…to take a chance on a love that burns hot enough to last

«hvorfor gjør alle de bra jentene jeg kjenner akkurat det samme? hvorfor gjør vi, feministisk skolerte og smarte og kunnskapsrike og morsomme og flotte fine fantastiske jenter, de samme feila som da vi var femten og vi mista jomfrudommen til den første gutten som sa noe fint om kroppen vår. hvorfor er vi fortsatt sånn? hvorfor blir vi med han som har vært kjip hele kvelden hjem? hvorfor aksepterer vi å bli ignorert hele kvelden, hvorfor aksepter vi å bare være interessante tre av fire uker i en måned, hvorfor aksepterer vi at ekskjærestene våre er drittsekker, hvorfor aksepterer vi gutter som ville kline med oss når det er mørkt, men ikke holde oss i hånden når det er lyst? » – nomade

Jeg går på byen med Fuck you-fjeset på, eller – det er feil. Jeg går først på byen fordi bestekompisen min overtaler meg, jeg vil egentlig bare hjem. Hjem til hva? Hjem til Gilmore Girls på DVD og en rotete leilighet jeg ikke orker å rydde. Livet er der også, sier jeg og trekker på skuldrene. Det er ikke et godt nok liv, sier han og spanderer Brooklyn Lager på meg og vi snakker om å ha dårlig selvtillit. Vi snakker om at hjertet mitt er knust, stoltheten min krølla og at jeg har gitt opp litt. Det kommer til å gå bra, sier jeg, og husker noe Heidi sa til meg tidligere i år. At det ikke går så bra når man må si det til seg selv hele tida. «Det går bra, det her, det går bra,» sier jeg og driver med en blanding av å riste på hodet og å nikke, og jeg trekker pusten og skjønner at det går jo ikke så bra, men det kommer til å gå bra. En gang snart.

Jeg slutta med one night stands i sommer. Det er den beste beslutninga jeg har tatt. Så jeg tar på meg Fuck you-fjeset når jeg går på byen, og jeg går ikke ut for å sjekke eller bli sjekka opp, jeg går ut for å ta en øl med bestekompisen min, jeg går ut for å le med jentene jeg kjenner, jeg går ut for å danse til drittmusikken min med de eldste vennene jeg har, og i køen til utestedet ser dørvakta på t-skjorta mi, Veronica Maggios låt Mitt hjärta blöder står med store, hvite bokstaver på brystet mitt, og han smiler når han ser på leget mitt og peker med en finger på skjorta: Gjør det det? Hva da? spør jeg. Blöder hjärtat? Han gir meg tilbake leget. Ã…h, eh, ja, sier jeg og smiler. Du får finne noen som kan fikse det, da, sier han og hekter av sperrebåndet, ber oss om å ha en god kveld. Vi går inn og jeg får verdens lengste klem av Nilen, jeg får øl av Maiken og ender opp med å danse med en fyr som hele tiden vil snurre meg rundt. Nei, jeg får det ikke til, sier jeg og han sier jo, jo, jo, en, to, TRE, og jeg snurrer og ler, ler og snurrer og når de spiller låta mi, I wanna dance with somebody, så synger jeg alt jeg kan og tenker at det kommer til å gå bra. For jeg venter jo på en fyr som er verdt det. En som er bra. En som overrasker meg. En som danser med meg til Whitney og får meg til å glemme at stoltheten min var krølla og hjertet mitt var knust. Og jeg har ikke noe hastverk. Så noen kvelder velger jeg den rotete leiligheten min og Gilmore Girls på DVD. Andre kvelder lar jeg meg overtale til en Brooklyn Lager på Mono eller en dansekveld på Tempest.

Det kommer til å gå bra.
Jeg kommer til å rydde leiligheten.
Jeg kommer til å klare meg fint.

10 kommentarer til «…to take a chance on a love that burns hot enough to last»

  1. Ã…h.. Det er så sant.

    Jeg pleier ofte å si til venninnene mine at gutter er dumme, men at egentlig er det jo vi som er dumme, siden vi går på den samme møkka gang på gang. Men det blir bra til slutt. Det ordner seg for snille piker.

    Håper jeg. 🙂

  2. det kommer til å gå bra. og kanskje, snart, at vi klarer å ta de riktige valgene og unngå de der guttene vi egentlig ikke vil ha. eller bare finner ham som er så bra at alle de andre forsvinner og man ikke skjønner hvorfor man i det hele tatt ofret dem en tanke.

  3. Og noen ganger er det jentene som er guttene, og guttene som er jentene og står igjen uten mot eller tro eller håp. Men det kommer til å gå bra med oss alle, iallefall innimellom.

  4. Går gjennom noe litt likt, og du beskriver det så utrolig bra, Linn. Det kommer til å gå fint til slutt. Det vet jeg med hver eneste celle i kroppen 🙂

  5. Jeg tror kanskje det har noe med at tenåringsjenter faller for helt feil gutter, altså drittsekker, og når man blir eldre har man plutselig blitt vant til å bli behandlet på den måten, man skjønner ikke at man fortjener en gutt som holder deg i hånden når det er andre der.
    Jeg får fortsatt vondt når jeg tenker på ham jeg datet da jeg var atten år, hvordan jeg kunne la noen behandle meg slik. Det er for øvrig noe av det jeg liker så godt med tekstene dine, du skriver bestandig om ting jeg kan relatere meg til.
    Tenkt flere ganger at du skriver sabla godt om fine ting, men jeg har aldri lest noen som skriver bedre om det som er vondt enn det du gjør.

  6. Frida: «Tenkt flere ganger at du skriver sabla godt om fine ting, men jeg har aldri lest noen som skriver bedre om det som er vondt enn det du gjør.» – tusen, tusen takk. det der er sånt jeg får lyst til å henge opp over kjøkkenbordet hvor jeg sitter og skriver. for å huske at det jeg gjør er noe andre setter pris på. at det er verdt det.

  7. <3
    Når jeg leste denne posten, fikk jeg samme følelsen som da jeg hørte The A team av Ed Sheeran for første gang. Det er fint, trist, vondt og godt på en gang. Fordi det er virkeligheten og livet. Takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.