The roof’s fallin’ in on best laid plans – You once were king, now you’re nobody’s man

Jeg  kjøper premierebilletter til Oslo 31. august og leser avisene som ligger ved siden av meg i senga – jeg ser på Twin Peaks igjen og spiste middagen fra i går til middag i dag igjen. Allerede kjennes det ut som høsten. Allerede kler jeg mer på meg. Jeg husker høsten på Skullerud, S hadde nettopp reist og jeg ble med hjem til Kingosgate 3, vi så Twin Peaks, jeg for første gang, han for tredje, nå er jeg 25 og jeg ser det for tredje gang selv, ingen ligger ved siden av meg, men det er greit. Jeg har en rotete leilighet og Soundvenue på badet, First Price-pasta til middag og brød i fryseren.

Jeg vil ha sommerens siste krampetrekning, jeg vil skrive ferdig boka mi, jeg vil lese alle bøkene jeg har i bokhylla og være helt klar til bokhøsten, jeg vil høre på nye skiver igjen, skrive ned ordene som betyr noe i dagboka, skrive brev og lime bilder på arkene, bli ferdig med albumet fra 2010, så jeg kan begynne på albumet fra 2011. Jeg vil tjene mer penger og jobbe mindre. Jeg vil lage smoothies på jobb og spise müsli og yoghurt med lønnesirup til frokost og tenke at det er nok, at jeg ikke _egentlig_ vil ha egg og bacon (men egg og bacon er det beste jeg vet, det beste som fins). Jeg vil bli voksen og samtidig være meg. Jeg vil bo langt unna byen og ha en hengekøye i hagen, og jeg vil bo akkurat her jeg bor, så jeg kan si til vennene mine at vi fortsetter festen hjemme hos meg – aldri for seint, aldri for trøtt. Jeg vil ha penger til månedskort så jeg får mer lesetid, og penger til kaffe så jeg får mer skrivetid. Jeg vil aldri sove igjen, og jeg vil sove hele tiden – aldri stå opp, bare få frokost på senga og en som vil spille Scrabble med meg. Jeg vil vinne, og jeg vil tape. Jeg vil blogge så dere kjenner det igjen, og jeg vil kjenne det når jeg blogger igjen.