Jeg drar ned tidlig, før alle andre, jeg går i gatene jeg gikk i for bare en måned siden, nedover sykkelveien der vi sykla etter å ha vært i Tivoli, forbi i krysset der han kyssa meg mens vi begge var på sykkel, nedover lanngs Søerne der jeg tok følge med vennene mine hjem, jeg går i de kjente gatene som ikke lenger er mine, og mp3-spilleren min spiller bare dansk musikk nå, og jeg har det bra – det går bra med hjertet, gjør det ikke? Nå skal jeg drikke øl og danse, aldri sove bort julinatta, jeg skal våkne uten stemme og det skal være meningen, jeg skal ta imot whiskyflaska, ta en slurk, og sende den videre, jeg skal danse etter Coffin Camp og glane skamløst på Kong Halvor der han står på kista og danser i bar overkropp kveld etter kveld, samme hvor kaldt det er, jeg skal le høyt i campen av vitsene til gutta vi bor med, løpe etter Burt Reynolds camp når de er ute og tagger og be om å få en på ‘soveromsvinduet’ mitt på teltet, jeg skal be Helge om å lage nattmat til meg, drikke en halvliter mojito nesten hver kveld fra Mojitobussen, jeg skal riste på hodet og se opp på himmelen og si til Tobi: Se på oss, se på dette, er ikke dette det beste stedet på jorda? Det her? Er det ikke? Og han skal nikke og si fy faen. Fy faen, ja.
Men først skal vi sitte på Waldemars, min favoritt-bodega, der bartenderen mangler noen tenner foran, har hes stemme og ler når hun bytter askebegrene hos folk på bordene, vi skal betale 62 kroner for to Carlsberg og to Jägershots, og Andreas skal brette en papirfugl, Eira skal smile, Frøydis skal tegne og gestikulere med armene og jeg skal si fy faen, dette blir bra, dette går bra, det her – uansett hva som skjer. Hjertet og alt, sier jeg, og slår meg på brystet, som Robyn, som en tøff tjej, for det er det jeg er.
Og jeg drar på Roskilde og sitter i kø, jeg leser en bok, to, tre bøker, jeg har tannbørsten i veska, man vet aldri når man har lyst til å pusse tenner, kanskje glemte man det dagen før, jeg kjøper kanelsnegler og Matilde, jeg kjøper jägerbombs og ølbrett, fish’n’chips og egg & bacon, egg & bacon om morgenen på Roskilde er faktisk bedre enn noe annet, jeg bor i Radio Nova-campen og jeg sover nesten ikke de første nettene, bare noen timer om dagen, og så begynner konsertene, og jeg sniker meg inn i teltet, legger meg tidlig, det vil si før to, sovner til lyden av de fine folka jeg bor med, lyden av hes latter og høye rop, lyden av Coffin Camp når de stopper på hjørnet, lyden av alle folka vi ikke kjenner, men som kunne blitt mine beste venner – alle sammen. Foals er den beste konserten den første dagen, Kings of Leon er den beste konserten siste dagen, midt i mellom smiler jeg til Kaizers, griner til Portishead, danser til Little Dragon og Yelle – det regner, men bare litt, vi er fulle, men bare litt, et ølbrett koster 180 kroner, en togbillett til byen koster 20, jeg savner ikke deg og jeg savner ikke ham – det går bra med meg nå. Jeg har penger i lomma og bustete hår, jeg legger meg tidlig og det er greit, jeg er oppe hele natta, og det er også greit. Jeg har det beste Roskilde noensinne, og alle spør om det var fordi jeg klina – nei, det var det ikke. Jeg klina ikke med noen. Jeg var alene og sammen med alle andre, jeg så soloppgangen og mista stemmen, fikk de ikke tilbake før tre uker etterpå og det var nesten litt trist. Nå kan man ikke høre at jeg har vært der lenger. At jeg var med på det.
<3