Om bøker – 2. Bra damer

Det er så mange bra damer i litteraturen. Så mange bra damer i bøker, så mange bra damer som skriver bøker. De er unge, de er eldre, de har skrevet én bok, eller mange. De har forandra livet mitt, umiddelbart, eller overbevist meg sakte, bok etter bok. Her kommer et utvalg av damer som har betydd mye for meg, om ordene deres som har festa seg, blitt en del av meg, blitt noe jeg har tatt vare på. Først ut: Ruth Lillegraven.

IMAG0101

Ruth Lillegraven debuterte med boka Store, stygge dikt – en diktbok med lange dikt, korte dikt, dikt om å svømme, dikt om å ta trikk, dikt om en mann med båt, om kompiser med øl, om å føle seg aleine, om å føle seg dum, om å føle seg usikker, om å føle at man er på akkurat riktig sted, til akkurat riktig tid. Boka følger månedene september, oktober, november, desember, januar. De følger høsten og mørket, de følger årsskiftet og veien til noe lysere, noe bedre, fremtida. Jeg leser den om høsten, gang på gang leser jeg den, og alltid sier den meg noe nytt, noe nytt om skriving, noe nytt om å være jente, noe nytt om å elske, leve, drikke øl, le, grine, synge, rømme, forsvinne og komme hjem. Såvidt jeg vet har ikke Lillegraven skrevet flere dikt etter denne, men hun skrev en roman som utkom tidligere i år. Den heter Mellom oss, og den bør du også lese.

24. november utkom den nyeste boka til Linn Ullmann. Den heter Det dyrebare og er en av årets beste bøker. Den handler om familien til Siri og Jon, om moren (og mormoren) Jenny, om jenta og barnevakten Mille som forsvinner, og datteren Alma og hennes hemmelighet som sliter henne nesten i stykker. Det som slår meg hver gang jeg leser Ullmanns bøker, og jeg har lest alle, flere ganger, er hvordan hun forteller om og nærmer seg barna, de yngre karakterene i bøkene hennes. Det er en utrolig forståelse for barn og unge i blikket hennes, språket hennes, plassen hun gir til barna i bøkene. I en av mine eldre favoritter, Når jeg er hos deg, er en av de karakterene som fester seg mest hos meg den unge Amanda, Amanda som mister moren sin, Amanda som passer på lillesøsteren Bi, Amanda som ikke vet hvor hun skal gjøre av alt hun har inne i seg. Jeg vokste opp med bøkene til Linn Ullmann, jeg var 13 da jeg leste debuten hennes, og jeg var 18 da jeg skrev særemnet mitt om de tre første bøkene hennes. De handler om misforståtte mennesker i all deres smålighet og grusomhet og sårbarhet og lengten etter noen å være glad i, noen som forstår deg, noen som holder deg uansett hvor mørk eller tung eller fæl du egentlig er. For det er vi alle, i større eller mindre grad. Og hos Ullmann er det greit. Det er plass til det også. Det er rom for menneskelighet, i alle varianter.

En annen forfatter jeg vokste opp med bøkene til, er Tove Nilsen og hennes skyskrapertrilogi, som ble etterfulgt av en fjerde bok i fjor høst. Bøler-bøkene hennes, som handler om Tove 11, 12 og 13 år og nå til slutt i Nede i himmelen, Tove 16 år, er noe av det beste som er skrevet om oppvekst og ungdom noen gang, tror jeg. Tove og Goggen, hunden Pan som Tove passer for en nabo, en annen nabo som hopper fra en av de øverste etasjene i høyblokka på Bøler og blir knust mot bakken, damene som sladrer på tunet, mennene som jobber og røyker sigarer, kikkehullene i dørene og ryktene som går om alle som bor der, alle som er en del av fellesskapet, og Tove og Goggen som gjemmer seg i skogen, i kjellere, i tomme klasserom og midt på torget om sommeren. Det er en sånn historie som virker, en historie om en helt vanlig jente i en helt vanlig blokk, hun går i helt vanlige klær og går i en helt vanlig klasse, og inni henne er det helt vanlige følelser, og de fyller hele henne, hele tiden, og i blokkene rundt henne bor det folk og en av dem er Goggen, G for Georg, med en T for Tove rissa inn i håndbaken sin. Jeg skrev om Skyskrapertrilogien for bokmerker, det kan du lese om her. Bøkene om Tove minner meg om å være 11, 12, 13 og 16 selv, det minner meg om somre med for mye mygg og for lite å gjøre, om vintre der det knaser i snøen under føttene og du kan se månen mellom trærne oppe på himmelen, det minner meg om å være forelska og redd på samme tid, om guttene jeg kjente der jeg vokste opp, om kjellerganger og hemmeligheter, om de voksne mot barna – to forskjellige verdener, og allikevel egentlig den samme.

Og når vi snakker om å være ung, og om å bli voksen, så kommer vi til en av mine favorittbøker på temaet å finne seg sjæl, og den er skrevet av en ung jente som såvidt jeg vet ikke har skrevet noe mer siden denne, og det er synd. Heis med Houdini utkom i 2008, den er skrevet av Helene Flood Aakvaag. Det er en roman for unge voksne, en slags hybrid mellom en ungdomsbok og en vanlig roman, jeg satte den alltid på roman. Jeg var tross alt 12 da jeg begynte å saumfare mammas bokhyller etter lesestoff, så jeg regna med at rette vedkommende ville finne frem til denne fantastiske boka selv om den sto sammen med de andre ‘voksenbøkene’. Rebekka er ferdig med videregående, hun prøver å studere, men hun får det ikke til. I stedet drar hun og bestekompisen Alex ut på ‘den store reisen’, interrail og hoteller i Europa, barer og one night stands, forelskelser og ulykkelige kvelder i Paris. Det høres ut som en klisjé, og kanskje er det det, men kanskje er det også nettopp derfor jeg leser denne boka igjen og igjen. Fordi den kunne handla om meg. Den handler om oss. Den handler om akkurat hvordan det er å være ung og dum og ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt, hvor man skal gjøre av seg sjæl i alt dette rundt oss som heter verden. Det er en lettlest bok, så hvis du har en kusine eller en bestevenninne som er ung og ikke egentlig leser bøker, så bør hun allikevel få denne i gave, eventuelt et lånekort så hun kan låne den på biblioteket.

Andre bra damer som fortjener å bli lånt på biblioteket eller kjøpt og betalt og tatt med hjem til odel og eie fra din favorittbokhandel er morsomme Agnes Ravatn og hennes roman Veke 53, Kjersti Rorgermoen og hennes debut Purkene snudde seg, en annen Kjersti med en annen fantastisk debut som jeg har skrevet om på bokmerker her (Kjersti Annesdotter Skomsvold – Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg), tegneserieboka Fallteknikk av Inga Sætre som vant Brageprisen for Barne- og ungdomslitteratur og hvis du fortsatt har plass i bærenettet, så bør du slenge med Naja Marie Aidts novellesamling Bavian som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2006 og som jeg fikk til jul samme år.

En kommentar til «Om bøker – 2. Bra damer»

  1. ønskelisten min til jul blir bare klarere og klarere. kanskje aller mest fordi du skriver så fantastisk om dem, bøkene altså.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.