Sommeren min startet tidlig, i april i København syklet jeg uten strømpebukser, uten hender på styret, nedover gatene, langs bilene og fortauene, på vei til stranda, på vei til en fotballkamp på storskjerm, på vei til enda en kveld med han jeg fikk lov til å kysse på frem til juni, jeg var forelska og glad, lett i kroppen og lettkledd, jeg dansa til åtte om morgenen da jeg hadde besøk fra Oslo, strobelyset og sykkelhjulene som gikk rundt og rundt, sola som vekte meg om morgenen og fikk meg til å myse når jeg lå i Assistens og leste bøker.
Edward Sharpe and the magnetic zeroes – Home
København var byen min i to måneder, og jeg spiste falafel om natta, skrev hver dag mellom ni og fem, sang første verset på Home når vi sykla hjem fra byen, hørte på den før jeg sovna om kvelden, hørte på den mens jeg skrev, la den til i spillelista til boka mi, helt på slutten, for det er sånn jeg vil at boka mi skal kjennes, som starten på denne låta, plystringa og følelsen jeg får i magen når jeg hører den, den minner meg om utsikten gjennom vinduet mitt i Nørrebrogade, om å le av vitsene hans, om å klemme Eira og å sitte i vinduet og se ut på alle menneskene jeg ikke kjenner, med en bok mellom hendene og panna mot ruta om kvelden etter at det hadde blitt mørkt.
Veronica Maggio – Satan i gatan
Jeg satte på skiva hennes etter å ha kjøpt den på platesjappa i gata jeg bodde i, og den slo med en gang, med første strofe, første låt, første trommeslag, den slo og jeg har ikke reist meg igjen enda. Du kan gråte midt på gatan, men jag glömmer aldrig bort vad du gjort, du får passa dig som satan, för jag glömmer aldrig bort var du bor, synger Veronica, og hun synger om forelskelse, og uvennskap, og hjemmefester og kjærlighet, hun synger om å være fullest på festen, om å kjenne det i hjertet, og jeg fikk en ny venn i Veronica i sommer, jeg fikk en ny heltinne og jeg husker fortsatt konserten hennes og at jeg sykla derfra om kvelden og sang høyt på Sju sorger og jeg visste ikke at det var den og ikke Jag kommer som skulle bli soundtracket mitt på ordentlig i sommer.
Alec kom ikke i bursdagen min i år, men han snakka med meg på internett, nesten hver dag, og han sendte meg Rubik-låta og jeg dansa på rommet mitt i København, drakk kaffe på vei fra kjøkkenet og tilbake igjen til skrivebordet, skrudde opp og snurra rundt og rundt, opp og ned, og et par måneder senere står jeg på toppen av et stupebrett på Sørlandet med Alec og Andreas, og for at jeg skal tørre å hoppe, så ber jeg ham sette på en låt jeg liker, og han setter på denne, men jeg tør ikke å hoppe den dagen allikevel, jeg hoppa dagen etterpå, men jeg hørte låta i hodet mitt da jeg gjorde det.
Razika – Aldri (Souldrop remix)
Rett før jeg reiste hjem fra København, så måtte jeg jo spørre denne fyren jeg var blitt håpløst, hodestups, dirrende forelska i om han kanskje også likte meg godt nok til å se meg igjen noen gang, og han sa ikke bare nei, han sa mye annet, men alt betydde nei, jeg la meg sjæl på bordet og han sa nei, jeg ga ham alt jeg hadde, og han sa nei, jeg var bare en tjej som likte en fyr, og han sa nei, og jeg satt på Harbo med Eira og hørte på Finns det en så finns det flera av Maggio og Aldri av Razika, og jeg fikk ikke sove den siste natta, for jeg hørte stemmene deres i hodet igjen og igjen, eg er nødt til å forstå at mellom oss e det slutt, tar jakken min og går – finner meg en annen gutt! Jeg reiste meg igjen ganske kjapt etterpå, børsta det av meg, rista på hodet, rista ham ut av det, det var fint, det var jævlig fint, vi to, vi to, vi to, vi var en demo – fins det en, så fins det flere.
Kaizers Orchestra – Diamant til kull
Jeg dro hjem til Oslo, og var der i to sekunder, før jeg dro på Roskilde, og jeg husker et av de mange nachspielene der vi spilte denne låta her, og jeg hadde ikke hørt den før, det er lenge siden jeg var fan av Kaizers, jeg mista dem en stund, men nå er de tilbake igjen, og alle mener de har blitt mainstream, men jeg liker tydeligvis mainstream best, så jeg mener at Kaizers har laga de to beste låtene i sin karriere i Hjerteknuser og Diamant til kull, og jeg er alene på konserten deres på Roskilde, og jeg er aleine på konserten deres på Øya, og jeg står bakerst, med en øl, og når de første strofene fra Diamant til kull når meg bakerst i Middelalderparken, så gir jeg faen i at alle rundt meg står rolig og nikker, jeg hopper med alt jeg har, skvulper ølen ut av glasset og synger høyt, det går som det går og det som skjer det skjer, og jeg er lykkelig mens Kaizers smeller i ørene mine.
Den beste låta på Bon Ivers siste album heter Towers, og den er best fordi den er trist, men glad samtidig, den er best fordi jeg hører på den når jeg sykler og jeg blir alltid tjukk i halsen og på gråten først, men så, på 1:47, så smiler jeg og nikker med hodet, håret i vinden og Conversene på pedalen, sola i øya og regnet i nakken.
Maria Solheim – Hvor er gud når solen slukner
22. juli og jeg sitter hele kvelden med en øl i hånda og Krummis ved siden av meg, vi sier litt, så sier vi ingenting, jeg sover på sofaen hennes og griner foran tv-en når jeg kommer hjem til meg selv, jeg griner når jeg hører på nyhetene, jeg griner når jeg leser avisa, jeg griner når jeg sitter alene og spiser middag, og så tørker jeg tårene og sender melding til Andreas, Alec og Heidi og vi møtes under taket på Dattera til Hagen, vi drikker øl og klemmer hverandre lenge, og når jeg slutter å grine og er tilbake på jobb, så lager jeg en spilleliste med sanger som trøster meg, og når jeg finner Maria Solheims tolkning av denne salmen, så sier den alt jeg vil si om hva jeg følte 22. juli, enda jeg ikke engang tror på gud.
Vi reiste oss igjen, vi dro på Øya, vi dro på Internationalen dagen før Øya, vi hadde utsikt til regjeringsbygget med de knuste rutene, og vi sto under paraplyene da det begynte å regne, Casa Murilo gikk på scenen og vi lurte på om vi skulle gå et annet sted, men jeg hørte to strofer og sa: Nei, vi skal bli her, for dette er sånt jeg liker – og en time senere hadde jeg kjøpt skiva deres og sunget høyt sammen med dem, det hadde slutta å regne og vi gikk videre, men det beste som skjedde hele den kvelden var at jeg fant et nytt band som gjorde meg glad.
Jeg våkner og det er høst, jeg har vondt i halsen og kroppen, jeg har sendt inn boka mi for niende gang og håper at vi begynner å nærme oss noe nå, at det begynner å likne på noe, noe flere kan få lov til å lese, det er kaldt å sykle til jobb, men jeg har musikk på øret og iskaffe i kjøleskapet, kakao hvis det kniper, og høstlistene har begynt å ramle inn på jobben, jeg tar med meg 10 bøker hjem i uka og rekker ikke engang å lese en, men det skal det bli en slutt på nå. Som hver høst ellers, har jeg store planer om å bli et bedre menneske. Men først måtte jeg skrive litt om sommeren min og gi dere spillelista til den, så nå har jeg gjort det.
De tre beste filmene jeg så i sommer var Super 8, en blanding av E.T., Stand by me og Cloverfield, den anbefales på det sterkeste. Hjelp, vi er i filmbransjen, som fikk meg til å ha trua igjen – trua på vennene mine og humoren vår, trua på kjærligheten og alle de fine og rare måtene vi kan møte hverandre på og trua på norsk film. Faktisk!
Og sist, men ikke minst – Oslo, 31. august, som jeg så på utekino et par uker før premieren, og som gjorde meg målløs. Jeg gråt ikke, men ikke fordi den ikke var trist. Jeg ble sint og lei meg, jeg lo og holdt pusten, jeg dro hjem og la meg og sto opp igjen mens jeg tenkte på scener fra filmer. Og i ettertid har jeg sett traileren to ganger på kino, og grini så jeg har hulka hver gang – det er en film som setter spor i deg, en film som slår hardere enn du forventer, enda jeg forventa mye, en film som gjør vondt og som jeg ikke vet når jeg kommer til å klare å se igjen, når bare traileren rister i hele meg, som bygningen som raser på slutten av den og sola som står opp over Frognerbadet rett før filmen er slutt.
Det var min sommer. Fra Medina til Gotye, fra april til august, fra København til Oslo, 31. august, fra meg til deg.
Fint soundtrack og utrolig fin tekst! Jeg fikk også en venn i Veronica i sommer, og kjenner meg litt igjen. Nå vil jeg lese boken.
utrolig fint! takk for at du minnet meg om Casa Murilo-konserten på klubbøya. måtte smile over tanken på den konserten, å stå i regnet under denne sangen med en fin fyr under en alt for liten paraply. nå må du se å få ferdig boka, gleder meg sånn til å lese den!
Fant bloggen din i dag, du skriver så fantastisk.