjærleiken, Livet, Vennskap og Vin – alt et ungt liv skal inneholde og mer, med andre ord. Jeg møtte dem på Roskilde i 2010, heldigvis, og da ropte jeg på dem, Kval og Actionfilm! ropte jeg, og det var begynnelsen på et vakkert vennskap. Les denne bloggen, livet ditt vil bli bedre av det. Det er ikke en påstand, det er et faktum.
Mariell er en blogger dere sikkert kjenner fra før, men hun fortjener en plass her allikevel. Mariell er en sabla tøff dame som gjør det hun vil, hun har starta et magasin fordi det var drømmen hennes, hun har flytta til London for seg selv og kjærligheten, hun er glad i makroner og ting som på svensk ville blitt kalt ‘mysigt’. Dere kan godt kalle det en rosablogg, men her er det mer å hente enn bare tyllskjørt og rød leppestift. Jeg er fan!
Fra tyllskjørt og rød leppestift til nomade, venninna til destoreorda, de to unge jentene jeg allerede har snakka litt om. Det som slo meg først med denne bloggen, som jeg ikke egentlig husker hvordan jeg fant, var den brutale ærligheten og sårheten, og ikke minst de vakre tekstene. De slår og de slår hardt, det handler om å være ung, om å vokse opp, om å ha det vondt, om å ha det bra. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Hvis jeg hadde hatt denne bloggen å lese da jeg selv var 19 og hjerteknust, så ville jeg kanskje skjønt tidligere at det kom til å gå bra, at det finnes flere av oss. At vi er noen bra noen.
Difference har slutta å blogge, men det anbefales å bare starte från början, og lese alt. Lese alt om litteratur og skriving, alt om japaneren og kjærligheten, alt om alt det du må huske på, alt du måste komma ihåg om hvordan det er å være ung, hvordan det var å jobbe bak kassa på ICA, hvordan det var å grine på bussen og drikke seg drita på fest. En bra dame, en bra blogg.
Sigrid er en venninne av både Mariell og Heidi & Caroline, og jeg møtte henne gjennom dem, og så fant jeg bloggen hennes etterpå og den er jeg blitt så glad i. Bare se på dette, når hun skriver innlegg som det, så må jeg grine litt, rett og slett. Nå har hun flytta til Tromsø for kjærleiken, men heldigvis finnes hun fortsatt på internett.
Blogging, altså, folkens – for en fantastisk oppfinnelse. Det koster å legge så mye av sjela si ut på internett for alle til å se, men det er verdt det, er det ikke? Jeg hadde ikke hatt noen av disse folka i livet mitt hadde det ikke vært for internett. Jeg sier blogg your heart out, det skal jeg i hvert fall fortsette med. Full av faenskap og hjerter som banker i takt med Robyn på dansegulvet.
Hvis du har noen favorittblogger du tror jeg vil like, så må du gjerne tipse om dem – det blir aldri for mange blogger!
Blogging har forandra seg mye siden jeg begynte. Jeg var 15 år og hadde nettopp blitt dumpa av min første ordentlige kjæreste. Jeg var på Feminismefestival, og der møtte jeg to gutter og han ene av dem hadde en blogg. Men vi kalte det ikke blogg. Vi kalte det nettdagbok. Eller hjemmeside. Jeg gikk inn på hjemmesida hans og leste, leste om alt han gjorde og alle han snakka med. Leste om de han kyssa og de han var forelska i, leste om det lille stedet der han kom fra. Jeg husker ikke lenger hva bloggen hans het, men jeg husker at den lå på Diaryland, og så en dag registrerte jeg meg selv og begynte å skrive. Jeg skrev på engelsk, om hjerte og smerte, om skolen og vennene mine, om å gå på fest uten å drikke og om å gråte fordi han jeg var forelska i fortsatt var forelska i en annen enn meg. Men etter bare et par måneder, møtte jeg gutten som skulle være kjæresten min nesten helt frem til jeg fylte 18, og bloggen min handla om ham. Om oss. Om kranglene våre og kyssene våre. Jeg lagde flere blogger, hemmelige og ikke-hemmelige. Norske og engelske. Her og der. Jeg skrev på forskjellige måter og om forskjellige ting på de forskjellige sidene. Noen av dem var korte, diktlignende tekster, noen var så personlige at jeg fortsatt har forblitt anonym, noen var så hverdagslige at jeg syntes det ble kjedelig. Så startet jeg Strekhjerte i 2006, og selv om jeg fortsatt skriver litt her og der, på forskjellige måter, så er jo Strekhjerte siden min. Og blogging har blitt en greie, for lenge siden ble det en greie. Men jeg føler fortsatt at jeg driver med en slags nettdagbok. Jeg blir nok aldri den mest leste bloggen, jeg vinner nok aldri noen konkurranser, på mange måter er jeg kanskje gammeldags – jeg har ikke så mange bilder, jeg henvender meg ikke til leseren, jeg oppdaterer ikke daglig. Jeg skriver bare. Om skriving og meg selv. Om hjertet mitt, dog noe sensurert, om livet mitt – om å jobbe med bøker og folk, om å kjøre trikk om morgenen og om å gråte om høsten og å le om sommeren.
Jeg pleide å lese titusenvis av blogger, folk jeg kjente og ikke kjente. Folk jeg ble kjent med på internett og folk jeg kjente i virkeligheten og som jeg siden fant på internett. Nå er det ikke så mange av oss igjen. Noen har slutta. Blitt voksne og reserverte, eller bare lei. Noen har kanskje blitt anonyme, helt på ordentlig, kanskje leser jeg dem fortsatt, uten å vite at det er dem. Kanskje står de på heltelista mi. For det er den jeg egentlig skal vise dere nå. Lista over de som blogger og som jeg leser. Den står på sida her, i menyen min, men nå skal de få litt større plass.
Jeg vet ikke hvem hun er, men jeg vet at hun skriver fint. Jeg vet at hun er venninna til nomade, som jeg heller ikke vet hvem er, men som også skriver satans fint. Mer om henne senere. Det er en blogg om å være ung. Det er en blogg om de store orda. Om kjærlighet og hat, om vennskap og uvennskap, om musikk og litteratur. Det er veldig fint, og veldig sårt, og veldig ekte. Det minner meg om å fylle 18 år i Birkelunden og være stormforelska i S, det minner meg om den jeg var før jeg ble den jeg er nå – det minner meg om å være ung, enda yngre enn jeg er nå. For det er forskjell på å være 25 og å være 18, 19, 20 – og det er fint å bli minnet på.
Eira bor i Bergen, men i år bodde hun i København. Der bodde jeg også, i to små måneder bodde jeg i København, og jeg var på fest med Eira, jeg var på Musiksmag med Eira, jeg skrev på boka mi ved siden av Eira som skrev brev, og så drakk vi kaffe eller øl eller brus og prata om livet, om guttene, om skriving og lesing. Hun skriver for Bokmerker, akkurat som meg, og sammen er vi dynamitt. Hun blogger ikke så ofte, men når hun gjør det er det verdt å lese.
Dette er den fineste bildebloggen jeg vet om. Det er en tumblr, mange bruker den bare som en slags lagringsplass for ting de liker – bilder, låter, videoer, sitater, noen skriver ting der. Fothermuckers samler på bilder, alltid linka til kildene sine, alltid bilder av unge mennesker på fest, hos venner, i verden. Når jeg savner vennene mine, så kikker jeg på denne. Ikke fordi det er bilder av dem der, men fordi det like gjerne kunne vært oss. Det er godt å se at vi hører hjemme et sted.
Fra Fothermuckers, men egentlig fra Raquel Fialho via Flickr (trykk på bildet, så kommer du dit)
John, dere. John er en fin fyr. Vi har blogga sammen i mange år. Vi møttes på enjoydiary, og fortsatte på hver vår kant, på hver vår ordentlige side. Han bor i Gamlebyen, jeg bor i Gamlebyen. Han bor ved toget, jeg bor ved fjellet. Han skriver såre, men morsomme tekster om det vi alle tenker på – å være sammen, å være alene, å drikke øl, å drikke kaffe. Hver gang han oppdaterer, tenker jeg: Mer, mer, mer! Hver gang vi tar en kaffe eller en øl, så går jeg hjemover etterpå og tenker det samme.
Krummis, den berømte Krummis – min partner in crime, min fornuftige venninne. Hun bor med en samboer, en ordentlig en, hun sykler til jobb om morgenen og foreslår at vi skal kjøpe en flaske cava klokka fem i Bergen, så da gjør vi det. Vi ser helt like ut, selv om vi er forskjellige, men selv om vi vokser hver vår vei, så vokser vi hver vår vei sammen. Noen tror fortsatt at vi er tvillinger når vi møtes og da spør de om vi er helt like, også inni, men hun er mest glad i Frankrike og jeg foretrekker Roskilde. Men cola liker vi begge to. Og cava. Og hverandre.
Det var første halvdel av heltelista. Fortsettelse følger!
Det regner, jeg blir våtere av å løpe fra trikken og inn på bussen, og et stopp senere løpe fra bussen og til inngangsdøra på jobb enn jeg ble av å sykle hele veien til og fra jobb i regnet. Himmelen åpner seg, og når vekkerklokka mi ringer om morgenen er det mørkt. Jeg nekter å tro at jeg må stå opp når det fortsatt er mørkt, men det må jeg altså. Så jeg skrur på lyset, går med lukkede øyne inn på badet, står under det rennende vannet, pakker veska, går ut døra, står på trikken, svaier i svingene, svaier med alle de andre trøtte menneskene, jeg svaier med en bok i hånda og høsten i brystet.
Men 2011 har fortsatt noen overraskelser på lur før det snør ned, før vi lengter mot sommeren og sola igjen. Jeg lager meg kakao, jeg lager meg en spilleliste. Florence + the machine har kommet med en ny låt som får hjertet mitt til å banke, M83 har kommet med en ny låt som slår med en gang, den introen, den introen!, herregud, herrejemini, hør på det, hør på den, vi skal danse til natta er over og vi må skru på lyset igjen, vi skal sitte på trikken med lukkede øyne og høretelefonene på, byen skal rulle under føttene våre, våte høstblader og den låta i ørene. Det er en liste om å være tøff og om å gi opp, en liste om å savne noen og om å slutte å savne dem. Det er en liste med nikkelåter, danselåter og grinelåter, akkurat som en kveld på byen med de beste vennene dine. Det er noen nye favoritter og noen gamle favoritter som aldri slipper taket. Det er høsten min, og jeg håper den blir enda lengre, og enda finere. Things are bad enough as they are.
Sommeren min startet tidlig, i april i København syklet jeg uten strømpebukser, uten hender på styret, nedover gatene, langs bilene og fortauene, på vei til stranda, på vei til en fotballkamp på storskjerm, på vei til enda en kveld med han jeg fikk lov til å kysse på frem til juni, jeg var forelska og glad, lett i kroppen og lettkledd, jeg dansa til åtte om morgenen da jeg hadde besøk fra Oslo, strobelyset og sykkelhjulene som gikk rundt og rundt, sola som vekte meg om morgenen og fikk meg til å myse når jeg lå i Assistens og leste bøker.
København var byen min i to måneder, og jeg spiste falafel om natta, skrev hver dag mellom ni og fem, sang første verset på Home når vi sykla hjem fra byen, hørte på den før jeg sovna om kvelden, hørte på den mens jeg skrev, la den til i spillelista til boka mi, helt på slutten, for det er sånn jeg vil at boka mi skal kjennes, som starten på denne låta, plystringa og følelsen jeg får i magen når jeg hører den, den minner meg om utsikten gjennom vinduet mitt i Nørrebrogade, om å le av vitsene hans, om å klemme Eira og å sitte i vinduet og se ut på alle menneskene jeg ikke kjenner, med en bok mellom hendene og panna mot ruta om kvelden etter at det hadde blitt mørkt.
Jeg satte på skiva hennes etter å ha kjøpt den på platesjappa i gata jeg bodde i, og den slo med en gang, med første strofe, første låt, første trommeslag, den slo og jeg har ikke reist meg igjen enda. Du kan gråte midt på gatan, men jag glömmer aldrig bort vad du gjort, du får passa dig som satan, för jag glömmer aldrig bort var du bor, synger Veronica, og hun synger om forelskelse, og uvennskap, og hjemmefester og kjærlighet, hun synger om å være fullest på festen, om å kjenne det i hjertet, og jeg fikk en ny venn i Veronica i sommer, jeg fikk en ny heltinne og jeg husker fortsatt konserten hennes og at jeg sykla derfra om kvelden og sang høyt på Sju sorger og jeg visste ikke at det var den og ikke Jag kommer som skulle bli soundtracket mitt på ordentlig i sommer.
Alec kom ikke i bursdagen min i år, men han snakka med meg på internett, nesten hver dag, og han sendte meg Rubik-låta og jeg dansa på rommet mitt i København, drakk kaffe på vei fra kjøkkenet og tilbake igjen til skrivebordet, skrudde opp og snurra rundt og rundt, opp og ned, og et par måneder senere står jeg på toppen av et stupebrett på Sørlandet med Alec og Andreas, og for at jeg skal tørre å hoppe, så ber jeg ham sette på en låt jeg liker, og han setter på denne, men jeg tør ikke å hoppe den dagen allikevel, jeg hoppa dagen etterpå, men jeg hørte låta i hodet mitt da jeg gjorde det.
Rett før jeg reiste hjem fra København, så måtte jeg jo spørre denne fyren jeg var blitt håpløst, hodestups, dirrende forelska i om han kanskje også likte meg godt nok til å se meg igjen noen gang, og han sa ikke bare nei, han sa mye annet, men alt betydde nei, jeg la meg sjæl på bordet og han sa nei, jeg ga ham alt jeg hadde, og han sa nei, jeg var bare en tjej som likte en fyr, og han sa nei, og jeg satt på Harbo med Eira og hørte på Finns det en så finns det flera av Maggio og Aldri av Razika, og jeg fikk ikke sove den siste natta, for jeg hørte stemmene deres i hodet igjen og igjen, eg er nødt til å forstå at mellom oss e det slutt, tar jakken min og går – finner meg en annen gutt! Jeg reiste meg igjen ganske kjapt etterpå, børsta det av meg, rista på hodet, rista ham ut av det, det var fint, det var jævlig fint, vi to, vi to, vi to, vi var en demo – fins det en, så fins det flere.
Jeg dro hjem til Oslo, og var der i to sekunder, før jeg dro på Roskilde, og jeg husker et av de mange nachspielene der vi spilte denne låta her, og jeg hadde ikke hørt den før, det er lenge siden jeg var fan av Kaizers, jeg mista dem en stund, men nå er de tilbake igjen, og alle mener de har blitt mainstream, men jeg liker tydeligvis mainstream best, så jeg mener at Kaizers har laga de to beste låtene i sin karriere i Hjerteknuser og Diamant til kull, og jeg er alene på konserten deres på Roskilde, og jeg er aleine på konserten deres på Øya, og jeg står bakerst, med en øl, og når de første strofene fra Diamant til kull når meg bakerst i Middelalderparken, så gir jeg faen i at alle rundt meg står rolig og nikker, jeg hopper med alt jeg har, skvulper ølen ut av glasset og synger høyt, det går som det går og det som skjer det skjer, og jeg er lykkelig mens Kaizers smeller i ørene mine.
Den beste låta på Bon Ivers siste album heter Towers, og den er best fordi den er trist, men glad samtidig, den er best fordi jeg hører på den når jeg sykler og jeg blir alltid tjukk i halsen og på gråten først, men så, på 1:47, så smiler jeg og nikker med hodet, håret i vinden og Conversene på pedalen, sola i øya og regnet i nakken.
22. juli og jeg sitter hele kvelden med en øl i hånda og Krummis ved siden av meg, vi sier litt, så sier vi ingenting, jeg sover på sofaen hennes og griner foran tv-en når jeg kommer hjem til meg selv, jeg griner når jeg hører på nyhetene, jeg griner når jeg leser avisa, jeg griner når jeg sitter alene og spiser middag, og så tørker jeg tårene og sender melding til Andreas, Alec og Heidi og vi møtes under taket på Dattera til Hagen, vi drikker øl og klemmer hverandre lenge, og når jeg slutter å grine og er tilbake på jobb, så lager jeg en spilleliste med sanger som trøster meg, og når jeg finner Maria Solheims tolkning av denne salmen, så sier den alt jeg vil si om hva jeg følte 22. juli, enda jeg ikke engang tror på gud.
Vi reiste oss igjen, vi dro på Øya, vi dro på Internationalen dagen før Øya, vi hadde utsikt til regjeringsbygget med de knuste rutene, og vi sto under paraplyene da det begynte å regne, Casa Murilo gikk på scenen og vi lurte på om vi skulle gå et annet sted, men jeg hørte to strofer og sa: Nei, vi skal bli her, for dette er sånt jeg liker – og en time senere hadde jeg kjøpt skiva deres og sunget høyt sammen med dem, det hadde slutta å regne og vi gikk videre, men det beste som skjedde hele den kvelden var at jeg fant et nytt band som gjorde meg glad.
Jeg våkner og det er høst, jeg har vondt i halsen og kroppen, jeg har sendt inn boka mi for niende gang og håper at vi begynner å nærme oss noe nå, at det begynner å likne på noe, noe flere kan få lov til å lese, det er kaldt å sykle til jobb, men jeg har musikk på øret og iskaffe i kjøleskapet, kakao hvis det kniper, og høstlistene har begynt å ramle inn på jobben, jeg tar med meg 10 bøker hjem i uka og rekker ikke engang å lese en, men det skal det bli en slutt på nå. Som hver høst ellers, har jeg store planer om å bli et bedre menneske. Men først måtte jeg skrive litt om sommeren min og gi dere spillelista til den, så nå har jeg gjort det.
De tre beste filmene jeg så i sommer var Super 8, en blanding av E.T., Stand by me og Cloverfield, den anbefales på det sterkeste. Hjelp, vi er i filmbransjen, som fikk meg til å ha trua igjen – trua på vennene mine og humoren vår, trua på kjærligheten og alle de fine og rare måtene vi kan møte hverandre på og trua på norsk film. Faktisk!
Og sist, men ikke minst – Oslo, 31. august, som jeg så på utekino et par uker før premieren, og som gjorde meg målløs. Jeg gråt ikke, men ikke fordi den ikke var trist. Jeg ble sint og lei meg, jeg lo og holdt pusten, jeg dro hjem og la meg og sto opp igjen mens jeg tenkte på scener fra filmer. Og i ettertid har jeg sett traileren to ganger på kino, og grini så jeg har hulka hver gang – det er en film som setter spor i deg, en film som slår hardere enn du forventer, enda jeg forventa mye, en film som gjør vondt og som jeg ikke vet når jeg kommer til å klare å se igjen, når bare traileren rister i hele meg, som bygningen som raser på slutten av den og sola som står opp over Frognerbadet rett før filmen er slutt.
Det var min sommer. Fra Medina til Gotye, fra april til august, fra København til Oslo, 31. august, fra meg til deg.
Det er blitt høst på ordentlig, og jeg våkner om morgenen og nynner på julesanger. Jeg er for tidlig ute, men jeg gleder meg allerede til jul. Alltid dette ønsket om at i år skal det gå bra. Men før jula kommer, før jeg står i november og allerede er drittlei, så kommer høsten, og høsten har allerede vært vanskelig. Jeg har grini og sendt mailer, jeg har lagt meg før ti nesten hver dag, jeg har blitt for full og kasta opp, jeg har grini igjen, jeg har sett på Sex and the city og Twin Peaks, jeg har skrevet selv om alt jeg vil er å gi opp, og jeg har hatt venner som har spurt hvordan det går, venner som ringer, venner som sender meg sanger på Spotify, venner som sier at jeg ikke må gi opp nå, at det kommer til å gå bra, venner som hører på meg når jeg klager og sier: Linn, dette kommer til å gå brillefint, det vedder jeg bibliotekarutdannelsen min på.
September har også vært Beiruts nye album på Spotify, The Rip Tide, å sykle i regnet med en hånd på styret og en hånd på hetta for at den ikke skal blåse av, å danse til låta vår på fest på Furuset, å drikke kakao om morgenen og grine til Sex and the city mens jeg spiser frokost. Snart reiser Nina til USA og avskjedsmiddagen vår blir kanskje sånn her:
«Den blei oppretta ein søndags formiddag for fem år sidan, eg hugsar Joachim hadde overnatta hos meg, sjølv om me egentlig ikkje kjente kvarandre så godt. Me hadde vore på fest lenger opp i gata mi, og Joachim var berre ein fyr i klassen som fekk bli med til meg etterpå, me låg andføttes i 90-senga mi og visste ingenting om kor gode venner me skulle bli. Me drakk saft til frokost, heime i leiligheten til meg og Caroline, me hadde akkurat flytta ilag for første gong og visste heller ingenting om at me i framtida kom til å skrive kvarandre som næraste pårørande på skjemaet på legevakten.»
«hvor mange venner har vi egentlig? jeg veit ikke hvem du som leser dette er, men tenk på det? når alt er kjipt og du er aleine og du trenger å snakke med noen og man blar gjennom kontaktlista på mobilen, hvor mange er det du faktisk kan ringe? hvor mange er det som faktisk forstår, som veit hva du trenger? hvor mange er det som veit når du trenger å skrike, når du trenger å prate, når du trenger å gråte, når du trenger å le, når du trenger sjokolade, når du trenger at noen stryker deg på håret, når du trenger å snakke om noe helt annet, når du trenger å bli drita og bli tatt fra mobilen og når du bare trenger å være aleine? hvor mange er det som veit hva de skal si til deg, som veit hvorfor noenting gjør ekstra vondt for deg? som veit hva som handler om kjærlighet og hva som handler om respekt?»
September, ikke bli så kald helt enda. Jeg trenger litt tid.
I morgen viser de Reprise på utekino på Campus Blindern, på gresset utenfor Sophus Bugge klokka 22. Jeg skal ta nattoget til Bergen, så jeg får det ikke med meg, men det bør du gjøre. Ta med en venn eller en du liker godt, en tjukk genser og et skjerf, noe godt å drikke eller spise, og se den. Hvorfor? Fordi Reprise er den fineste filmen jeg veit. Da jeg akkurat hadde blitt antatt i 2009 så jeg den mange ganger. Mange ganger. Her er hva jeg skrev om den da:
(ganske mange spoilere, så hvis du ikke har sett filmen, så bør du bare lese noe annet og stikke på utekino i morra)
«Går det an å si noe om en film som ikke alt er blitt sagt hundre ganger før? Som hvordan det er helt stille i Reprise, selv om det er musikk i bakgrunnen, Erik ser på Philip som ligger inne på et rom på sykehuset, han blør fra hendene sine, og de skifter fort tilbake til bilen de sitter i, på vei mot Bygdøy, selv om det er litt kaldt der nå, og Philip ser på dem, på disse gutta, disse vennene hans som er den samme gjengen, ikke sant, den samme gjengen som han har hengt med så lenge han kan huske, og han skulle ønske at han klarte å være sånn som han var før, han ser for seg at han løper mot Geir, kaster ham og seg selv i det kalde vannet, og det er bare lett, ikke vanskelig, selv om klærne deres blir tunge av vannet, så er de lette når de løper etter hverandre bortover brygga etterpå, de ler selv om du ikke hører dem, og sola skinner selv om det er kaldt.
De er på konsert og det er sommer og de går hjem, midt på natta, sparker i lyktestolpene så de blir mørke over dem, de sitter i sofaen, ligger i sofaen, ligger på gulvet, de ser en fransk dokumentar og Philip oversetter setningen Que le tout til Det eneste som er igjen er alt, eller, det hele, da, og de ler og det eneste som er igjen er ingenting, eller bare biter av noe, da, når de står på Bygdøy, på høsten, eller er det våren? Trærne er grønne, men det er kaldt allikevel, svakere farger, vind, og Philip og Erik går tur og snakker om skriving, de sender inn, den følelsen, den følelsen du har når du står foran postkassa, er dette noe å utsette verden for? spør Erik helt i starten av filmen, og jeg tenker det litt for ofte nå, kanskje litt for ofte, ja, jeg tror det, men det hjelper å se på Reprise. Reprise hjelper mot alt.
De presenterer Kari, den evige studenten som ikke helt vet hva hun vil, alt hun vet er at det er vanskelig nå som Philip er borte, hun snakker lavt, ser litt ned, på skrå, møter ikke blikket vårt, hun ligger hjemme i sengen sin, det er ingen bøker i den, som det er i min, ingen katt heller, den er helt tom, en hvit dyne, et hvitt laken, en liten leilighet et sted i nærheten av sentrum, telefonen hennes ringer ikke, ingen ringer på døren hennes, hun ligger hjemme om kvelden og hun lurer på hva som skjedde, hvorfor han ikke ringer nå som han er hjemme igjen, hvorfor hun ikke fikk lov til å ringe ham da han ble lagt inn, hun går rundt i byen som jeg går rundt i byen, kanskje gikk vi en gang sammen, hun og jeg, og lurte på hvorfor du ikke ringte, visste at du var her nå, at du like så godt kunne gått rett bak oss, og du ringte ikke, hvorfor ringer du aldri? Jeg hører på Damien Rice, hun hører på The Ramones – Road to ruin, verken hun eller Philip liker egentlig The Clash, hun ser ham på konsert, hun ser ham på lesesalen og alle disse gangene hun så ham, møtte blikket hans, så så han også henne, møtte blikket hennes, og på konserten den gangen, så telte han ned fra 10 og visste at han skulle få henne til å bli forelsket i seg.
Han ba henne bare til Paris, det er ikke tilfeldig, sier han, det er ikke tilfeldig at vi ble sammen, han ba henne med seg til Paris, på et hotellrom, på t-banene, i Luxemburg-hagen, der jeg også har sittet, der jeg vil sitte igjen, man kan ikke bare be noen med seg til Paris, herregud, folk ville jo tro at jeg var gal, og Philip er jo gal, for faen, han er psykotisk, han blir lagt inn to ganger i løpet av filmen, der har vi beviset, bare gale mennesker ber folk de egentlig ikke kjenner med seg til Paris, men jeg vet at om bare et halvt år, så ber jeg folk jeg ikke kjenner om å bli med meg overalt, i løpet av helgen har jeg tenkt å be noen jeg ikke kjenner på kino, vi er alle alene, innimellom, vi trenger alle noen å snakke med, og et sted der ute så er det en vi kan snakke litt lenger med, en vi kan få til å bli forelsket i oss, vi skal alle telle ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.
Erik blir antatt og han går rundt på Bislett, der kjæresten hans bor, han skal gjøre det slutt nå, han er jo antatt, han skal ut i verden, dyrke avvikende, fetisjistisk sex med prostituerte ved behov, de klipper inn en fest der Lars, han med hitlerjugend-sveisen, snakker om at ingen jenter er kule, at ingen jenter kan vise deg en bok du ikke leste alt på videregående, eller noe musikk du ikke har hørt fra før, og jeg blir like provosert hver gang, jeg skal anbefale deg en bok du ikke har lest, jeg skal gi deg noe musikk som du ikke har hørt før, jeg sier ikke at du skal like det, jeg sier bare at jeg kan, jeg kan plukke ut hvilken som helst av de bøkene jeg nå deler seng med, og mest sannsynlig har du ikke lest den. Jeg kan bli forelsket i deg og gi deg Miranda July og Dan Túrell til jul, og skrive ting i dem, og du kan legge dem vekk og ikke lese dem, eller du kan bli glad, det er opp til deg, jeg heier på de som blir glade, jeg burde skjønt det alt da, ikke sant, jeg burde skjønt det alt da. Kul er jeg, men særlig smart, nei, der taper jeg.
Kari, Kari, Kari, og hun prøver å ta på ham, denne gutten som hun elsker, som hun er så glad i, som hun savner, hele tiden, som sitter der, rett foran henne, men som ikke er der allikevel, hvordan kan man være de samme, men allikevel være helt annerledes?
Jeg skulle ønske vi bare kunne, møtes på nytt igjen, jeg, liksom. Glemme alt.
Jeg drikker opp ølen min, og ler av Henrik Mestad som forlagskonsulent. De gamle gubbene. Spiser mat, snakker med mat i munnen, vulgær type, â€dette her, det er en bok, den skal opp på høstlista, den herâ€, er ikke det litt raskt? sier den nervøse debutanten, â€du skal ikke føle noenting, du, det skal du la være opp til megâ€, og jeg flytter meg i stolen, â€nå setter vi tonen for hele forfatterskapet, ikke santâ€, MEN VI GJØR IKKE DET! vil jeg skrike, man kan skrive noe annet, selv om de slakter meg, selv om det ikke er bra nok, jeg kan klare dette, ikke sant, jeg kan sitte her, alene hver kveld, og tilslutt, så skal jeg klare det, samme hva dere sier, Erik er 23, jeg er 22, og vi er like redde begge to, vi sitter begge og skriver og tenker at faen, vi duger ikke til noenting, vi skal IKKE utsette verden for dette her, men så gjør vi det allikevel. Men det er aldri for sent, sier jeg, jeg sier det til Erik, selv om jeg vet at han skjønner det selv i løpet av filmen. Det er deg og meg, sier jeg, og skåler til tv’en.
Men du, Elling, har du egentlig vært ute av leiligheten? Og Philip ler og sier at ja, faen, han var jo på apoteket, og så ler de, de ler mye i denne filmen, selv om det er litt trist (jævlig trist, for faen, JÆVLIG TRIST!). De er på stranda, og Johanne, fra Aschehoug, spør Philip om det er sånn han jobber nå, sånn som den siste teksten i boka hans, en av favorittbøkene hennes, og han svarer ikke, de snakker om Porno-Lars i stedet, som leser litt for mye Heidegger (noe han sa, men han hadde egentlig bare kjøpt et pornoblad, derav navnet Porno-Lars, dere må se det for å skjønne det, jajja, moving on), og de krangler og rett før hun går, Johanne fra Aschehoug altså, så sier hun at hun ikke tror at dette er den letteste gjengen å ha problemer i. Finnes det i det hele tatt noen lett gjeng, noe lett sted i hele verden, å ha problemer i? Jeg åpner en ny øl.
Men hvordan går det med deg for tida? Studerer du, eller? Ã…h, den samtalen, den kleine ‘hva driver du med’-samtalen, som jeg ikke takler, og Kari sier at hun driver med litt telefonsalg for tida, og Erik hever stemmen så den blir litt lysere, å, så spennende?, og Kari ler, ser ned og sier at nei, det er det ikke, ass, det er ganske kjedelig, faktisk, og de ler og hun sier at hun har jo hørt at han skal gi ut bok, da, det er spennende, og han sier bare at han er ganske stressa, stressa, stressa, stressa? han har i alle fall skrevet ferdig manuset sitt, for faen, og Philip skriver ikke, han skriver ikke i det hele tatt lenger, selv om han vet at det betyr mye for Erik, men han kjøper billetter til Paris igjen, Kari får dem i posten, â€du kan ikke bare regne med at jeg har tid eller at jeg i det hele tatt har lyst til å være med deg igjenâ€, og hun tar i billetten, holder den mellom fingrene sine, og jeg hadde blitt med overalt akkurat nå, selv om jeg ikke har tid, hvor som helst, bare ikke her, og de sitter i Frognerparken, gutta uten Philip, en gjeng med tullinger, spør du meg, de diskuterer, eller kverulerer, Porno-Lars kverulerer, â€jeg har da ikke noe problem med å få pult, jeg, vel†og Erik går for å være sammen med Lillian, men han sitter bare for seg selv, utenfor der hun bor.
DET ER KLART DU VET DET! Alle vet det, alle vet hva de føler for folk, faen, hvem ga gutter i tjueåra lov til å si så mye vet ikke, hva er det de venter på? Jeg leste akkurat Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, han ba meg om det, du vet, den var på topp 5-kjærlighetshistorier, og jeg ler høyt når jeg kommer til den siden der Ask beskriver drømmedama, hun han bare skal se og skjønne med en gang, livet hans skal få ny mening, og han skal vite det med en gang, første gangen han ser henne, hun skal gå mot ham, løsningen på alle hans problemer, og jeg leser høyt for Krummis tidlig om morgenen og vi himler med øynene sammen, faen, sier vi, her har vi det, disse gutta, og Kari er ikke løsningen på problemene hans, hun er årsaken, i følge alle legene, og hun gråter på toalettet på hotellrommet og jeg tror ikke jeg kan telle hvor mange ganger jeg har hørt den replikken hennes i hodet, â€du er ikke glad i meg lenger, er du vel?â€, men jeg har aldri sagt den. Jeg kjører mine egne variasjoner.
Visste dere at tidenes beste film-fest er fra Reprise? Det er derfor Krummis og jeg alltid kobler til mp3-spillerne våre til stereoanlegget og setter på Le Tigre, det er derfor det vi måler fester etter er Reprise, â€var det en Reprise-fest?†og så svarer man ja eller nei, ikke sant, dere er med? Miriam danser akkurat som Morten, og vi ler så jævlig høyt hver gang hun gjør det, og 14-åringen som har sneket seg inn skrur på musikken igjen og når vi har drukket litt og hørt sangen nesten ferdig, så er det min tur til å si: Sug negerfitte i helvete, din jødekuk!, på en måte i kor med både Erik og Henning samtidig, og vi ler selv om ingen andre gjør det, og jeg drikker enda litt mer av ølen min.
Erik og Philip krangler om skrivinga, â€det jeg skriver har jo alltid bare vært oppgulp av Sten Egil Dahl og Tor Ulvenâ€, og når jeg blir stressa på jobb, eller lei meg, eller sint, så går jeg bakerst i butikken, til lyrikkavdelingen de skal fjerne når vi pusser opp, og så tar jeg ut Tor Ulvens samlede dikt og slår opp på en tilfeldig side og leser et dikt mens jeg prøver å ikke bry meg om noe annet, det tar meg toppen to minutter, gi meg to minutter i fred, liksom, spør en annen, jeg jobber ikke her akkurat nå, og så er jeg tilbake igjen, som et bedre menneske, jeg lover, og etter å ha vært hjemme hos Sten Egil Dahl, så forstår Erik at han må forlate Oslo, det er på tide nå, så han drar til Paris uten å si hadet, det er den eneste måten å dra på, sier jeg.
Det er ikke poesi du skal skrive. Mener du det? Ja, men resten er bra. Veldig lovende. Det er visstnok det beste man kan si om en debutant. Lovende. For det er noe man lærer seg, ikke sant, skriving. Igjen og igjen skriver man, herregud, hvor mange netter skal jeg ikke sitte her og øve, gå rundt i min lille leilighet og tenke at jeg ikke duger til noenting, for så å sende det inn dagen etterpå like fullt, i håp om at noen andres ord skal få meg til å skifte mening om meg selv.
Du må høre på meg, dette er viktig, sier Philip med ansiktet til Kari mellom hendene sine, han har funnet henne på jobben, i øverste etasje, tatt heisen, opp, opp, opp og sjefen hennes kommer ut av kontoret sitt og spør om han kan hjelpe ham med noe, og Kari ber ham om å vente, bare vent! sier hun, og Philip holder ansiktet hennes mellom hendene sine og sier: Jeg elsker deg, jeg elsker deg, Kari, alt er i sync nå, Kari, og hun ber ham om å holde opp, hun orker ikke mer, sier hun, og jeg pleide å begynne å grine her, akkurat her, kanskje er det forskjellig hvor man begynner å grine hver gang, kanskje burde jeg begynne å grine i starten når Erik får manuset sitt i retur, eller når han sitter på forlagskontoret og ikke veit hva han skal si, hva som er riktig å gjøre her, når ting skjer, når ballen ruller, og alt han plutselig vil er å stanse den, samtidig som han vil at alt skal skje på en gang,
men han flytter til Paris, han skriver en ny bok, på kort tid, sånn går det når man bare skriver, når man bare spiser yoghurt og ser ut av vinduene sine på menneskene som går under ham på gaten, når man ikke snakker med noen av dem, når man ikke elsker noen av dem, når man bare skriver, og jeg vet at jeg heller vil elske enn å skrive, men kanskje kan man gjøre begge deler, jeg vet ikke enda, jeg har bare klart begge deler sånn halvveis hittil, kanskje er det egentlig bevis nok, og innen jeg skrev den setningen har jeg på en måte ombestemt meg, for hvordan kan jeg elske hvis jeg ikke skriver, da blir jeg et ulykkelig menneske, en ball av uforløste ord og følelser, faen, ikke sant, se, det hjelper å bare skrive det, faen, faen, faen, mye bedre.
Så jeg skriver dette. I kveld skriver jeg dette. Jeg skriver, i kor med Erik og Philip og Kari, i kor med Sten Egil Dahl, Joy Division, Kommune, den instrumentale melodien som jeg ikke vet hva heter, men som jeg liker aller best, som jeg kanskje ligger på hotellsengen og snakker om, eller tenker på, mens jeg lager skyggebilder på veggen, med små, forsiktige fingerbevegelser, når jeg ikke tør å si noe eller vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine, og kanskje skal det sitte noen der sammen med meg, eller kanskje skal jeg være alene og skrive dem inn sammen med meg i stedet, jeg vet ikke.
10, 9, 8, 7,
det er kanskje ingen som vet hva som skjer, vi går og legger oss, vi står opp, det blir sommer og så blir det høst,
6, 5, 4, 3,
jeg skal sette punktum en dag, men ikke i kveld, for jeg er ikke ferdig enda, jeg har mange ord igjen å skrive, mange historier igjen å fortelle, jeg skal øve og jeg skal bli bedre, og jeg skal skru opp lyden på tv’en, skru opp lyden av meg selv, og før jeg møter han jeg skal lure til å bli forelsket i meg igjen, så skal jeg skrive om ham i stedet, han og sikkert mange andre,
2,
mange andre unge mennesker, det er så mange historier å fortelle, jeg skal drikke øl og skrive dem, en etter en, noen skal bli refusert, noen skal bearbeides, noen skal se helt annerledes ut etter tre gjennomganger, som med alt annet her i verden, jeg har lest manuset til Reprise, det er helt annerledes, noe er morsommere, noe er tristere, men alt er helt annerledes,
1,
og det er ganske fint å vite. Som en unnskyldning. Som et manifest. Som en leveregel.
Jeg har Hvit Hverdag, det er ikke en rasistisk bevegelse, det er et forsøk på å spare penger, tid og være grei med kroppen min. Jeg tar imot høsten med åpne armer, sykler hjem ti i stedet for to, går på kino med gode venner, sparer festene til helgen, drikker cola på Aku Aku i stedet for Mary’s coconutty, vi går nedover Grünerløkka etter å ha hatt latterkrampe i en og en halv time, vi satt på andre rad og jeg turte ikke se bak meg, for jeg ville ikke vite hvor mange som ikke lo hver gang jeg gjorde det. Favorittfolkene mine har laget en spillefilm og jeg fikk glane på Odd Magnus Williamson og barten hans i 1 1/2 time, jeg fikk se på den keitete Henrik Thodesen i kortarma hettegenser mens han står på brua ved Blå og prøver å ikke kline med eksen sin, jeg fikk et soundtrack fullt av 80-tallet og jeg fikk en klinescene i en fontene – jeg er ikke kravstor, jeg ber ikke om mer enn dette en tirsdagskveld.
Det er en sånn film som får meg til å le fordi de snakker som kompisene mine, fordi Sigrid Bonde Tusvik er morsom uansett hva hun gjør, fordi Odd Magnus Williamson er min helt og har vært det siden jeg så ham i Reprise, der han også spiller og snakker akkurat som kompisene mine, kanskje er det derfor han er min store kjendiscrush, kanskje er jeg egentlig bare forelska i alle kompisene mine – kanskje er ikke Hjelp, jeg er i filmbransen den beste filmen du kommer til å se i år, jeg mener, Oslo 31. august kommer jo snart, og – men se den allikevel. Ta deg en kveld på kino, en dag det regner, enten du har kjærlighetssorg eller er nyforelska så er faktisk denne filmen helt perfekt for akkurat det.
