Baby, er du ensom?

Det er mars i fjor, jeg sykler i Kbh, jeg sykler i regnet, jeg hører på L.O.C. og Selvmord, jeg bor i Julius Bloms Gate, jeg sender melding til S og sier at jeg bor der nå, at vi kan ta en øl hvis han vil, vi tar ikke en øl. Jeg tar ikke en øl med noen de første to ukene. Jeg legger meg klokken åtte. Jeg står opp klokken åtte, jeg ser på West Wing og spiser Frosties, jeg skriver, jeg skriver på en roman som ser helt annerledes ut nå 1 1/2 år senere. Jeg sitter på Tjili Pop og drikker hylleblomst, jeg sitter ved bordet mitt ved vinduet, hver dag sitter jeg der, jeg sykler, selv om jeg bor like ved. Jeg har en lilla sykkel som piper når jeg bremser. Jeg har hjertesorg og en kveld får jeg melding av Krummis om at han er på vei, at han har tatt bussen, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, så jeg går ut, jeg hiver på meg jakke og sko og går ut, sykler i regnet, jeg drar på en fest med Andreas der jeg drikker jägermeister og rister på hodet. Først vil jeg ikke si hva det sto i meldingen, men så sier jeg det, og han rister på hodet, han rister på hodet sammen med meg og gir meg en jägershot til og så går han bak bardisken der de har pc’en som styrer musikken på festen, han klikker av sangen som går, og setter på en ny. Det er Medina, sier han, hun du liker så godt. Hør på denne. Så står jeg der, alene på gulvet på festen mellom tusen mennesker jeg ikke kjenner, fyren som knuste hjertet mitt to uker tidlligere er på vei med bussen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis han kommer, og Medina synger: Jeg håper du er ensom.

Jeg sykler hjem i regnet igjen, etter å ha tatt en øl med noen helt andre, etter å ha gjemt meg ute, langt unna huset der jeg bor, og jeg sykler hjem i to-tiden og jeg vet ikke hva jeg forventer meg, skal han sitte der? Utenfor huset mitt i regnet? Selvfølgelig gjør han ikke det.

Selvfølgelig gjorde han ikke det.
Han hoppa av i Göteborg.
Han snudde.
Og jeg la meg alene i senga mi i Kbh, jeg syklet på en sykkel som peip når jeg bremsa og jeg leste bøker alene på Underwood om kvelden, bartenderen helte oppi akkurat litt for mye vin hver gang og blunka til meg, jeg smilte så godt jeg kunne med det knuste hjertet mitt. Det gikk bra med meg, jeg kom meg på beina igjen, jeg klarte meg. Men hver gang jeg hører den sangen, så tenker jeg på ham og sykkelen min i Kbh. Jeg tenker på gatene jeg sykla langs og boka jeg skriver på når jeg er der, boka som er nesten ferdig nå, men nesten river ingen mann av hesten. Jeg tenker på han som fikk meg til å le når jeg aller helst bare ville gråte, og jeg tenker på vennene jeg har. Vennene som ringer meg klokka to om natta for å passe på meg. Vennene som setter på en låt på en fest som bare er til meg. Vennene som skjenker jäger i et glass og gir meg en klem. Vennene som passer på at det blir bra igjen.

For det gjør det.
Hver gang.

En kommentar til «Baby, er du ensom?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.