Vi kaller oss H-Town, du har sikkert sett oss på byen i Oslo eller København, du har sett oss ved bordene våre, sett oss når vi reiser oss, sett oss når vi er sammen, sett hvor forskjellige vi er og hvor glade vi er i hverandre

Det slår meg når jeg sykler til jobb, det er kaldt og jeg hører på denne, høyt i ørene mine, jeg suser gjennom høstlufta i Oslo, nedover bakkene, bortover sykkelveiene, og jeg hører på den låta og det slår meg at jeg ikke ser ut som en jente som hører på sånt. Eller gjør jeg det? Kan man se på folk hva de hører på i hodetelefonene sine?

Syns det på meg at jeg vokste opp på Haugen på Furuset, at jeg har de vennene jeg kjente da jeg var 6 fortsatt, at jeg går ut på steder i byen der de har dørvakter med dress og jenter som har så korte kjoler at det ser ut som at de har glemt å ta på seg skjørtene sine, bartendere som mikser Baccardi Razz og Captain og cola til oss, jenter som griner på do, gutter som har knept opp skjorta, en vennegjeng i hjørnet som reiser seg når de spiller Bon Jovi, eller Timbaland, eller David Guetta, en vennegjeng som tramper over bordene når noen spiller låta vår, som går over bordene for å nå frem til dansegulvet, en vennegjeng som synger høyt i kor, en vennegjeng som tar vare på hverandre, en vennegjeng som ler sammen, som går ut på en søndag, som går ut på en fredag, som går ut på en torsdag, en vennegjeng som lever forskjellige liv, en jobber i bank, en jobber i filmbransjen, en jobber i bokhandel, en jobber som vakt i et sikkerthetsselskap, vi er spredt utover hele Oslo, utover hele verden, men noen ganger samles vi igjen, vi samles og vi skåler og vi danser, vi danser som ingen andre gjør, og når jeg sykler til jobben om morgenen, og hører på musikken min, så tenker jeg på dem.

Og i det siste har jeg sykla til jobb og hørt på musikken min, og en gang i mellom har jeg begynt å gråte, for snart flytter en av oss fra landet. Snart flytter en av oss til USA for kjærligheten, og selv om vi heier på henne alle sammen, så kommer vi til å savne henne så fælt. Hvordan skal det gå med oss uten deg? spør jeg henne når vi er ute sammen. Det har blitt mye grining på fest i det siste, mye klemming og tørking av tårer, mye sentimentalitet, men også mye glede, mye hopping, mye grinding og mye latter. Du er limet, sa jeg til henne en kveld. Jeg er ikke limet, sa hun, jeg er bare den eneste som tar initiativ til å gjøre noe med denne gjengen av latsabber, lo hun.

Så jeg sykler til jobb om morgenen og jeg hører på David Guetta og Sia som synger om å være titanium, og det er det jeg må være fremover, når hun reiser. Jeg må være sterk som stål, og hard som stein, og mjuk som en pudding og det viktigste av alt – jeg må være limet. Jeg må ta initiativet til å samle denne gjengen av latsabber til flere fester på utestedene våre. Jeg er fra Haugen på Furuset og jeg har de samme vennene som jeg en gang vokste opp sammen med. De samme vennene som holdt meg i hånda i barnehagen, de samme vennene som tørka tårene mine når jeg falt og slo meg, de samme vennene jeg lekte Nødt eller sannhet med, de samme vennene som har kjent meg for alltid. Vi lever hver våre liv, men noen ganger samles vi, og det må vi aldri slutte med. Om det er i København, om det er i Amsterdam, L.A., Berlin eller Oslo, vi skal alltid reise oss når noen spiller låtene våre, vi skal alltid elske hverandre, vi skal alltid holde sammen.