Om bøker – 1. Engelske bøker

Jeg fikk en kommentar for lenge siden der jeg ble spurt om å skrive om noen bøker jeg liker, noen bøker jeg blir glad for at folk kjøper av meg i butikken min. Jeg burde jo hivi meg rundt og gjort dette for lenge siden, men tiden strekker ikke til, jeg står opp og så er det blitt mørkt, og det er mandag, og så er det søndag igjen, og i mellomtida har jeg kryssa av ting etter ting i kalenderen min, alt som virka viktigere enn å skrive. Men nå begynner jeg.

Det blir for mange bøker for å bare skrive en post, så jeg har delt det inn i kategorier. Den første er engelske bøker jeg elsker. Jeg begynner bare.

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky. Dere har hørt om denne boka. Dere har hørt om den selv om dere ikke vet det. Det er sitater av den overalt på internett, ungjenter og unge gutter over hele verden har lest denne, lest den igjen og igjen, laga spillelister og mixtapes som er like den Charlie lager i boka, …and I swear at that moment we were infinite. Det er tenåringsangst, tenåringskjærlighet, tenåringsvisdom og ikke minst er det gjort helt uten distanse eller å gjøre narr av hovedpersonens inderlighet og alvor som følger med de første årene på videregående, for ikke å si de siste årene på ungdomsskolen. Det er en brevroman der Charlie er fortelleren, og historien består av brev han skriver til en spesiell venn, en han forteller alt til – alt han har gjort, alt han har tenkt, alt han ønsker seg og helt tilslutt alt om fortiden sin som han selv må møte. Da jeg leste denne boka ble jeg så begeistret at jeg nesten ikke klarte å styre meg, jeg tok inn en gigantisk bunke til butikken og helt riktig – den suser avgårde, som en fersk bestselger enda den utkom første gang i 1999. Den er en instant classic, et must i boksamlinga, hadde jeg lest denne da jeg var 17 i stedet for da jeg var 24, så hadde jeg vært et annet menneske i dag. Den er unik, akkurat som Charlie – en av de fineste hovedpersonene i en bok jeg har blitt kjent med.

Når vi er inne på unike hovedpersoner, så vil jeg ta dere med til A fraction of the whole skrevet av Steve Toltz. Boka er en heisatur mellom Australia, Paris og Thailand, en historie om Martin og Jasper, far og sønn, deres sære omgangskrets av kvinner og forbrytere, hemmeligheter og løgner og sære påfunn. Det er en så usannsynlig historie at jeg ikke ville nølt et sekund ved å tro på alt som står der hvis noen sa til meg at det var sannheten – virkeligheten er alltid usannsynlig, og denne boka er satt sammen av så mange gærne påfunn og personligheter at jeg nesten blir andpusten av å tenke på den. Den er lang og kronglete, spennende og trist, hyperaktiv og sløv på samme tid. Til tider er den nesten poetisk, på neste side er den som en actionfilm med Sylvester Stallone eller Steven Seagal i hovedrollen. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest, og rar er bra. Rar er best. Her er åpningssitatet:

«You never hear about a sportsman losing his sense of smell in a tragic accident, and for good reason; in order for the universe to teach excruciation lessons that we are unable to apply in later life, the sportsman must lose his legs, the philosopher his mind, the painter his eyes, the musician his ears, the chef his tongue.»

Sånn er det, i følge Jasper og Martin. To raringer du bør bli kjent med.

Og fra to rare menn til en enda rarere dame. Miranda July er filmskaper, kunstner og heldigvis også forfatter. Hun debuterte med novellesamlingen No one belongs here more than you og hvis ikke tittelen allerede gjør deg mjuk i hjertet, så skal jeg prøve å overbevise deg videre nå. Hør her:

«If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first.» – Fra novellen “The shared patio”

Novellene hennes er rare, de er, i mangel av bedre norskt ord, quirky. Hvis du har sett den første filmen hennes Me and you and everyone we know, så vet du allerede hva jeg snakker om. Det er sårt, det er nært, det er rart – skikkelig rart, og det føles ekte, det føles gjenkjennelig, det er noe der som ligner på noe du har følt en gang, eller opplevd, noe som minner deg om noe uten at du klarer å sette fingeren på det. Handlingene spenner fra ungt til gammelt, usannsynlig til hverdagslig, sårt til morsomt, fra forsteder til byer og tilbake igjen til senga du lå i da du var 11 og følte deg som den ensomste i verden. Hjertet mitt blir en sprettball når jeg leser Miranda July, det spretter i taket og i gulvet, det smeller veggimellom og fester seg igjen, et sted i magen, et sted der det både gjør vondt og godt. Sånn er det å lese July.

«And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
– I dumped him
– Maybe you didn’t French-kiss him enough?
– I promise you, that wasn’t it
– Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough
– Four hundred
– Not enough.» – Fra novellen «How to tell stories to children»

En bok som knuste hjertet mitt gang på gang, er den utrolig nydelige og hjerteskjærende If nobody speaks of remarkable things av Jon McGregor. Det er en debutbok, og bare det er sjukt i seg selv. Jeg kjøpte den i en bruktbutikk fordi den hadde fin forside. Så glemte jeg den. Så tok jeg den tilfeldigvis med meg på sommerferie noen år senere, og så sitter jeg der, på båten mellom Danmark og Norge, jeg er blitt sjuk så jeg må hjem for å dra på legevakta, der jeg blir sittende i noen timer mens legene ikke helt vet hva de skal gjøre med meg, og mens jeg venter, så leser jeg om den lille byen der det bor mennesker, den lille byen der det har skjedd noe forferdelig, uten at vi får vite akkurat hva som har skjedd før på aller siste side, og når det skjer, når bitene faller på plass, så må jeg ta pauser i lesinga, jeg må lukke boka og tørke tårene, og så må jeg fortsette, og jeg visste jo at det kom til å skje, allerede på første side får vi vite at noe forferdelig har skjedd, og så hopper vi tilbake i tid og får historien frem til det smeller. Frem til det skjer. Frem til det ikke er noen vei tilbake. Boka er noe av det vakreste jeg har lest noen gang, den er poetisk og stille, den er vakker og grusom, den eksperimenterer med fortellermåter og synsvinkler, overblikk over byens innbyggere og gjøremål, og hovedpersonenes indre følelser og historier. Det er ren skrivekunst, og det faktum at det er forfatterens første bok gjør meg både inspirert og pissredd på samme tid. Tenk at det går an å få til noe sånt på første forsøk. Og her sitter jeg og sliter med andre forsøk, mens det utkommer bøker som dette. Det er ikke hver dag de utkommer, men heldigvis skjer det innimellom. Du må lese denne boka, du bare må. Den er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk enda, og det er trist at folk som ikke føler seg kompetente nok til å lese på engelsk ikke får oppleve denne historien.

En annen som eksperimenterer med fortellermåte og litterære grep er Ali Smith, en forfatter som har skrevet flest novellesamlinger, men som med romanen sin The accidental plasserte seg høyt oppe på favorittforfatterlista mi, og har blitt der siden. Jeg liker personene hun lar meg bli kjent med, jeg liker grepene hun gjør, i The accidental er boka delt inn i The beginning, The middle og The end, og i hver del er det forskjellige fortellere, men i samme historie, og sammen danner de en helhet, en historie der du er den eneste som ser alle sidene. Og kvinneskikkelsene hennes – damene til Ali Smith, dere. For noen damer. De må oppleves, man må bli kjent med dem, lese dem, bli med dem, forstå dem. Det er mange bra damer i litteraturen, men Ali Smith er en av de beste.

Og sist, for denne gang: John Irving er en forfatter de fleste har et forhold til, enten fordi de har sett en av filmene som er basert på bøkene hans, eller fordi man allerede har lest en del av bøkene. Han er en bestselgende forfatter med suksesser som Siderhusreglene og Garps bok, men en av de tidligere bøkene hans er den jeg har festa meg ved. Det er en historie om en bjørn – nei, to, om et hotell og en hund, både død og levende, om en tysker og en bombe, en merkelig kjærlighetshistorie og en enda merkeligere familie, om å «keep passing the open windows» og om å skrive for å få frem heltene i alle. Det er en historie om skriving og å fortelle, om å holde sammen og å finne sin egen vei. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest og jeg elsker den så høyt. Hotel New Hampshire er en bok du må lese enten du liker John Irving eller ikke. Du trenger ikke se filmen.

Alle disse bøkene står i hyllene i butikken min, men de står sikkert også i hyllene på din lokale bokhandel eller et bibliotek i nærheten av deg, eller så kan de alltids bestilles, både til bokhandelen og biblioteket. Eller du kan bestille dem på nettet. Men husk!